Hver sesong presenterer Han-Na Chang og TSO verk av en nålevende komponist for å introdusere en ny fargepalett fra dagens lydbilde for dere, og i 2021/22 er dette tyske Jörg Widmann. Kveldens to verk av ham er en kjærlighetserklæring til Paris, og en suite for fløyte og orkester. Au coeur de Paris er inspirert av Piafs to kjærlighetssanger La vie en rose og La ciel de Paris. Flûte en suite består av ulike dansesatser og solist her er orkesterets egen solofløytist Siri Hovde Nordbø.

Debussys Images var det siste orkesterverket han skrev, og kan nesten omtales som postkort fra Storbritannia, Spania og Frankrike. Gigue lener seg på skotske rytmer og engelske dansemelodier, og Iberia er inspirert av Spania og en fantasifull tolkning av landets folkemusikk. Mens Ronde du printemps er fransk tvers gjennom og også denne vever folkemusikk inn i det musikalske stoffet - en voggesang og en dansemelodi.

Debussy’s Images is exactly what the title suggests; these pieces are a collection of images - snapshots - and “Iberia”, the central movement of this work, is Images of Spain, or to put it more exactly, his impression of Spain. Debussy is a composer who demands such a high degree of precision and refinement from the orchestra, but when every note is placed perfectly as he writes, the overall impression is absolutely stunning. He really belonged to the cultural Zeitgeist of his time - French Impressionists. Like Monet who created mood in his paintings rather than accurate depictions, so too Debussy creates the mood and atmosphere of Spain and captures the essence of the sultry languor and vigorous energy of that wonderful country…

Han-Na Chang har vært sjefdirigent og kunstnerisk leder for Trondheim Symfoniorkester & Opera siden 2017, og før det første gjestedirigent fra 2013. Hun har så langt tatt orkesteret med på en musikalsk reise mot nye høyder, og de mottok stående ovasjoner da de i 2019 turnerte i Changs fødeland, Sør-Korea.

Chang har for lengst blitt lagt merke til internasjonalt, for sin lidenskap og styrke, sitt skarpe intellekt, sin tekniske presisjon og dype innsikt i utøvelsen av sitt kunstneriske virke. Hun har jobbet med orkestre som Sächsische Staatskapelle Dresden, WDR Sinfonieorchester Köln, Bamberger Symphoniker, Royal Liverpool Philharmonic Orchestra, Minnesota Orchestra, symfoniorkestrene i blant annet Cincinnati, St Louis, Indianapolis, Seattle, Göteborg, Singapore, Tokyo og Toronto, Oslo-Filharmonien, Kungliga Filharmonikerna i Stockholm og Orchestra del Teatro di San Carlo di Napoli. Kommende debuter inkluderer blant annet Concertgebouworkest i Amsterdam, San Francisco Symphony, Rotterdam Philharmonic Orchestra og Danish National Symphony Orchestra.

Hun startet sin musikalske karriere som cellist, og vant i 1994 Den internasjonale Rostropovitsj-konkurransen i en alder av 11 år. I årene som fulgte var hun solist med alle de største orkestrene, som Berliner Philharmoniker, New York og Los Angeles Philharmonic, Boston, Chicago, Bayerischen Rundfunks og London Symphony Orchestras. Hennes EMI-innspillinger er både prisbelønte og bestselgende verden over.

Siri Hovde Nordbø har siden høsten 2012 vært TSOs solofløytist og har ved flere anledninger vært solist med orkesteret. Hun er en aktiv kammermusiker og har sitt eget ensemble, Mistral blåsekvintett, som gjør produksjoner i spennet fra barnekonserter via standardrepertoar til nyskrevet samtidsmusikk og konseptuelle konserter. Siri er også i perioder engasjert som timelærer i fløyte ved Institutt for musikk ved NTNU.

Siri er opprinnelig fra Ørsta og har sin mastergrad fra Norges Musikkhøgskole, hvor hun gikk hos Per Øien, Torkil Bye, Tom Ottar Andreassen, Per Flemström og Andrea Lieberknecht. Hun har tidligere hatt lengre vikariater hos Hærens musikkorps i Harstad og Sjøforsvarets musikkorps i Bergen, og hun har også vikariert i flere andre orkestre som solofløytist.

Jörg Widmann var «Artist in residence» da Orchestre de Paris feiret sitt 50-årsjubileum i 2017, og det første stykket vi får høre av ham, Au cœur de Paris, ble skrevet til dette jubileet. «Au cœur de Paris er et musikalsk uttrykk for kjærlighet», sier Widmann selv om stykket. Au cœur de Paris er inspirert av to av Edith Piafs sanger om kjærlighet; La vie en rose, om en kvinnes udødelige kjærlighet til en mann, og La ciel de Paris, en kjærlighetserklæring til byen Paris. Widmann siterer fra disse melodiene og orkestrerer dem slik at de balanserer de sterke følelsene mot en musikalsk letthet.

Flûte en suite markerte slutten på hans «Artist in residence»-opphold ved Cleveland Orchestra i 2011, og er skrevet til solofløytisten i orkesteret, Joshua Smith. Suiten er inspirert av barokken, og er en samling dansesatser, i alt åtte, som er lekende, siterende og fantasifullt forvirrende. Hver sats gis en spesifikk klangfarge gjennom å trekke fram én av instrumentgruppene i orkesteret, og «balansere» solofløyta mot disse. Sistesats, Badinerie, gjør bruk av alle gruppene, men ikke nødvendigvis samtidig. De engasjeres én etter én, i barokk «terrasse»-stil. Soloinstrumentet har føringen og initiativet gjennom hele suiten, og i hver sats ikler solofløyta seg de ulike instrumentgruppenes klangfarge, og skinner slik i ulike lydsettinger. Suiten utforsker et lydlig landskap gjennom denne teknikken, og også et slags temporalt med ulike barokke sitat og reminisenser, gjerne i en forvrengt, humoristisk eller bisarr drakt, som plutselig kan komme til overflaten for så å forsvinne ut av syne.

Images, eller bilder, var for Debussy et musikalsk konsept i store deler av hans kompositoriske virke. Han var sterkt influert av den samtidige malerkunsten og kunstnere som Hokusai, Whistler, Matisse, Monet og, ikke minst, Turner, og utvidet det musikalske språket med sin innovative stil der han utforsket musikkens evne til å beskrive eller gi et inntrykk av bilder og farger. La Mer står som det store impresjonistiske orkesterverket fra denne perioden. De påfølgende Images I og II var skrevet for klaver, og han sa om den første at «den ville bli stående [i klaverlitteraturen] til venstre for Schumann og til høyre for Chopin». Orkesterverket Images var opprinnelig tiltenkt to klaverer, men han innså raskt at for å få fram den paletten han ønsket, måtte han benytte orkesteret med alle dets klangfarger. Dette verket er ikke like klart impresjonistisk som La Mer og Images I og II, men det impresjonistiske elementet av visualitet og visuell fantasi er i høyeste grad til stede gjennom en nærmest kaleidoskopisk rekke av bilder. Alle de tre satsene gjør bruk av folkemelodier eller elementer fra folkemusikk.

Gigues er følelsesmessig kjølig, som en blek engelsk vinter, og denne kalde atmosfæren bølger fram og tilbake rundt de dystre og febrilske danseliknende episodene, før den sørgmodig svinner hen/ebber ut. Debussy kalte denne satsen opprinnelig Gigues triste inspirert av sine minner fra England, og en myk og melankolsk melodi i oboe d’amour alternerer med motiv fra The Keel Row, en populær folkesang fra Northumberland.

Ibéria har tre deler; Par Les Rues et Par Les Chemins (i gatene og stredene), Les Parfums de la nuit (nattens dufter) og Le Matin d’un jour de fête (morgenen på festdagen). Ingen av delene bruker autentiske folkemelodier, men Debussy har likevel klart å fange lyden av Spania og spansk musikk, selv om han selv bare hadde tilbrakt noen timer i landet. Den spanske komponisten Manuel de Falla sa om Ibéria at «ekkoet av en slags sevillana fra landsbyene; den berusende andalusiske natten; feststemningen når folk danser til den heftige flamenco-gitaren… alt dette virvler gjennom dette stykket av intenst uttrykksfull og rikt variert musikk.».

Første del innledes med kastanjetter og etter hvert en både elegant og på samme tid livlig melodi i klarinett. Her kommer virkelig Debussys uovertrufne evne til å male fram bilder, lukter, lyder og stemning til sin rett og vi får snart følelsen av spansk folkeliv og å vandre gatelangs i trange gater med glimt av andre musikalske tema fra en sidegate eller et portrom. Et av disse temaene er en døsig maurisk melodi i obo og bratsj som kommer igjen i Les Parfums de la nuit i en forlokkende utgave som hovedtema i obo. Soloppgang rinner og vi glir sømløst inn i siste del når dagen våkner til liv. Debussy bruker pizzicato i stryk som en gigantisk orkestral gitar, og ved å sidestille musikalske snutter og rytmer fra tidligere illuderer Debussy lydkollasjen som gjerne oppstår på en festdag.

Siste sats, Rondes de printemps, er en feiring av våren på den franske landsbygda, og to folketoner, voggesangen Do do l’enfant do og dansemelodien Nous n’irons plus au bois flettes sømløst inn i den musikalske teksturen.

Debussy har vært omhyggelig med å unngå å bruke folkemelodiene altfor tydelig i verket. I stedet har han, i likhet med sine samtidige billedkunstnere, filtrert disse musikalske landskapene gjennom sin subjektive og personlige stil.

Camilla Rusten