Kveldens konsert er virkelig av det bredbeinte slaget der vi står i klassisk spagat mellom barokken og Bruckner.

Vi gleder oss til å høre det russisk-amerikanske stjerneskuddet, Maria Ioudenitch, i Schuberts korte Konzertstück für Violine und Orchester. Et stykke der hennes uttrykksfulle og sanglige spillestil vil lede oss gjennom et verk fylt av romantisk virtuositet og klassisk eleganse.

Beethovens ouverture til teaterstykket König Stephan, om Ungarns nasjonalhelt, gir oss et lite pusterom før Vivaldis teknisk krevende, nærmest hasardiøse Il Grosso Mogul gir Ioudenitch sjansen til virkelig å komme til sin rett; her kreves det sin kvinne, i kunstmusikkhistoriens aller første konsertante improvisasjoner; fiolinkadensen!

Bruckner tar oss med til en helt annen verden i sin Symfoni nr. 3 – en eterisk verden der musikken bygges opp rundt oss som en enorm katedral. En uendelig verden av skjønnhet og mystisisme, men også med et slags folkelig anstrøk og en varm menneskelighet. Den 4. september i år ville organisten, komponisten og musikkvirtuosen Anton Bruckner ha fylt 200 år.

Jan Willem de Vriend begeistrer orkestre og publikum verden over med sitt entusiastiske engasjement som utvider rommet for formidling, spilleglede og medmusisering.

de Vriend er sjefdirigent for Wiener Kammerorchester, første gjestedirigent for Kyoto Symfoniorkester og Stuttgarter Philharmoniker og ble nylig kunstnerisk partner for Bergen Filharmoniske Orkester. Han er også en mye benyttet gjestedirigent for orkestre over hele verden, og nå fram mot jul skal han på turné med både Orchestre National de Lille og Deutsche Staatsphilharmonie Rheinland-Pfalz.

Han er høyt anerkjent for sin fordypning og spesialisering i nyskapende framføringspraksiser av tidligmusikk på moderne instrument og etablerte Combattimento Consort Amsterdam i 1982, der han var spillende leder fram til 2015. Dette ensemblet bidro til at flere ukjente verk fra 1600- og 1700-tallet igjen så dagens lys.

Hans brennende engasjement for klassisk musikk og for å gjøre den tilgjengelig for et bredere publikum har resultert i flere tv-serier og opptredener i ulike musikkprogram, og i 2012 mottok han NPO Radio 4s pris for sitt fremme av klassisk musikk.

Russisk-amerikanske Maria Ioudenitchs siste fire år har vært en virvelvind av en reise mot en lovende glitrende solokarriere.

Hun vekket for alvor publikums interesse da hun i 2021 vant tre prestisjefylte internasjonale fiolinkonkurranser, Ysaÿe, Tibor Varga og Joseph Joachim, i tillegg til flere spesialpriser. Året etter kom hennes debutalbum, Songbird, som i 2023 vant Opus Klassik Award i klassen for Årets kammermusikkinnspillinger.

Ioudenitch har nyttet tiden godt og debutert med mange av de store europeiske orkestrene, mens Tonhalle-Orchester Zürich, Sofia-filharmonien, Kungliga Filharmonikerna og Trondheim Symfoniorkester & Opera står for tur denne sesongen.

Hun er utdannet ved Curtis Institute of Music under Pamela Frank og Shmuel Ashkenasi og under Miriam Fried ved New England Conservatory. Hun er for tiden tilknyttet profesjonsstudier ved Kronberg Academy i Tyskland under Christian Tetzlaff.

I 1814, da han var 17 år gammel, ble Schubert ansatt som assistent-lærer ved farens skole, og han skulle undervise de yngste elevene i tillegg til å gi private musikktimer ved siden av. Til tross for dette skrev han på to år over 250 sanger og 132 andre verk! Etter hans død solgte broren hans en samling av disse til musikforleggeren Anton Diabelli, som brukte mange år på å utgi verkene, én for én. Konzertstück für Violine und Orchester ble derfor ikke publisert før i 1897.

Stykket har en langsom innledning, nesten litt høytidelig, og det er ganske åpenbart at Schubert kjente sin Haydn. Orkesteret leder an, men solisten tar snart over og spiller hovedrollen i resten av stykket. Vi får noen nydelige melodilinjer i solofiolin før overgangen til den hurtigere delen begynner som noen lette frampeik hos solisten til orkesteret til slutt setter «akkordiske punktum». Nå er vi over i en slags rondo-form der solisten får briljere i litt mer utfordrende partier, og vi får nesten følelsen av å høre fuglenes jublende sang i daggryet.

9. februar 1812 åpnet et nytt teater i Pest i Ungarn – Det tyske teater – finansiert av keiser Frans II. To skuespill av den tyske dramatikeren August von Kotzebue (1761–1819), Die Ruinen von Athen og König Stephan, skulle åpne teateret og Beethoven fikk i oppdrag å skrive scenemusikken til stykkene.

Kong István (den hellige Stefan) var konge av Ungarn 997-1038. Han kristnet landet og innførte lover og et rettsapparat og ble Ungarns skytshelgen. I de to hovedtemaene i ouverturen har Beethoven innført et anstrøk av det samtidens publikum oppfattet som ungarsk folkemusikk; det første langsomme temaet har en lettere ornamental melodi i fløyte, mens det andre temaet er livlig med synkoperte rytmer.

Scenemusikken er så omfattende at stykkene nesten framstår som singspiel, og de ble begeistret tatt imot av kritikere og publikum.

Vivaldi komponerte konserten Il Grosso mogul rundt 1710, og tittelen skal etter sigende referere til en operalibretto av Domenico Lalli om den indiske stormogulen Akbar. Konserten ble muligens framført under en av operaoppsetningene i Napoli i 1713.

Konsertens satsoppbygning er hurtig-langsom-hurtig, den tradisjonelle konsertoppbygningen. Den er framholdt som et av Vivaldis mest unike verk og både første og siste sats inneholder utskrevne kadenser, de første kadensene i musikkhistorien! Konserten er meget krevende for solisten – Vivaldi var selv en virtuos fiolinist, og konserten er meget mulig skrevet for å demonstrere nettopp dette.

Den åpner fyrrig og fanfareaktig i en sats som gir solisten store utfordringer med tanke på teknisk dyktighet og musikalsk finesse. Den langsomme andresatsen har en emosjonell dybde som ikke var vanlig på den tiden, mens finalesatsen setter et livlig og entusiastisk punktum.

Bruckner var allerede et etablert navn og anerkjent som en særs dyktig organist da han trådte fram som komponist i en alder av 40 år etter krevende korrespondansestudier i harmonikk og kontrapunkt.

I løpet av årene 1864-68 skrev han sine tre store messer og begynnelsen av symfoni-rekka. Først en ‘studiesymfoni’, så noen forkastede utkast og noen bevarte skisser før Symfoni nr. 1 (1866) kom og som var det store gjennombruddet. I 1869 kom en ny symfoni som ble så til de grader slaktet at han kalte den tilbake og ga den betegnelsen ‘den nullte’.

Men så løsnet det, og mellom 1871 og 1876 ble symfoniene nr. 2 til 5 komponert uavbrutt. Høsten 1872 var Symfoni nr. 2 ferdig og allerede i juli året etter var de tre første satsene av Symfoni nr. 3 klare. Bruckner hadde dette året tatt turen til Bayreuth for å overvære en Wagneropera og samtidig møte «mesteren over alle mestere» som han hadde beskrevet ham som. Med seg i kofferten hadde han både Symfoni nr. 2 og den uferdige Symfoni nr. 3. Han ville dedisere én av symfoniene til Wagner og ønsket at Wagner selv skulle velge hvilken. Wagner falt på «den med trompetene», altså Symfoni nr. 3, som Bruckner dermed omtalte som sin ‘Wagner-symfoni’.

Symfonien er full av musikalske sitat, hovedsakelig fra Valkyrien og Tristan og Isolde, men også fra Mestersangerne, Tannhaüser og Lohengrin i tillegg til at han har brukt musikalsk materiale fra egne komposisjoner, både fra Messe i d-moll og hovedtemaet i Symfoni nr. 2. Symfonien var ferdig 31. desember og Bruckner satte umiddelbart i gang med nr. 4.

Originalversjonen fra 1873 ble sendt Wagner og oppbevart i Bayreuth-arkivet, men aldri framført i Bruckners levetid (premieren fant sted først i 1946). Han foretok en kraftig revidering i 1877/78 som førte til en av musikkhistoriens mest berømte katastrofer. 16. desember 1877 i Wiener Musikverein sto Bruckner selv på podiet foran Wienerfilharmonikerne, som under prøvene hadde vært svært lite samarbeidsvillige. Den opprinnelige dirigenten, Johann Herbeck, døde plutselig i prøveperioden, og den uerfarne Bruckner bestemte seg for selv å overta dirigentpinnen. Under premierekonserten ble symfonien møtt med latter og buing og mellom hver sats forlot publikummere salen, til det til slutt kun satt 25 tilhørere igjen, blant dem en 17 år gammel student som virkelig elsket verket, Gustav Mahler.

Denne legendariske fiaskoen gjorde at han i 1889/90 foretok nok en kraftig revidering, men symfonien slo aldri gjennom i hans samtid. Den var nok for lang, for eksperimentell og moderne, med lange generalpauser og temabearbeidinger. Symfonien ses gjerne på som starten på Bruckners modne periode. Han var ikke bare inspirert av Wagner, men også av Beethoven, og Symfoni nr. 3 låner øre til Beethovens niende, spesielt i struktur og oppbygning.

Vi får det som skal bli den typiske Bruckner-åpninga, der hovedtemaet i trompet kommer til syne som ut av ingenting over et rastløst akkompagnement som bygger seg opp til en kakafoni. Orkesteret blir nesten behandlet lik et orgel, og pausene eller stillheten imellom blokkene av lyd er nesten like viktige som selve musikken. Det lyriske sidetemaet lager små bølger eller krusninger, mens et tredje tema, en koralliknende figur i treblås, er lånt fra Gloria i Messe d-moll. Hele den monumentale førstesatsen har en langsom oppbygning og lag på lag med dynamikk som tar oss til en eksplosiv avslutning.

Andresatsen er bygd opp av fem deler med to ulike taktarter og tilhørende temaer som alternerer. Det første er elegant og inderlig og det andre mykt danseaktig. Scherzos demoniske dans virvler oss avgårde mens varsomme musikalske episoder luller oss inn velbehaget før vi igjen feies bortover. Triodelen knytter an til både østerriksk folkemusikk og fuglesang.

Finalesatsen binder det hele sammen. Her får vi motiv fra tidligere satser og særlig knyttes denne siste satsen tematisk tett til åpningssatsen. Bruckner sa selv at han ønsket å skildre selve livet i denne satsen; her stilles koral i trompet og horn sammen med polkatakt i fiolinene og pizzicato i dyp stryk. En sammenstilling av katedral og palass, av det sakrale og det profane gjennom koral og polka – der koralen representerer livets triste og smertefulle sider, mens polkaen står for dets humor og glede.

For å slutte sirkelen får vi et gjenhør med det varsomme åpningstemaet i trompet, men denne gang i full fyr og med en fantastisk overveldende avslutning!

Camilla Rusten