Det er med stolthet vi i samarbeid med Kamfest kan presentere en stor internasjonal begivenhet: Verdenspremiere på Neuwirths Dobbelkonsert for cello, slagverk og orkester. Stykket er spesialskrevet for solistene Tanja Tetzlaff og Hans-Kristian Kjos Sørensen, begge gode Trondheimsvenner som har spilt på Kamfest tidligere, og er et samarbeid mellom TSO, L’Orchestra Chamber de Paris, Svenska Kammarorkestern og Radio Symphonie Orchester Wien.

Vi får også et spennende møte med to andre komponister fra Wien: Franz Schreker (1878-1934) og Arnold Schönberg (1874-1951). Schreker ble boikottet av nazistene på grunn av sin jødiske avstamming, men begynner nå å få sin rettmessige renessanse. Konserten avsluttes med Schönbergs vakre og intense Verklärte Nacht. Velkommen til en stor musikalsk kveld i Olavshallen!

Baldur Brönnimann er en dirigent med bred tilnærming til programsammensetting og musikalske produksjoner, og er ettertraktet over hele verden. Han er sterkt engasjert i å gjøre klassisk musikk relevant i det 21. århundre, og er som sådan aktiv både ved å bestille nye verk, og som kurator for festivaler og serier. Han ivrer for oppsøkende og pedagogisk arbeid, og jobber ofte med ulike ungdomsorkester, som Junge Norddeutsche Philharmonie.

Brönnimann har fremført store verker av komponister som Ligeti, Romitelli, Boulez, Vivier, Schnebel og Zimmerman. Brönnimann er sjefdirigent for Basel Sinfonietta. I 2020 avsluttet han sin enormt vellykkede seksårsperiode som sjefdirigent for Orquestra Sinfónica do Porto Casa da Música. Mellom 2011–2015 var han kunstnerisk leder for det norske ledende samtidsmusikkensemblet BIT20, og fra 2008–2012 musikkdirektør for National Symphony Orchestra of Colombia i Bogotá.

Brönnimann ble født i Sveits og utdannet seg ved City of Basel Music Academy og ved Royal Northern College of Music i Manchester hvor han senere ble utnevnt til gjestelærer i dirigering. Han bor nå i Madrid.

Cellisten Tanja Tetzlaff er en av de mest innflytelsesrike cellistene i sin generasjon, både som solist og kammermusiker. Hennes tolkninger har en unik klang; raffinert, men samtidig kraftig og nyansert. Det spesielle varemerket til Tetzlaff er hennes usedvanlig brede repertoar og utviklingen av nye, banebrytende konsertformater, som tar inn andre kunstformer og kommenterer på aktuelle hendelser i samfunnet. I løpet av sin karriere har hun hatt gjesteopptredener over hele verden.

I april 2021 mottok Tetzlaff Glenn Gould Bach Fellowship of the City of Weimar. Dette har gitt henne muligheten til å realisere et filmprosjekt som relaterer Bachs cellosuiter 4 - 6 og verker dedikert til henne av Thorsten Encke, til natur og spørsmål om klimaendringer. Resultatet er Suites4Nature - en rørende visuell bønn for større omsorg og ydmykhet overfor jordas skjønnhet – på en gang henrivende og urovekkende.

Tanja Tetzlaff studerte ved Musikhochschule Hamburg og ved Mozarteum Salzburg. Hun spiller på en cello av Giovanni Baptista Guadagnini fra 1776.

Den prisbelønte norske perkusjonisten og cimbalisten Hans-Kristian Kjos Sørensen er internasjonalt anerkjent for sine allsidige og kreative forestillinger. Han slutter aldri å eksperimentere med fargene, rytmene og de harmoniske mulighetene som perkusjonsinstrumentene hans har å tilby. Irish Times feiret ham som «sannsynligvis den best koordinerte showmannen i verden». Han er en forkjemper for samtidsmusikk, og i tillegg til kveldens verk vil han også dennes sesongen urfremføre en ny konsert - Public Behaviour - av Henrik Hellstenius, som han selv har bestilt.

Sørensens plateutgivelser inneholder både improvisert og notert musikk i jazz, barokk og flere klassiske sjangre for ECM, BIS, DaCapo og Deutsche Grammophon. Hans nyeste konsertalbum, Hearing Things, er utgitt på hans eget plateselskap, Ultron. Han mottok Spellemannsprisen i klassen samtidsmusikk i 2003 for OPEN.

Sørensen har studert i Oslo, Banff i Canada og i Versailles, Frankrike. Han har hatt professorat ved Statens musikkhøgskole og er en ettertraktet lærer for mesterklasser. Han har vært mottaker av Kulturrådets stipend for etablerte kunstnere siden 2020.

Den klassiske musikken i sentral-Europa og i særdeleshet Wien ved forrige århundreskifte har hovedsakelig omhandlet komponister som Gustav Mahler og Arnold Schönberg, med Mahler som den store overgangsskikkelsen og Schönberg som fornyeren, sammen med sistnevntes elever Anton Webern og Alban Berg. Men det fantes flere komponister som har gått i den store historiske glemmeboken, eller ikke lenger assosieres med Wien, blant andre Alexander Zemlinsky, Schönbergs komposisjonslærer, Erich Wolfgang Korngold, mer kjent for sin symfoniske filmmusikk i Hollywoods storfilmer, og kveldens første komponist; Franz Schreker. Schreker ble aldri riktig anerkjent i Wien, men hadde stor suksess som operakomponist i Tyskland og var en anerkjent komposisjonsprofessor og rektor ved Berlin Hochschule für Musik fra 1920 til 1932.

Schreker ble av samtiden sett på som Wagners arvtaker: han skrev både musikk og librettoer til ni operaer som omhandlet kontroversielle tema som rusmisbruk, incest, homofili og blasfemi. Operaer som Der ferne Klang (1910), Die Gezeichneten (1918) og Der Schatzgräber (1920) gikk sin seiersgang i Tyskland, Østerrike og, til en viss grad, Sveits og Belgia, med et hundretalls produksjoner og tusenvis av forestillinger. Men jødiske Schreker falt snart i unåde hos nazistene; konserter og oppsetninger av hans operaer ble avlyst, han mistet stillingen som rektor i 1932, og ble året etter, sammen med Schönberg, avskjediget fra stillingen som lærer ved Preußischen Akademie der Künste. Schreker døde av et kraftig slag i 1934 og da hans komposisjoner i 1938 ble innlemmet i utstillingen Entartete Musik, lyktes nazistene i å stilne musikken hans og han forsvant i glemselen. Først på slutten av 1970-tallet ble hans musikk «gjenoppdaget» og hans Kammersinfonie er nå det mest spilte av hans verker.

Kammersinfonie er da også et av Schrekers hovedverk. Den ble skrevet til 100-årsjubileet for Wien Akademie für Musik und Darstellende Kunst og er komponert for hans kollegaer, som urframførte det i 1917. Verkets besetning består av 23 soloinstrument: sju blåsere, elleve strykere, harpe, celesta, harmonium, klaver, pauke og slagverk (blant annet triangel, bekken, skarptromme, xylofon og klokkespill). Han skrev individuelle stemmer for hver stryker, men har antydet i partituret at disse kan utvides med flere per stemme ved framføring i en større konsertsal.

Den drømmende introduksjonen der harpe, harmonium, celesta og klaver understøtter tema først i fløyte, så i fiolin, gir et nærmest overjordisk klangbilde. Schreker ble gjerne sett på som en østerriksk Debussy og han var særs opptatt av klang og klangfarge – dette står sentralt i alle hans komposisjoner. Han mente at et orkester ikke består av individuelle instrumenter, men er en opphøyd enhet av stadig skiftende klangfarger. Og i Kammersinfonie brytes tematiske ideer gjennom orkesterprismet, melodilinjer flettes sammen og motiver beveger seg umerkelig fra et instrument til et annet i Schrekers uforutsigbare verden av stadige skifter i stemning, tempo og rytme. Det første temaet vender tilbake flere ganger gjennom verket, og i finalen møter vi igjen ulike motiv som er presentert tidligere. Verket er delt inn i fire deler og følger slik den tradisjonelle symfoniens oppbygning, men Schreker ga verket undertittelen «in einem Satz», og har søkt å smelte de ulike satstypene sammen i en «storform».

Neuwirth slo gjennom med et brak under Wiener Festwochen i 1991 med to korte operaer til tekst av Nobelprisvinner Elfriede Jelinek. Hun er internasjonalt kjent for sin tverrfaglige tilnærming til musikk og hennes verkliste omfatter perfomance, lydinstallasjoner, tekster, taler, fotoserier, radioteater, kortfilmer, orkesterverk, kammermusikk, film- og scenemusikk. Hun var en pioneer innen audiovisuell komposisjon og flere av hennes verk gjør bruk av live musikere, elektronikk og video. Hennes kunstneriske perspektiv involverer flere kunstuttrykk som film, litteratur og billedkunst, i tillegg til naturvitenskap og «hverdagskultur». Hun fokuserer på det mellomliggende, «the art between», på identitet og kjønnsidentitet, på forvandling (metamorfose) og sosiale temaer. Hennes brudd med konvensjonell tilnærming til komposisjon kommer til uttrykk i verk som både er sjanger- og grenseoverskridende.

Tittelen på dobbeltkonserten, According to What, henviser til et maleri av den amerikanske postmodernisten Jasper Johns (1930- ) fra 1964. Det er stort (ca 2 x 5 m) og består av flere lerret som er satt sammen til ett. Det inneholder referanser til tidligere arbeider og inkluderer også flere fysiske objekt.

Om kveldens urframføring sier Neuwirth: «Hovedtanken bak dobbeltkonserten er at de to ulike soloinstrumentene, cello og perkusjonsinstrumenter (hovedsakelig melodiske «objekt»), skal skape et konstant skiftende fokus gjennom mange og sammensatte rytmiske og harmoniske fragmenter. Med en lekende tilnærming dukker disse dukker opp i ulike musikalske kontekster. Musikken utfolder seg i motiv og ideer som presser seg fram fra den brede orkesterflaten: en avgrenset klangverden med forkjærlighet for det unaturlige, det kunstige og overdrivelsen. En klangverden som fokuseres rundt tonen D.»

Schönbergs Verklärte Nacht var hans første store komposisjon, skrevet for strykesekstett i 1899 og arrangert for strykeorkester i 1917. I de foregående abonnementskonsertene med tysk og østerriksk repertoar denne høsten har vi lest om kulturdebatten som raste mellom absolutt musikk og programmusikk, med Brahms og Strauss i spissen for hver sin «bevegelse». Vi har også vært innom hvordan den musikalske utviklinga på 1800-tallet ubønnhørlig har nærmet seg modernismen og «sammenbruddet» av tonalitet, «sangbare» melodilinjer og tradisjonell harmoniprogresjon. Verklärte Nacht regnes gjerne som det nærmeste vi kommer «dét verket» som avslutter en epoke og starter den neste, og det er ikke uten grunn at det er Schönberg som står bak. Kunstferdig drar verket de harmoniske moduleringsteknikkene til det ytterste, og synes å dra disse til veis ende. Hva gjenstår nå for senromantikken, og hva ligger bortenfor? Verket leder til atonalitetens dørstokk; bortenfor ligger en ny klangverden og en ny måte å lytte på. Bare et tiår senere publiserer Schönberg sin Harmonielehre som legger det teoretiske grunnlaget for tolvtoneteknikken og bruddet med tradisjonelle komposisjonsformer. Hans musikkteori og utforskning av hele den kromatiske skalaen, hans tolvtoneharmonikk, atonalitet og serielle komposisjonsteknikk har hatt enorm betydning for kunstmusikkens veivalg utover i det 20. århundre.

Lyrikeren Richard Dehmel utga diktsamlingen Weib und Welt (Kvinnen og verden) i 1896. I diktene søker Dehmel å forene motsetningspar som mann – kvinne, subjekt – objekt, gud – natur, lys – mørke; en slags forvandlingstanke der han til slutt ønsker å forene det individuelle med det universelle. Diktsamlingen gjorde stort inntrykk på Schönberg som skrev i et brev til Dehmel i 1912: «Dine dikt har hatt en avgjørende innvirkning på min utvikling som komponist. Det var de som fikk meg til å forsøke å finne en ny stil i den lyriske stemningen. Eller, det vil si, jeg fant den uten å lete, rett og slett ved å gjenspeile i musikk hva dine dikt vekket i meg.»

Diktet Verklärte Nacht handler om en kvinne og en mann som vandrer i skogen en månelys natt. Beskjemmet forteller hun ham at hun elsker ham, men er gravid med en annen, han forsikrer henne om at han tilgir henne og godtar barnet. Schönbergs musikk formidler den mørke stemningen, det indre dramaet, konflikten og forsoningen på en fortettet og rikt orkestrert måte, der kompleks harmonikk, svevende linjer og stadige skiftninger i tempo og tonalitet gjør Verklärte Nacht til et av de mest fremragende verkene i kammermusikkrepertoaret.

Richard Dehmel var til stede på urframføringen i Wien 18. mars 1902 og fortalte Schönberg senere at «jeg hadde tenkt å følge min tekst i din musikk, men jeg ble så henført av musikken at jeg glemte det.»

Camilla Rusten