MERK: Det er ikke plass til flere publikummere på scenen, men hvis du kommer uten billett kan du få sitte på parkett.

Kvinner har alltid komponert musikk, men i århundrer har de møtt motstand når det gjelder å få verkene sine fremført offentlig. Alt for lenge har både utøvere og publikum blitt fratatt gleden av å spille og høre musikk skrevet av kvinner. Denne stillheten har berøvet oss halvparten av genialiteten, halvparten av historien – og ikke minst halvparten av gleden i vår musikalske arv!

For å hylle kvinnelige komponister gjennom tidene inviterer vi musikere fra Trondheim Symfoniorkester og Trondheim Vokalensemble deg til en kammermusikkonsert viet utelukkende til musikk skrevet av kvinner. Vi ønsker deg velkommen til å sitte blant oss på hovedscenen i Olavshallen for en unik, nær og personlig live-lytteopplevelse!

Fiolin: Cam Kjøll, Ana Termeulen, Ine Pollenus, Hilde Mathisen, Kristin Steinum, Liv Trondsetås, Sigurd Imsen, Mathieu Roussel, Maria Scherner-Daszinnies, Ian Hedley, Adrian Goicoechea Selfjord

Bratsj: Julia Neher, Kristoffer Bjerke Gjærde, Kristin Jæger

Cello: Torleif Holm, Cecilie Koch, Live Smidt

Fløyte: Annika Nordstrøm, Sophie Berggren

Klarinett: Rik de Geyter

Fagott: Sarah Warner Vik

Harpe: Ruth Potter

Slagverk: Birk Fersum

Vokal: Tonje Eero Hove, Maria Moen Nohr

TSOs barnekor

Piano/Orgel/Cembalo/Melodica: Trygve Brøske

Agata var foreldreløs, sanger, lærer, dirigent, komponist og leder, og levde hele livet ved det venetianske barnehjemmet Ospedale della Pietà. Hun ble født 24. mars 1712 uten fingrene på venstre hånd og med seks manglende tær. Som mange barn med funksjonsnedsettelser ble hun levert anonymt gjennom en liten roterende luke, ledsaget av en lapp som ba om at hun ble tatt vare på. Hun fikk navnet Agata og nummeret P #2229.

Musikksamlinger var populære i frankrike 1700-tallet. Flere utgivere ga ut samlinger av sanger og instrumental musikk. Musikken i denne tiden reflekterte et skift mot en mer raffinerte uttrykk som het «Les Gouts Reunis» (de forente smaker) som kombinerte fransk eleganse med italiensk lidenskap.

Populære samlinger ble publisert hver måned helt fra midten på 1600-tallet og inneholdt både seriøse sanger og drikkeviser som folk kunne spille og synge sammen når de samlet seg i stua om kvelden.

Melanges de musique latine, francaise et italienne var en slik samling, utgitt fire ganger i året mellom 1725 – 1732. Først etter å ha sett gjennom sju av de åtte bindene finner man en kvinnelig komponist!

Hun het Madamoiselle Anne Guédon de Presles og var sanger og skuespillerinne. Hun sang for Dronningen i hoffet første gang i 1748 og spilte mindre roller på teatret i Paris.

Da hennes sanger ble utgitt i bind nummer 7, i 1731, finner vi blant annet flere Air Serieux, Menuetter, en Chansonette og denne Ariette dans le goût nouveau.

Anne er en av de første kvinner vi kjenner til som ga ut en samling med sanger.

Den russisk-amerikanske komponisten og pianisten Lera Auerbach kommer opprinnelig fra Tsjeljabinsk i Ural, men reiste til USA i 1991 og er bosatt i New York.

Hun studerte komposisjon med Milton Babitt på Julliard School of Music. Hun er også poet, og skriver gjerne sine egne tekster og librettoer. Auerbach er samfunnsengasjert og er en av få som i likhet med det norske kronprinsparet innehar tittelen Young Global Leader.

Auerbach var Festivalkomponist hos Trondheim Kammermusikk­festival i 2013. Da ble bl.a. hennes opera «The Blind» fremført, med publikummet som satt med bind for øyene gjennom hele forestillingen! Hennes verk har blitt spilt over hele verden.

Dobrinka Tabakova ble født i Bulgaria i en musikkinteressert familie av leger og vitenskapsfolk. Hun flyttet til London i 1991 og har bodd der siden. De formelle studiene ved Guildhall ble supplert med sommerkurs rundt om i Europa, hvor hun møtte og studerte med flere ledende komponister, blant dem John Adams og Iannis Xenakis. Om møtet med Xenakis som tenåring har hun sagt: «Estetisk sett er vi rake motsetninger – kompleksitet strider mot det jeg ønsker i musikken min. Men da jeg møtte ham, var han utrolig generøs. Han så på meg og sa: ‘Ikke vær redd for å være annerledes.’»

Tabakova har mottatt en æresdoktorgrad ved King’s College London og har i mange år vært en sentral skikkelse på den samtidsmusikalske scenen. Hun har vært composer-in-residence ved en rekke festivaler, blant annet i Oxford, Utrecht og Dubrovnik.

Musikken hennes er blitt beskrevet som «ettertenksom og tilgjengelig» (Gramophone), med «glødende tonale harmonier og store, sveipende gester som formidler en dyp emosjonell kraft» (The Strad). Debutalbumet String Paths på ECM Records ble Grammy-nominert i 2014. Verket Praise ble fremført i St. Paul’s Cathedral i 2002 i forbindelse med feiringen av dronning Elizabeth IIs gulljubileum.

Signe Lund vokste opp i et musikalsk hjem i Bergen, som datter av komponisten Birgit Theodora Lund. Barndommen var lykkelig til tross for enkle kår, og både Edvard Grieg og Johan Svendsen oppmuntret tidlig hennes talent.

I 1889 giftet hun seg med legen Jørgen Ørbeck Skabo. Grieg advarte henne mot ekteskapets begrensninger for en kunstnerkarriere. Hun fulgte ektemannen mellom ulike byer og fikk fem barn på seks år, hvorav to døde tidlig. Samtidig forsøkte hun å kombinere familieliv med musikk, men lengselen etter å satse fullt ble til slutt for sterk.

I 1896 reiste hun, med støtte fra svigerfaren, til Berlin for å studere. Oppholdet ga viktige impulser og førte til økt anerkjennelse, blant annet gjennom bestillingsverk som Festforspill og Ibsen-kantaten. Etter hjemkomsten økte avstanden mellom ektefellene, og i 1899 forlot hun mann og barn.

Etter opphold i København og Paris møtte hun arkitekten George Robard og flyttet til USA. Hun bodde i New York og Chicago, underviste i North Dakota, og mottok Kongens fortjenstmedalje i gull i 1929 for sitt arbeid for styrking av forholdet mellom Norge og USA.

Senere vendte hun tilbake til Norge, der hennes musikk fikk større anerkjennelse. Klaverkonserten hennes ble urfremført i 1931 til stor oppmerksomhet.

Mellom 1935 og 1945 var hun tilknyttet Nasjonal Samling, noe som førte til dom for landssvik og at hennes musikk lenge ble glemt. Siden 2010-tallet har interessen for verkene hennes blitt gjenopplivet.

Henriëtte Bosmans ble født i Amsterdam i Nederland som datter av Henri Bosmans, solocellist i Det kongelige Concertgebouw-orkesteret, og pianisten Sarah Benedicts, som var pianolærer ved Amsterdams konservatorium. Hun studerte piano med sin mor og ble selv pianolærer allerede i en alder av 17 år. Bosmans debuterte som konsertpianist i 1915 i Utrecht og opptrådte senere over hele Europa, blant annet med Pierre Monteux, Willem Mengelberg og Ernest Ansermet. Mellom 1929 og 1949 ga hun alene 22 konserter med Concertgebouw-orkesteret.

Samtidig studerte hun komposisjon med Cornelis Dopper, og i 1919 ble hennes første fiolinsonate fremført offentlig. I 1920 og 1921 utvidet hun sine kompositoriske kunnskaper gjennom et teorikurs med Arnold Schönberg, og fra 1927 til 1930 tok hun undervisning hos Willem Pijper. I 1929 ble hennes Concertino for piano og orkester fremført under ISCMs Verdensmusikkdager i Genève. Sammen med den nederlandske komponisten Emmy Wegener var Bosmans blant de første kvinnelige komponistene som fikk verk fremført ved denne festivalen.

Under den tyske okkupasjonen ble Bosmans overvåket av myndighetene på grunn av sin jødiske bakgrunn, og fra 1942 fikk hun ikke lenger opptre offentlig. Hun vendte da tilbake til komposisjon, og sangen Daar komen de Canadezen ble et symbol på frigjøringen av Nederland. Bosmans hadde forhold til både kvinner og menn, ofte også musikalske samarbeidspartnere. Blant hennes verk finner vi orkesterverker, konserter, sanger samt kammer-, cello- og pianomusikk.

Brenda Gifford er en First Nations-kvinne fra Yuin-folket i Wreck Bay på sørkysten av New South Wales. Hennes land, samfunn og kultur er grunnlaget for hennes kunstneriske arbeid. Hun er en fremtredende samtidskomponist som skriver musikk for ensembler, orkestre, kor, dans og konserter. Hun arbeider ofte i samarbeid med andre, er klassisk utdannet saksofonist og pianist, og er grunnlegger og hovedutøver i Barra Barra Jazz Group.

Hun har mottatt bestillinger fra en rekke organisasjoner, blant annet Australian Art Orchestra, Canberra International Music Festival, Ensemble Offspring og Sydney Symphony Orchestra. Hun er opptatt av å styrke urfolks selvbestemmelse innen kunstmusikken og mener at feltet er i endring. Økt mangfold har gitt flere stemmer plass, og komponister fra ulike bakgrunner bidrar til et rikere og mer variert musikalsk uttrykk.

Brenda understreker at hun ikke ser sin egen musikk som «klassisk» i tradisjonell forstand. Hun beskriver vestlig notasjon som et vakkert system, men sier at hennes egen tilnærming springer ut av en sirkulær forståelse forankret i hennes kultur. Hun ønsker ikke å fornye tradisjonen innenfra, men å tilføre et annet perspektiv.

Hun er forsiktig optimistisk til utviklingen for First Nations-komponister. Til tross for utfordringer i mange urfolkssamfunn, peker hun på økt tilgang til musikkutdanning som en viktig mulighet for nye generasjoner.

Komponist, improvisatør og vokalist Katerina Gimons unikt dynamiske, gripende og eklektiske kompositoriske stil har gitt henne et rykte som en særpreget stemme innen samtidsmusikk i Canada og internasjonalt.

I musikken sin henter Katerina inspirasjon fra en lang rekke kilder – fra folkemusikken i hennes ukrainske arv til indierock og hennes bakgrunn som låtskriver. Komposisjonene hennes fremføres bredt i Canada og USA, med bemerkelsesverdige opptredener i blant annet Carnegie Hall, Berliner Philharmonie og Hong Kong Cultural Centre.

Katerina er komponist i residens for korensemblet Myriad og er basert i Vancouver, Canada.

I tillegg til sitt arbeid som komponist er Katerina også et grunnleggende medlem (vokalist, elektronikk, medkomponist) av det dynamiske ny-musikk- og AR/VR-kollektivet Chroma Mixed Media. Med begeistring for det stadig skiftende teknologiske landskapet i dagens samfunn, søker Chroma å utforske nye veier og møteplasser for kunstnerisk uttrykk ved å kombinere ulike kunstformer og ny teknologi, for å undersøke nye muligheter og utfordre publikums forventninger.

Pauline Viardot kom fra den spanske familien Garcia, fire generasjoner av sangere og komponister med stor innflytelse på opera og sang i fire land gjennom mer enn et århundre. Hun var et etablert navn i Europa og Russland, en artist som ble en veiviser i en ny æra med sang og komposisjon for opera. Hun skrev mer enn 100 sanger, fire operetter og mange kammerverker. Hun drømte om å bli en profesjonell konsertpianist og tok pianotimer hos Franz Liszt og komposisjonstimer hos Anton Reicha, som var lærer for Liszt og Hector Berlioz samt nær venn av Ludwig van Beethoven. Hun gjorde sin konsertdebut 15 år gammel i Brüssel sammen med sin stebror, fiolinisten Charles Auguste de Bériot. Da hun var 16 år, gjorde hun sin operadebut som Desdemona i Rossinis verson av Otello i London, noe som viste seg å bli sesongens overraskelse. Da hun ikke opptrådte, tilbrakte Pauline mye tid med Frederic Chopin og hans elsker George Sand. Chopin ga råd om pianospillet hennes, vokale komposisjoner og arrangementer av noen av hans masurkaer, mens hun utdannet ham om nyansene i spansk musikk.

Hun var berømt for sitt brede vokalspekter og sine dramatiske roller på scenen, og Paulines forestillinger inspirerte komponister som Chopin, Berlioz, Camille Saint-Saëns og Giacomo Meyerbeer. Hun arrangerte instrumentelle verker av Joseph Haydn, Franz Schubert og Johannes Brahms til sanger. Pauline begynte å komponere da hun var ung, men hadde aldri ambisjoner om å bli en komponist.

Hennes verker ble primært skrevet som private øvingsstykker for hennes studenter for å utvikle deres vokale ferdigheter. Det meste av komponeringen gjorde hun etter å trukket seg tilbake til Baden-Baden. Hennes verker hadde slik eksepsjonell kvalitet at Fransz Liszt erklærte, «Med Pauline Viardot har verden endelig funnet et kvinnelig geni». Paulines store suksess lå i dramatiske roller. Hennes komposisjoner inkluderer vokale transkripsjoner av Chopins masurkaer, oversatte russiske sanger og mange operetter.

Charlotte Sohy (født Durey) var en fransk komponist og kusine av Louis Durey, senere medlem av Groupe des Six. Som datter av en industrimann viste hun tidlig musikalitet og fikk en grundig utdannelse, blant annet i klaver og harmonilære hos Georges Marty. Hun ble tidlig introdusert for Paris’ musikkliv og hadde vennskap med sentrale skikkelser som Nadia Boulanger og Mélanie Bonis.

Sohy studerte videre ved Schola Cantorum i Paris, der hun fikk undervisning i orgel av Alexandre Guilmant og Louis Vierne, samt komposisjon hos Vincent d’Indy. I 1909 giftet hun seg med komponisten Marcel Labey, og sammen fikk de sju barn. Deres hjem fungerte som et aktivt møtested for kunstnere, og Sohy skrev blant annet librettoen til Labeys lyriske drama Bérengère, utgitt i 1912 under pseudonym.

Som komponist skrev Sohy et bredt spekter av verk, inkludert messer, sanger, klaverstykker, kammermusikk, en symfoni og det lyriske dramaet L’Esclave couronnée (1917–1921). Hun publiserte under flere navn og pseudonymer. Musikken hennes ble fremført av komponister som Ravel, Fauré og Dukas, men etter første verdenskrig ble verkene hennes sjeldnere spilt. Likevel regnes hun blant de viktigste kvinnelige komponistene i Frankrike i sin tid.

Pejačević regnes som en av Kroatias viktigste komponister. Hun etterlot seg et omfattende verk på 58 opus (over 100 komposisjoner), hovedsakelig i senromantisk stil, inkludert sanger, klaverstykker, kammermusikk og orkesterverk. Symfonien i fiss-moll regnes som den første moderne symfonien i kroatisk musikk.

Dora Pejačević ble født i Budapest i en adelig familie, med en kroatisk greve som far og en ungarsk mor som var sanger og pianist. Morens innflytelse førte henne mot musikken fremfor et tradisjonelt aristokratisk liv. Allerede som ung var hun opptatt av samfunnsspørsmål og reflekterte kritisk over sin egen privilegerte bakgrunn.

Hun komponerte sitt første verk som 12-åring og studerte musikk i Zagreb, Dresden og München, men var i stor grad selvlært. Hennes utvikling ble preget av kontakt med sentrale kunstnere og intellektuelle i Europa.

I 1913 skrev hun en klaverkonsert, som gjorde henne til den første kroatiske komponisten som komponerte en konsert. De tidlige verkene var romantiske, men senere utviklet hun et mer moderne uttrykk med innslag av impresjonisme og ekspresjonisme, påvirket av krigsårene og endringene på 1920-tallet.

Første verdenskrig, da hun arbeidet som sanitetssoldat, satte tydelige spor i både livet og musikken hennes. Selv om hun søkte nye uttrykk, beholdt hun tradisjonelle strukturer. Verkene hennes ble fremført i flere europeiske byer, særlig i Tyskland.

Florence Beatrice Price var den første svarte kvinnelige komponisten som fikk en symfoni fremført av et av USAs ledende orkestre. Selv om denne milepælen ga henne øyeblikkelig anerkjennelse, møtte hun store utfordringer gjennom hele karrieren, preget av både rasisme og sexisme.

Price var et musikalsk vidunderbarn og avsluttet high school med toppkarakterer som 14-åring. I 1904 begynte hun ved New England Conservatory, der hun – etter råd fra sin mor – utga seg for å være av meksikansk herkomst for å unngå diskriminering. Hun fullførte bachelorgraden i 1906 og arbeidet deretter som lærer i Arkansas og Atlanta før hun returnerte til Little Rock som privatlærer og aktiv komponist.

Økende rasespenninger og manglende jobbmuligheter tvang henne til å engasjere seg i svarte musikkmiljøer, blant annet gjennom undervisning ved svarte skoler. Etter en lynsjing i byen flyttet hun i 1927 til Chicago, hvor hun ble en sentral del av Harlem Renaissance-bevegelsen i Midtvesten.

I Chicago fikk hun viktige kunstneriske gjennombrudd, blant annet med Symphony in E minor, som vant førstepremie i Wanamaker-konkurransen i 1932. Til tross for økonomiske vansker og skilsmisse fortsatte Price å komponere og oppnådde nasjonal anerkjennelse. I 1940 ble hun medlem av ASCAP, en viktig bekreftelse på hennes betydning som komponist.

Francisca Edwiges Neves Gonzaga (1847–1935), kjent som Chiquinha Gonzaga, regnes som en av de viktigste kvinnelige skikkelsene i brasiliansk musikkhistorie. Hun var både feminist og abolitionist, og brøt en rekke barrierer som den første kvinnelige choro-komponisten, choro-pianisten og dirigenten.

Gonzaga ble født i Rio de Janeiro i en tid da slaveri fortsatt eksisterte i Brasil. Hun vokste opp i et sosialt sammensatt miljø, med en mor som var barnebarn av en slave og en far som var hvit offiser i militæret. Som farens yndlingsdatter fikk hun en god utdannelse og begynte tidlig med pianoundervisning. Allerede som 11-åring skrev hun sin første komposisjon.

Etter et arrangert og konfliktfylt ekteskap forlot hun mannen sin, noe som førte til at familien tok avstand fra henne. Uten økonomisk støtte livnærte Gonzaga seg som komponist og pianolærer. På 1870-tallet ble hun en sentral del av det mannsdominerte choro-miljøet, og fikk sitt gjennombrudd med polkaen Atraente i 1877.

Gjennom livet komponerte hun over 2000 verk og spilte en sentral rolle i utviklingen av brasiliansk populærmusikk. Hun skrev også O Abre Alas (1899), den første brasilianske karnevalsmarsjen. I tillegg engasjerte hun seg sterkt i kampen for komponisters rettigheter, kvinnelig stemmerett og avskaffelsen av slaveriet. Hennes arv lever videre den dag i dag.

Yoko Shimomura har arbeidet som komponist for videospillmusikk siden hun ble uteksaminert fra Osaka College of Music i 1988. Hun er særlig kjent for sine lydspor til Kingdom Hearts-serien og Mario & Luigi-RPG-spillene, samt musikken til Final Fantasy XV. Hun har ofte blitt omtalt som verdens mest kjente kvinnelige komponist av videospillmusikk.

Shimomura spilte piano som barn og elsket å sitte og finne på små melodier ved klaveret. Opprinnelig planla hun å bli pianolærer og fikk til og med tilbud om jobb som pianolærer i en musikkbutikk. Hun var imidlertid svært glad i videospill og valgte å sende musikkeksempler til flere spillselskaper som rekrutterte ved universitetet. Hun fikk jobb hos Capcom og takket ja, til tross for foreldrenes skepsis.

På sin offisielle nettside oppgir Shimomura Beethoven, Chopin og Maurice Ravel som viktige inspirasjonskilder. Hun har brukt et bredt spekter av musikalske stiler, blant annet industriell musikk, chiptune, rock, elektronika, orientalske uttrykk, ambient, symfonisk og operatisk musikk, og mye mer.

Hun sier selv at hun henter inspirasjon fra ting i livet som berører henne følelsesmessig. Shimomuras musikk har nådd millioner av mennesker over hele verden i mer enn tretti år, og hun regnes som en pioner innen denne kunstformen som har tatt verden med storm.

Velázquez var en meksikansk pianist, komponist og politiker, født i Ciudad Guzmán som den yngste av fem døtre. Hun viste tidlig stort musikalsk talent og begynte å studere piano allerede som seksåring. Som 11-åring flyttet hun til Mexico by, der hun tok utdanning i musikkpedagogikk og konsertpiano ved det Nasjonale musikkonservatoriet. Hennes første offentlige konsert fant sted i Palacio de Bellas Artes, og hun gikk raskt videre til en karriere som både konsertpianist og komponist.

Velázquez opptrådte som solist med Mexicos nasjonale symfoniorkester og universitetets filharmoniske orkester. I sine tidlige år brukte hun et mannlig pseudonym for å kunne opptre på radio, før hun senere sto frem med eget navn. Hun komponerte også filmmusikk og medvirket i flere meksikanske filmer.

Hennes mest kjente verk er den verdensberømte sangen «Bésame mucho», skrevet i 1932 da hun bare var 16 år gammel. Sangen, skrevet før hun selv hadde opplevd sitt første kyss, ble en global suksess og er oversatt til over 20 språk. Den har blitt fremført av utallige artister, blant dem Frank Sinatra, Nat «King» Cole, Plácido Domingo, The Beatles og Diana Krall.

I tillegg til sitt kunstneriske virke var Velázquez medlem av Mexicos kongress og mottok i 1989 den nasjonale prisen for vitenskap og kunst. Hun regnes som en av Latin-Amerikas mest betydningsfulle komponister innen populærmusikk.