Kveldens tospann borger for en ekstrovert, vital og feststemt stemning i orkestersalen med spillende dirigent David Grimal i vår «play and conduct»-konsert.

Verdensberømte og særs ettertraktede Grimal vil på mesterlig vis lede oss gjennom glede og sårbarhet, lyrisk ømhet og dramatisk virtuositet i fiolinrepertoarets vanskeligste og mest teknisk krevende konsert.

Mendelssohn maler sine inntrykk fra et ti måneder langt opphold i Italia med bred pensel i symfonisk format. Vi får den blå italienske himmelen, vakker italiensk arkitektur og livlige folkedanser beskrevet i toner og rytmer som vibrerer av begeistring og henrykkelse.

Har du lyst til å vite mer om verkene som spilles i kveld? Da inviterer vi deg til Klassisk vorspiel i forkant av konserten. Her vil du få muligheten til å lære mer om musikken som skal fremføres, komponistene bak verkene, og de historiske kontekstene som har formet dem. Alle er hjertelig velkommen til å delta, enten du er en erfaren lytter eller helt ny til klassisk musikk.

Sted: Foajeen utenfor Store sal i 3. etasje.
Tid: kl. 18:45 (varighet 15-20 minutter).

Klikk her for å lese mer om Klassisk vorspiel.

Grimal har høstet stor anerkjennelse for sin musikalske intelligens, nysgjerrighet og lekenhet, og for sitt brennende samfunnsengasjement.

Grimal er kunstnerisk leder for det franske musikerkollektivet Les Dissonances, som han grunnla i 2004. Ensemblet er navngjetent for sin kammermusikalske innfallsvinkel til de store symfoniske verkene som framføres uten dirigent.

Han er en ettertraktet solist på alle verdens ledende konsertscener og har spilt med de største orkestre og dirigenter. Han har tatt med seg «spillende leder»-modellen til flere symfoniorkestre, som Strasbourg, Metz, Galicia, Budapesti Vonosok, Krakow, Bilbao, Moskva, Taipei, og i kveld også Trondheim. Men dette er ikke første gang han har vært her; Grimal var hoveddommer i Prinsesse Astrid internasjonale musikkpris i september i år.

I 2004 startet han L’Autre Saison, en konsertserie for Paris’ hjemløse, noe han mottok Chevalier dans l'Ordre des Arts et Lettres for i 2008, utdelt av det franske kulturdepartementet. I 2022 startet han Lumières d'Europe Academy Festival, rettet mot talentfulle unge europeiske musikere for å gi dem mulighet til å spille i orkester ved siden av de største internasjonale stjernene. Festivalen knytter også til seg ledende forskere som foredrar om filosofi, litteratur, historie og vitenskap i lys av festivalens årlige tema.

Grimal er utdannet ved Conservatiore de Paris og har studert under Isaac Stern og Schlomo Mintz, og underviser selv nå i fiolin ved Saarbrücken Musikhochschule. Grimal spiller på en ‘Ex-Roederer’ Stradivarius fra 1710 og på en Don Quichotte built bygget til ham av Jacques Fustier. Buene han spiller med (avhengig av repertoaret) er laget av Louis Tourte, Dominique Peccatte og Pierre Grunberger.

I 1877 gjorde Tsjajkovskij den generaltabben å gifte seg med Antonina Miljukova, en tidligere elev. Et katastrofalt ekteskap som varte i to måneder til Tsjaikovskij flyktet utenlands, først til Italia, så til Clarens i Sveits. Han gikk inn i en dyp depresjon, men utrolig nok beholdt han både kreativiteten og skaperviljen, og gjenopptok arbeidet med operaen Eugene Onegin og sin fjerde symfoni.

En annen av hans elever, fiolinisten Josef Kotek, kom på besøk til ham i Sveits med kofferten full av noter og partiturer, og ett av disse var Édouard Lolas Symphonie espagnole. Denne falt i smak hos Tsjaikovskij og skal ha vært inspirasjonen han trengte for å skrive sin egen fiolinkonsert, og 17. mars var han i gang. Første sats tok én uke å skrive og han brukt ytterligere to uker på utkastet til de to neste satsene. Kotek elsket den, men de var begge litt usikre på andresatsen. Tsjaikovskij kastet seg rundt og skrev i stedet en vakker Canzonetta. Deretter begynte arbeidet med å orkestre de to siste satsene, og 11. april var konserten ferdig.

Men det skulle ta lang tid før den nye fiolinkonserten entret konsertscenen. Den var tiltenkt den ungarske fiolinisten Leopold Auer, men han mente den var uspillelig og avslo. Ikke før 4. desember 1881 ble konserten urframført, i Wien med Wienerfilharmonikerne under ledelse av Hans Richter og med Adolf Brodskij som solist.

Konserten åpner stille med et forsiktig pastoralt åpningstema som vi, overraskende nok, får høre for første og eneste gang i løpet av symfonien. Det glir over i solistens introduksjon til det nydelige lyriske hovedtemaet som utbroderes og raskt tar seg over i et mer virtuost landskap før vi får et sidetema som ivaretar stemningen fra hovedtemaet. Dette andre temaet utvikles på samme måte i både tempo og kompleksitet før orkesteret bryter inn og fører oss tilbake til hovedtemaet i en slags grandios prosesjon. Deretter følger gjennomføringsdelen der solisten virkelig får vist fram sine tekniske kvaliteter før en halsbrekkende kadens tar oss til nye svimlende høyder. Satsen avsluttes med et gjenhør med de to temaene i en vill galopp mot sluttaktene.

Andre sats åpner i treblås i en slags langsom koral som åpner opp for solisten og en vemodig, men fortryllende vakker melodi som hinter mot en russisk eller østeuropeisk tonekoloritt. Vi kastes rett over i tredje sats og et dansende tema i et forrykende tempo. Satsen bølger fram og tilbake mellom frenetisk energi og stille ettertenksomhet i en rondoliknende form, og igjen kreves det en enorm virtuositet av solisten som leder an inn i en glitrende finale.

Mendelssohns gudfar, forfatteren Goethe, oppmuntret ham til å reise rundt i Europa og suge til seg inntrykk. Goethe ville selv betale for dette og i årene 1829-31 var altså Mendelssohn på rundreise. Han startet i Skottland og det musikalske avtrykket hører vi i Symfoni nr. 3 Den skotske og i ouverturen Hebridene. I oktober 1830 reiste han videre til Italia til det som skulle bli et ti måneder langt opphold. Han startet i Venezia og tråklet seg sørover til Roma med stopp i Bologna og Firenze underveis. I Roma var han vitne til innsettelsen av pave Pius VIII og byens festligheter i den stille uke (dagene før påskefeiringen). Etter Roma dro han til Napoli og avla Pompeii et besøk, før han vendte nesa hjemover til Tyskland via Genova og Milano.

Da han kom hjem manifesterte denne reisen seg i en rekke akvareller – Mendelssohn var en habil maler – og Symfoni nr. 4 Den italienske. Det er ikke noe spesielt italiensk ved den, snarere forsøker den å formidle inntrykk fra Italia; Middelhavets solskinn, religiøs høytidelighet, den imponerende kunsten og arkitekturen, de stolte menneskene og det åpne landskapet.

Mendelssohn hadde fått bestilling på flere verk fra Philharmonic Society i London, og denne symfonien ble et av disse, fullført tidlig i 1833. Da den ble urframført 13. mai i London ble den en umiddelbar suksess, og Mendelssohn omtalte den da også som «det lystigste verket jeg har skrevet.»

Og symfonien åpner virkelig feiende flott i jublende gledesutbrudd og fanfarer – vi hører forøvrig også her tydelig hvorfor Schumann skal ha omtalt Mendelssohn som «1800-tallets Mozart». Smått om senn roer han det hele ned, en stakket stund, før vi kastes videre i en sats som har en slags åpen og luftig tekstur, ikke ulik den blå himmelen over Italia som gjorde et sånt inntrykk på ham.

Den langsomme andresatsen tar form som en høytidelig prosesjon med alvorstunge melodilinjer over en promenerende bassgang og ender stille. Tredje sats er også neddempet; en rolig og elegant menuett med en triodel der den nye tyske romantikken kommer til uttrykk i det fanfareliknende temaet i horn og fagott. Denne satsen blir av og til omtalt som det musikalske motstykket til den italienske arkitekturen, med sin symmetriske form og tilbakeholdte skjønnhet.

I finalesatsen kombinerer Mendelssohn saltarello og tarantella, to energiske gamle italienske danser, muligens som en hyllest til et livlig, stolt og lidenskapelig folkeferd.

Nedenfor er de neste konsertene i vår klassiske hovedserie, i tillegg til noen utvalgte høydepunkter denne høsten. Unn deg en kunstpause med TSO.