-
10 apr. 2025Kl 19:30
-
Dirigent
Tabita Berglund
-
Solist, cello
Truls Mørk
Program
-
Ludvig Irgens-Jensen
(1894–1969)Passacaglia (1928) -
Dimitri Sjostakovitsj
(1906–1975)Cellokonsert nr. 1 i Ess-dur (1959)
- Allegretto
- Moderato
- Cadenza (attacca)
- Allegro con moto
PAUSE -
Jean Sibelius
(1865–1957)Symfoni nr. 3, op. 52 (1906–07)
- Allegro moderato
- Andantino con moto, quasi allegretto
- Moderato – Allegro ma non tanto
Om konserten
Det korte orkesterverket Passacaglia var Irgens-Jensens internasjonale gjennombrudd og det mest spilte norske orkesterverket etter Grieg i årene 1930-60. Passacaglia er et uttrykksfullt verk og selveste Stravinskij skal ha latt seg stort begeistre under en framførelse i Venezia i 1934.
Truls Mørks varme og romantiske klang kler denne teknisk krevende, men livlige cellokonserten godt, og gir liv til dualiteten mellom Sjostakovitsj’ intelligente sarkasme og hans mørke tungsinn.
Sibelius’ tonespråk sies å være kvintessensen av det finske; isnende, barsk, dyster, hard og uendelig følsom. Musikken hans utfolder seg statisk og gjentakende i likhet med den finske folkemusikken, og Symfoni nr. 3 er nærmest lavmælt i uttrykket til tross for en majestetisk finale.
- Gullrekka
- Bronsedryss
- Plukk & miks
Truls Mørk spiller Sjostakovitsj
-
Dirigent
Tabita Berglund
-
Solist, cello
Truls Mørk
Program
-
Ludvig Irgens-Jensen
(1894–1969)Passacaglia (1928)
-
Dimitri Sjostakovitsj
(1906–1975)Cellokonsert nr. 1 i Ess-dur (1959)
- Allegretto
- Moderato
- Cadenza (attacca)
- Allegro con moto
PAUSE
-
Jean Sibelius
(1865–1957)Symfoni nr. 3, op. 52 (1906–07)
- Allegro moderato
- Andantino con moto, quasi allegretto
- Moderato – Allegro ma non tanto
Om konserten
Det korte orkesterverket Passacaglia var Irgens-Jensens internasjonale gjennombrudd og det mest spilte norske orkesterverket etter Grieg i årene 1930-60. Passacaglia er et uttrykksfullt verk og selveste Stravinskij skal ha latt seg stort begeistre under en framførelse i Venezia i 1934.
Truls Mørks varme og romantiske klang kler denne teknisk krevende, men livlige cellokonserten godt, og gir liv til dualiteten mellom Sjostakovitsj’ intelligente sarkasme og hans mørke tungsinn.
Sibelius’ tonespråk sies å være kvintessensen av det finske; isnende, barsk, dyster, hard og uendelig følsom. Musikken hans utfolder seg statisk og gjentakende i likhet med den finske folkemusikken, og Symfoni nr. 3 er nærmest lavmælt i uttrykket til tross for en majestetisk finale.