Trondheimsolistene i lidenskapelig samspill med stjerneskuddet Amalie Stalheim

Kveldens konsert byr på Pjotr Tsjaikovskijs elegante Rokokkovariasjoner og uendelig vakre Andante cantabile med Amalie Stalheim som solist. De omkranses av to norske komponister; Norges første betydelige symfoniker, Johan Svendsen, og den allsidige og internasjonalt anerkjente samtidskomponisten Lasse Thoresen. Thoresens Skyggers drøm er skrevet til Trondheimsolistene og Svendsens strykeoktett er en milepæl innenfor nordisk kammermusikk.

Amalie Stalheim har på kort tid har etablert seg som kritikeryndling og en av våre fremste nordiske musikere.

Fiolinisten Geir Inge Lotsberg har markert seg som en av Norges mest aktive kammermusikere. Han har vært engasjert som konsertmester ved Bergen Filharmoniske Orkester og Den Norske Operas Orkester. Lotsberg var med å etablere Oslo Strykekvartett i 1991. Sommeren 2017 ble han kunstnerisk leder for Trondheimsolistene. Han har gitt ut en rekke CD-innspillinger med verk av J. S. Bach, Carl Nielsen og Edvard Grieg, samt to plater viet nyskrevet musikk for solofiolin.

Geir Inge Lotsberg har studert fiolin i Oslo med Leif Jørgensen, Sandor Vègh i Salzburg, Camilla Wicks i Houston og Ana Chumachenco i München. Siden 2007 har han spilt på en fiolin bygget av Joseph Guarnerius filius Andreae fra 1703, stilt til rådighet av Dextra Musica.

Lotsberg har iden 2003 vært fast ansatt som professor ved Barratt Due Musikkinstitutt i Oslo.

Den prisbelønte cellisten Amalie Stalheim har etablert seg som en av de fremste musikerne i Norden. I tillegg til å fremføre de tradisjonelle cellokonsertene som solist i Europa, har Amalie et brennende engasjement for å bestille og spille nyskrevet, klassisk musikk. Hun har samarbeidet med noen av de fremste komponistene i dag, og hun har de siste årene premiert 8 cellokonserter og spilt inn flere av dem på plate.

Amalie blir jevnlig invitert som solist med alle de fremste profesjonelle symfoniorkestrene i Norden. Høydepunkter i sesongen 2023/2024 er solistoppdrag med for eksempel Island Symfoniorkesster, Turku Filharmoniske orkester, Ankara Symphony Orchestra, Sveriges Radios symfoniorkester, Malmø symfoniorkster, Helsingborg symfoniorkester, Trondheimsolistene.

I 2021 vant hun Den Norske Solistprisen, i 2018 vant hun Det svenske Solistpris. Stalheim har vært Sveriges Radio P2’s Artist in Residence 2018-2020.

Hun spiller på en cello bygget av F. Ruggieri (1687) svært generøst utlånt til henne av Anders Sveaas Almennyttige Fond.

Johan Svendsen, vår første betydelige komponist av større orkesterverk, satte norsk og dansk musikkliv på kartet gjennom sin karriere som gjestedirigent ved de større orkestrene rundt omkring i Europa, der han ofte dirigerte sine egne verk.

Svendsen startet som fiolinist og studerte ved konservatoriet i Leipzig, men studiene tok etter hvert en ny retning da en lidelse i venstre hånd førte til at han måtte oppgi fiolinen. Han studerte i stedet komposisjon under Carl Reinecke. Strykeoktett i A-dur ble skrevet, innstudert og framført uten Reineckes «innblanding». Sistnevntes irriterte respons var å be Svendsen komme med en symfoni neste gang, hvorpå Svendsen overrakte ham første satsen i en symfoni.

Oktetten ble begeistret mottatt på denne urframførelsen 9. mai 1866 i anledning en offentlig eksamenskonsert i Leipzig Gewandhaus, og dette var Svendsens definitive gjennombrudd. Han skrev seinere i et brev til faren, Gulbrand, at han hadde blitt kontaktet av musikkforleggeren Breitkopf & Härtel bare to dager etter konserten med tilbud om å utgi stykket, noe som var svært uvanlig for en student.

Oktetten åpner friskt med et rytmisk drivende tema som dominerer også når mer lyriske ideer blir utforsket. Andresats, Scherzo, gir i enda større grad assosiasjoner til norsk folkemusikk, mens den stort anlagte langsomme tredjesatsen både er varsom og intenst emosjonell. Siste sats åpner stille og forsiktig, men samler snart fart til en stormende finale.

Svendsen arrangerte seinere oktetten for strykeorkester og dirigerte denne versjonen under en konsert med Musikforeningen Kristiania, 12. februar 1881.

I mars 1875 var Tsjajkovskij på en konsert med den store russiske cellisten Karl Davidov. Han skal her ha blitt inspirert til å skrive et verk for solocello og orkester, og resultatet er noe av det letteste, lyseste og mest sjarmerende som er skrevet for instrumentet. Tsjajkovskij var en stor beundrer av Mozart og 1700-tallets musikk, og Rokokkovariasjonene er da også en hyllest til denne epoken.

I desember 1876 gikk han i gang med å skrive, og etter noen måneder sendte han en versjon for cello og piano til sin gode venn Wilhelm Karl Friedrich Fitzenhagen, solocellist i orkesteret ved Moskvakonservatoriet, og den Tsjajkovskij dediserte verket til.

Fitzenhagen reviderte solostemmen kraftig og stykket ble urframført i Moskva i november 1877 med Fitzenhagen som solist under ledelse av Nikolai Rubinstein. Men Fitzenhagen var ikke ferdig med sine revisjoner, og da verket skulle publiseres sto han hos forlaget og endret og «forbedret» slik at forleggeren, Pjotr Jurgenson, i et brev til Tsjajkovskij klaget på at «den forferdelige Fitzenhagen insisterer på å endre stykket ditt og hevder at du har gitt ham tillatelse. Gode Gud!». Fitzenhagen endte med å endre rekkefølgen på satsene, stryke finalesatsen og gjøre om ytterligere på solostemmen. Fitzenhagens versjon ble utgitt og det er denne som er den vanligste versjonen å framføre den dag i dag.

Rokokkovariasjonene åpner med en kort innledning av orkesteret før det elegante temaet presenteres av solisten. Hver variasjon bindes sammen av et lite ritornell eller mellomspill, hovedsakelig i treblås, som også gjennomgår små endringer utover i stykket. I Variasjon I er temaet ikledd rytmiske trioler, mens Variasjon II har temaet form som en dialog. Variasjon III har et langsommere tempo og denne melodiøse variasjonen avsluttes med en kort kadens-passasje. Variasjon IV er lekende, mens i Variasjon V overtar fløyte temaet og solocello utbroderer med en serie stigende triller. Variasjon VI gir oss et lyrisk mellomspill før de to siste satsenes sprudlende praktfullhet avrunder det hele.

Tsjajkovskij var en mann for de store verk; han skrev få komposisjoner for små ensemble. Men det var slik han begynte, da han underviste ved Moskva-konservatoriet og levde et stille liv der han satt i hagen og komponerte små pianostykker. I 1871 skrev han sin første strykekvartett, Strykekvartett nr. 1 i D-dur, og den skulle gå inn i historiebøkene på grunn av den langsomme andresatsen som, ifølge Tsjajkovkijs egen dagbok, fikk Leo Tolstoj til å ta til tårene.

Temaet i Andante cantabile er basert på en ukrainsk folkemelodi, Sidel Vanja, som han hørte gartneren synge da han to år tidligere besøkte søsteren sin i Ukraina. Dette temaet alternerer med et originalt tema i Tsjajkovskijs lett gjenkjennelige lyriske komposisjonsstil. Strykekvartetten ble urframført i Moskva i mars 1871 med Wilhelm Fitzenhagen på cello.

Denne andresatsen ble så populær at den ofte ble framført alene, og i 1888 arrangerte Tsjajkovskij den for solo cello og strykeorkester. Arrangementet skal være basert på Fitzenhagens versjon for solo cello og piano, så Fitzenhagen hadde en finger med i spillet også her.

Denne versjonen ble første gang framført under en privatkonsert hjemme hos russiskfødte Marie de Benardaky i Paris, 16. eller 28. februar 1888, av musikere fra Édouard Colonnes orkester med Anatolij Brandukov som solist og komponisten selv som dirigent. Den første offentlige framførelsen fant sted fem dager seinere, 21. februar eller 4. mars, ved Théâtre du Châtelet i Paris, med samme solist og dirigent.

Thoresen er en allsidig og nyskapende norsk komponist som med sitt faglige engasjement høster stor anerkjennelse både nasjonalt og internasjonalt. Som professor i komposisjon ved Norges musikkhøgskole har han også hatt stor innflytelse på yngre komponister, og han holder også jevnlig forelesninger og mesterklasser ved en rekke konferanser, høgskoler og universiteter i inn- og utland.

Thoresen studerte komposisjon under Finn Mortensen i Oslo og elektroakustisk musikk og komposisjon under Werner Kaegi i Utrecht, Nederland. Hans musikk har flere påvirkningskilder; folkemusikk, elektrofoni, sonologi (fokus på musikk som lyd), mikrotonalitet og Bahá’i-religionen, noe som gir stor variasjon og bredde, og en rik klangpalett.

I 2011/12 skrev Thoresen Sprang til Trondheimsolistene, en konsert for to folkemusikere og strykeorkester. En akkord fra dette verket satte seg fast i hodet hans og han tenkte på den som en «overmåte skinnende akkord … som et slags bakteppe mot en mer dramatisk linje». Seinere spurte han seg selv hva denne musikken han hadde i hodet kunne bety, og konkluderte med at den hadde en sammenheng med det den antikke greske dikteren Pindar beskrev som «menneskets liv som en flyktende skygge mot et evig lys».

I Skyggers drøm bretter musikken seg ut fra en eneste tone og vokser i rytmisk kompleksitet og instrumental virtuositet i ensemblet, før den spinner ut i enkeltstemmer. Enkeltakkorder lyses opp før de forsvinner inn i den tette pulserende harmonikken. Hele stykket veksler mellom lys og mørke, mellom synlige bevegelser og skygger, både i første dels lange melodilinjer over boblende pizzicato-toner og i andre dels mer tettvevde folkemusikkaktige flukt.

Skyggers drøm ble skrevet til Trondheimsolistene som urframførte verket i Frimurerlogen i Trondheim 28. september 2019, under Trondheim kammermusikkfestival, der Thoresen dette året var festivalkomponist.

Camilla Rusten

Kanskje disse er noe for deg?