TrondheimSolistene inviterer til en konsertforestilling utenom det vanlige!

Lidenskapelige framførelser, nyskapende tolkninger og ungdommelig energi og spilleglede kjennetegner konsertene til TrondheimSolistene. Med et program som er inspirert av bevegelse, har TrondheimSolistene denne gangen invitert med seg lokale dansekunstnere tilknyttet DansiT Koreografisk senter for å utforske sammenhengen mellom musikk, kropp og dans. Kvelden byr også på en urfremføring av Bertil Palmar Johansens verk «Noe om å danse», samt Rautavaaras populære Pelimannit (Spillemennene). Dette er også en sjelden anledning til å høre et program rett før TrondheimSolistene tar turen til studio med plateselskapet 2L for å spille inn flere av disse verkene for første gang i verdenshistorien!

Konsertforestillingen presenteres i samarbeid med DansiT Koreografisk senter.

Har du lyst til å vite mer om kveldens program? Kom på klassisk vorspiel med Guro Kleven Hagen, kunstnerisk leder for TrondheimSolistene, Ingeborg Dugstad Sanders, kuraterende produsent i DansiT og kunstnerisk leder for Danselaboratoriet og Bertil Palmar Johansen, komponist. Temaet for samtalen er hvordan musikk og bevegelse henger sammen, og hvordan dette utforskes i konsertforestillingen «Spirit of Movement». Komponist Bertil Palmar Johansen vil også presentere hvordan han har jobbet med verket som urframføres på konserten: «Noe om å danse».

Sted: Foajeen utenfor Store sal i 3. etasje.
Tid: kl. 18:15 (varighet 15-20 minutter).

Klikk her for å lese mer om Klassisk vorspiel.

Marie Rechsteiner er en norsk dansekunstner, med base mellom Trondheim og Berlin. Hun ble uteksaminert fra Universitetet i Stavanger i 2012 med en Bachelor i dans, og har en Master in Dance Studies fra NTNU. Hun har vært engasjert som utøver i en rekke forestillinger og samarbeidsprosjekt, i tillegg til å dyrke egen koreografisk praksis. En stor del av hennes arbeid er av tverrfaglig natur, der bevegelse er kombinert med lydkunst, videoprojeksjoner, objekter og stedsspesifikk, improvisert interaksjon. Rechsteiner er en av grunnleggerne av studiokollektivet Garage – Werkstatt für Darstellende Künste, en produksjon- og visningsarena for det frie feltet i Berlin.

Les mer: marierechsteiner.com

Danselaboratoriet er et dansekompani basert i Trondheim bestående av voksne dansere med og uten funksjonsnedsettelser. Kompaniet utforsker dans gjennom improvisasjon, koreografi, kritisk refleksjon og diskusjon, og bevissthet om og aktiv bruk av mangfoldet i gruppa står i fokus. Siden 2005 har Danselaboratoriet skapt minst en produksjon årlig, og inkludert flere bestillingsverk av gjestekoreografer. Kompaniet presenterer også dans i ulike formater, og leder verksteder og foredrag. Danselaboratoriet driftes av DansiT Koreografisk senter.

Les mer: danselaboratoriet.no

Koreografien til Source Code av Jessie Montgomery er utviklet og fremført av Danselaboratoriet under ledelse av Ingeborg Dugstad Sanders.

TrondheimSolistene er internasjonalt anerkjente for å representere kammermusikk på aller høyeste nivå.

Lidenskapelige framførelser, nyskapende tolkninger og ungdommelig energi og spilleglede kjennetegner ensemblet, enten de gjør kritikerroste innspillinger, holder konserter fra Lofoten til Berlin, eller gjør forfriskende prosjekter med musikere fra andre sjangrer. De sier selv at tilknytningen til Trondheim, den trønderske naturen og de skiftende årstidene gir dem den unike klangen - autentisk, oppriktig og inspirerende.

Hagen regnes som en av våre fremste og mest spennende unge klassiske musikere i dag.

Hagen ble i 2018 konsertmester i Operaorkesteret ved Den Norske Opera & Ballett. Hun har siden 2013 vært kunstnerisk leder for Valdres sommersymfoni og ble i 2024 kunstnerisk leder for Trondheimsolistene.

Hun debuterte med Oslofilharmonien i 2011 og har siden spilt med konserter med de fleste store orkestre i Skandinavia og over store deler av Europa. I 2010 vant hun den norske musikkonkurransen Virtuos, tok andreplass i EBUs Unge Musikere-konkurranse og vant, som første norske musiker, EMCY-prisen i Menuhin Competition.

Hagen er utdannet ved Barratt Due musikkstudent med Stephan Barratt-Due og Alf Richard Kraggerud, og ved Hanns Eisler Hochschuke für Musik i Berlin med Antje Weithaas. Hun spiller på en C. Bergonzi, også kjent som «Kreisler-Bergonzi», velvillig utlånt fra Dextra Musica.

«Strum ble opprinnelig skrevet til en cellokvintett og melodilinjene sprer seg over hele ensemblet for å gi musikken en mer omfangsrik lydkvalitet. Her benytter jeg motivmønster, rytmiske lag eller harmoniske ostinat som knyttes sammen for å danne et lydteppe som melodilinjene kan veves inn i og ut av. Pizzicatoen tjener som et mønstermotiv og som verkets underliggende rytmiske driv. Stykket tar utgangspunkt i ulike stiler fra amerikansk folkemusikk og stemninger fra dans og bevegelser, og har en slagst historie som utfolder seg fra flyktig nostalgi til jublende ekstase.» - Jessie Montgomery

I 2011 hørte Shaw Brentano-kvartetten spille Haydns strykekvartett op. 77 nr. 2. Hun ble bergtatt av kvartettens følelsesladde overgang til Trio-delen i tredje sats, Menuet, og måtte skrive et verk basert på dette ene øyeblikket. Resultatet er Entr’acte – ‘mellom to akter’. Stykket er strukturert som nettopp en menuett og trio, men selv om det forholder seg til den klassiske formen går den også utover denne. Hun sier selv at “jeg elsker når musikken (som menuettene i op. 77) plutselig tar deg med til den andre siden av Alices speil, i en slags absurd, skarpsindig og fargerik overgang.» (Alice i eventyrland heter Through the looking glass på engelsk.)

«Jakten på HjerneCelleSangen – Noe om å danse
I over ti år har jeg, sammen med May-Britt Moser, TrondheimSolistene og Johan Magnus Elvemo, utviklet og fremført Art/Science forestillingen Lost Memory - Into Whiteness. Her forteller May-Britt om en spennende reise innover i hjernen, sammen med musikk og film, inn til et forunderlig rom som ligger der mellom ørene våre; hjernen, vår juvel. Vi møter mange forskjellige celler og ser på hva de holder på med, hvilke oppdrag de har, hvor de er plassert, hvordan de jobber sammen og, ikke minst, hva som skjer når mange celler plutselig begynner å dø.

Her i kveld, sammen med TrondheimSolistene, har jeg komponert om deler av denne forestillingen, og tilført noe nytt, til en liten konsertsuite. Vi får hører kantceller, fartsceller og selvsagt Gridceller - GPS ́en vår. Gridcella, denne flotte skapningen som May-Britt Moser og Edvard Moser oppdaget sammen med et fantastisk team ved Kavli-instituttet ved NTNU, og som førte frem til Nobelprisen i 2014.

Min jakt på HjerneCelleSangen går fra elektriske signal som cellene sender (synger) til hverandre, fanget opp av May-Britt, gitt videre til komponisten, som med blyant, papir og fem notelinjer, møysommelig noterer ned knitringen (sangen) over til noter og rytme. Timer ble til uker og måneder med blyant og (ikke minst) viskelær. Det ble små og store «byggeklosser» - mange esker fulle med ideer – inspirerende tema og rytmer. Etter å ha transkribert utallige varianter - glade, triste, hardt arbeidende, vemodige, sinte og sure celler, har jeg valgt ut bare noen av de hoppende glade og viltre cellene til Noe om å danse. Ja, og så er der en liten rolig del midt inni musikken – cellene trekker vel pusten og hviler seg litt, og noen sovner... Men så er det opp og ut på gulvet igjen, friske rytmer – mer dans og moro." - Bertil Palmar Johansen

Pelimannit (Felespillerne/Spillemennene) har opusnummer 1 og er den første «ordentlige» komposisjonen Rautavaara skrev, allerede før han ble tatt opp til komposisjonsstudiet ved Sibelius-akademiet. Han hadde fordypet seg i kirketonearter i en musikkhistoriebok av Heikki Klemetti, og eksemplene var hentet fra østerbottenske melodier. Disse gjorde dypt inntrykk på Rautavaara med sin viltre, enkle og gammelmodige stil. Sammen med folketonene nedskrevet i boka Nuotti-Kiria av Samuel Rinda-Nickola, en folkemusiker fra Sør-Østerbotten som levde på slutten av 1800-tallet, utgjør disse to det musikalske grunnlaget i Pelimannit. Verket er en ode til folkemusikk og fantasier over de ulike melodiene og musikerne som bidro til boka.

Sprudlende dissonante akkorder åpner verket i Narbolaisten braa speli og annonserer musikernes ankomst. Kopsin Joonas forteller om felespilleren som foretrekker å øve alene ute i skogen, Klockar Samuel Dikström spilte ikke bare fele, men også orgel, og her øver han på Bach. Pirun polska er både illevarslende og melankolsk, mens Hypyt er en kort livlig dans.

Pelimannit ble opprinnelig skrevet for piano, men senere bearbeidet til en versjon for strykeorkester.

«De første skissene til Source Code begynte som transkripsjoner av kilder fra ulike afrikansk-amerikanske kunstnere som var aktive da borgerrettighetskampen var på høyden. Jeg eksperimenterte med å nytolke gester, setninger og musikalsk syntaks som rytme og tonefall hos koreografen Alvin Ailey, lyrikerne Langston Hughes og Rita Dove og jazzsangeren Ella Fitzgerald til musikalske setninger og tonemalerier. Denne øvelsen i å lytte, gjenskape og transkribere ledet meg til syvende og sist tilbake til spirituals som en felles musikalsk kilde på tvers av alle disse tre sjangerne. Spirituals utgjør en betydelig del av afrikansk-amerikansk folkemusikks DNA, og følgelig en stor del av (om ikke så å si all) amerikansk popmusikks utvikling fram til i dag.

Dette ensatsige verket er en slags sørgesang sentrert rundt en melodi som er bygd opp på lik måte som spirituals. Melodien forløper uavbrutt og snirkler seg som en gentråd som alle de andre elementene spiller på.» - Jessie Montgomery

Stride ble bestilt av Scottish Chamber Orchestra og Australian Chamber Orchestra til 250-årsjubileet for Beethoven i 2020. Clyne har her latt seg inspirere av Beethovens Pathétique-sonate (1798-99). Klaversonaten har tre satser og hun har valgt seg ut noen få melodiske, rytmiske og harmoniske fragment fra hver sats. Disse videreutvikles i Clynes verk og danner grunnlaget for hver sin del i stykket.

Tittelen har hun tatt fra venstre hånds oktavsprang i sonaten som energisk driver førstesatsen framover, og som hun også bruker på samme måte i Stride. Clyne sier at hun håper stykket både høres kjent ut og samtidig nytt. Videre at hun håper publikum lar seg føre med på en musikalsk reise som gjennom disse gjenskapte øyeblikkene fra Beethovens sonate gir oss glimt tilbake i fortida.

Verket ble urframført i 12. november 2020 i Wollongong rådhus i Australia med Australian Chamber Orchestra under ledelse av Richard Tognetti. «Det er et stykke i høyt tempo, fullt av humor og virtuositet…» skrev Limelight Magazine etter en konsert i Sydney noen få dager etter premieren.

Camilla Rusten