Trondhjemske Maja Ratkje har det siste året mottatt to gjeve priser; Lindeman-prisen 2021 for sitt kompositoriske virke og Musikkforleggerprisen for årets verk i klassen klassisk/samtidsmusikk for trombonekonserten Considering Icarus. Juryen vektla hvordan hun i konserten utforsker trombonens muligheter med overtoner og hvordan den fargerike orkestreringen sammen skaper spennende klangpaletter. Konserten hadde urframføring 14. oktober i fjor og var et bestillingsverk fra TSO og verdens største samtidsmusikkfestival, Donaueschinger Musiktage i samarbeid. Verket ble møtt med begeistring og langvarig applaus og på kveldens konsert er det tid for norsk urframføring.

Den opprinnelige tittelen til kveldens åpningsnummer Ouverture und Liebestod fra Tristan und Isolde var visstnok Liebestod und Verklärung. Den unge Richard Strauss var lidenskapelig opptatt av denne operaen, og bare 25 år skrev han tonediktet Tod und Verklärung. Men der Wagners opera har tragisk utfall, avslutter Strauss sitt tonedikt om helten som ligger på dødsleiet i triumf og avklarethet - et mesterverk for orkester med vakre klangfarger og en musikalsk rikdom som bare Strauss kan oppvise.

Grunnet uforutsette omstendigheter er dirigent og program i denne konserten endret.

Den britiske dirigenten Jonathan Bloxham har gjort seg bemerket med sin fremragende teknikk og medfødte musikalitet. Han ble utnevnt som dirigent og kunstnerisk rådgiver for London Mozart Players i oktober 2022. Jonathans dirigentkarriere begynte da han var assisterende dirigent ved City of Birmingham Symphony Orchestra fra 2016-2018 under Mirga Grazynte-Tyla. Siden har han hatt mange oppdrag over hele Europa.

Jonathan har en forkjælighet for opera, og debuterte på Glyndebourne Festival i 2021 med fire utsolgte forestillinger av Luisa Miller med London Philharmonic. Høsten 2021 dirigerte han Glyndebourne Touring Operas produksjon av Don Pasquale, og i september 2022 dirigerte han Bartok's Ridder Blåskjeggs borg med Luzerner Sinfonieorchester i forbindelse med Luzerne Festival.

Jonathan har en mastergrad ved Guildhall School of Music and Drama, i tillegg har han gjennomført dirigentstudier med Sian Edwards, Michael Seal, Nicolas Pasquet og Paavo Järvi.

Karoline Trondsen fullfører mastergraden ved NMH nå til våren, men har frilanset parallelt med studiene de siste årene. Hun har de siste årene blitt veldig interessert i å utforske ny musikk, og sitter i styret i Ny Musikk Østfold. Hun er derfor ekstra glad for å framføre stykket til Maja Ratkje på kveldens konsert.

I 2020 fikk hun stipendiatplass i Oslo filharmoniske orkester og høsten 2022 hadde hun kontrakt med Bergen Filharmoniske Orkester. Sist oktober vant hun prøvespill i Forsvarets Stabsmusikkorps. Nå har hun en hospitantstilling hos Det Norske Blåseensemble og er i tillegg vikar for TSO.

Wagners Tristan und Isolde utgjorde et kraftig omdreiningspunkt i musikkhistorien. Med denne operaen får vi «oppløsningen» av den tradisjonelle tonalitetsfølelsen og Wagner har vist vei for 1900-tallets atonalitet. En opera som var en skandale i sin samtid, med utstrakt bruk av kromatikk, en stadig utsettelse av kadensers oppløsning som gir en konstant tonal ustabilitet og en uavbrutt melodisk utvikling uten noen særlige hvilepunkt. Også innholdet var skandaløst; en kjærlighetshistorie full av utroskap og så heftig begjær at den ble omtalt som «direkte uanstendig».

Middelalderfortellingen Tristan og Isolde omhandler prins Tristan som drar til Irland for å beile til prinsesse Isolde på vegne av sin onkel, kong Marke av Cornwall. De to drikker uforvarende en kjærlighetsdrikk og faller for hverandre i stedet. Isolde gifter seg med Marke, men bedrar ham med Tristan. Forholdet oppdages og Tristan jages bort fra hoffet. Tristan finner seg en annen Isolde, men lengselen etter den «riktige» driver ham tilbake til hoffet. Senere drar han tilbake til sin kone, men blir dødelig såret av en pil og sender bud på den riktige Isolde; bare hun kan redde ham. Skipet skal føre hvite seil hvis det har henne med, svarte hvis ikke. Når skipet med Isolde nærmer seg, spør han sin kone hvilken farge seilene har. I hat og sjalusi lyver hun og svarer svarte, og Tristan vender seg mot veggen og dør. Isoldes hjerte brister ved hans båre.

Etter premieren på München Nasjonalteater 10. juni 1865 omtalte den meget konservative musikkritikeren, Eduard Hanslick, den musikalske harmoniske utviklingen i operaen som «et eldre italiensk maleri av en martyr som langsomt får sine innvoller dratt ut av buken». Nietzsche, derimot, var begeistret og beskrev «en vedvarende følelse av ekstase», mens Giuseppe Verdi vekslet mellom «beundring og forferdelse».

Prelude og Liebestod består av operaens åpning og avslutning, og bygger på ouverturen og Isoldes dødsarie i siste akt. Wagner arrangerte og dirigerte disse selv på konsert i 1862, tre år før operaens premiere. Operaen var ferdig allerede i 1859, men fikk altså ikke sin premiere før i 1865. Da hadde flere operakompani forsøkt å sette den opp, blant annet i Wien, Dresden, Weimar og Praha, uten hell (og den fikk etterhvert rykte som uoppførlig).

Med Tristan und Isolde kom altså det endelige bruddet med tonaliteten. Vi hører det allerede i åpningstaktene på Prelude; lengselsmotivet i cello og begjærets motiv i obo. Det som binder sammen disse to motivene er den berømte «Tristan-akkorden». Dette er en forholdningsakkord som mange komponister før ham har brukt, men her unndrar den seg en oppløsning. Den uforløste dissonansen henger liksom i lufta som om den er rede til å utforske et nytt tonalt landskap. Akkorden leder videre inn i et romantisk og høyst følelsesladet orkesterstykke som speiler de psykologiske spenningene i operaen, og den vender stadig tilbake. Til slutt trer vi ned i en mørk avgrunn og nå står Liebestod fram i glødende harmoni. Her synger Isolde ved Tristans livløse kropp, mer og mer lidenskapelig, før hun synker ned for å forenes med ham i kjælighetsdøden, og "Tristan"-akkorden får sin endelige oppløsning.

Ratkjes nye trombonekonsert, Considering Icarus, ble skrevet til hundreårsjubileet for verdens største samtidsmusikkfestival, Donaueschinger Musiktage. Konserten ble urframført på åpningskonserten 14. oktober 2021 av SWR Symphonieorchester og den sveitsiske trombonisten Stephen Menotti under ledelse av Brad Lubman. Denne framføringen var skrevet for trombone og lite orkester, mens kveldens versjon er for trombone og stort orkester, og har også norsk premiere. Urframføringen ble sendt direkte i tysk radio og verket høstet stor begeistring. Her hjemme mottok hun Musikkforleggerprisen 2022 Årets verk i klassen Klassisk-/samtidsmusikk for konserten og når vi leser juryens begrunnelse skjønner vi hvilken kapasitet Ratkje er:

Vinneren av Årets verk – Klassisk-/samtidsmusikk har skrevet et solid verk som viser trombonen i et nytt lys. Hun utforsker trombonens muligheter til å spille overtoner over grunntoner som langsomt endrer seg og som speiles i orkesterteksturen på en meget variert måte. Slik skapes en fornemmelse av Ikaros’ flygning. Verket har en fargerik orkestrering som utforsker spennende klangpaletter. Komponisten benytter også utvidede spilleteknikker i orkesterinstrumentene, og demonstrerer at hun har god oversikt over hvilken klanglig effekt disse gir i helheten. Dette verket er en nyskapende trombonekonsert som kan bli et sentralt verk i samtidsmusikkrepertoaret, og som fortjener flere fremføringer.

Og det er nettopp dette, å utnytte trombonens overtonespekter ved «å spille hurtige melodiske løp samtidig som sliden beveger seg veldig sakte slik at grunntonen i akkordene hele tiden sklir og modulerer trinnløst» som er selve ideen bak og noe hun selv aldri har hørt før på konsert, sier Ratkje. Hun måtte bruke kvarttonenotasjon og jobbet også mye med Menotti i forkant for å forsikre seg om at trombonestemmen ble spillbar og slik hun ønsket.

Tittelen kommer fra et dikt av Anne Sexton fra 1960. Her hylles Ikaros for sitt forsøk på å nå sola. Diktet heter To a Friend Whose Work Has Come to Triumph og er et slags motsvar til William B. Yeats’ To a Friend Whose Work Has Come to Nothing fra 1932 (der Ikaros snarere latterliggjøres). Ratkje ser Sextons dikt som en oppmuntring til å strekke seg etter sola – om du aldri prøver, når du den heller ikke. Tittelen passer bra til en trombonekonsert der «solisten er fast bestemt på å la musikken fly».

Consider Icarus, pasting those sticky wings on,
testing that strange little tug at his shoulder blade,
and think of that first flawless moment over the lawn
of the labyrinth. Think of the difference it made!
There below are the trees, as awkward as camels;
and here are the shocked starlings pumping past
and think of innocent Icarus who is doing quite well.
Larger than a sail, over the fog and the blast
of the plushy ocean, he goes. Admire his wings!
Feel the fire at his neck and see how casually
he glances up and is caught, wondrously tunneling
into that hot eye. Who cares that he fell back to the sea?
See him acclaiming the sun and come plunging down
while his sensible daddy goes straight into town.

Considering Icarus er et bestillingsverk som er bestilt i samarbeid mellom TSO og Donaueschinger Musiktage. Verket er produsert med støtte fra Kulturrådet.

Strauss hadde allerede som 25-åring etablert seg som en mester av symfoniske dikt, eller tonedikt som han selv foretrakk å bruke. Det Wagner gjorde med operaen, gjorde Strauss med instrumentalmusikken; begge var de opptatte av den tyske filosofen Arthur Schopenhauer (1788-1860) som framholdt at musikken var den fremste av alle kunstarter. Wagner gjorde ordet underordnet musikken i sine operaer, mens Strauss med sine tonedikt nærmest gjorde ordet overflødig med «operaer uten ord». Strauss var for øvrig en stor beundrer av Wagner – sommeren 1888 jobbet han som repetitør under prøvene til en oppsetning av Tristan und Isolde i Bayreuth og året etter kom altså tonediktet Tod und Verklärung, et tonedikt der han i med musikken som språk beskriver døden.

Før urframføringen ba han sin gode venn, Alexander Ritter, skrive et dikt som introduksjon (nøye instruert av komponisten selv). Diktet portretterer en syk og døende mann (kunstner) som minnes sitt liv. Diktet er i fire deler som tilsvarer de fire musikalske avsnittene. Den langsomme introduksjonen beskriver sykesengen, andre del er dramatisk: en febrilsk kamp mot døden. Tredje del er minner om det levde livet; barndommens lek, voksenlivets kamper, alle håp og planer han aldri klarte å gjennomføre, ideal han aldri nådde opp til. Siste del bringer den døende avklarethet og frelse, for himmelen åpner seg og tar imot ham. Verket ble urframført i Eisenach 21. juni 1890, dirigert av Strauss selv.

I 1949, da Strauss lå på sitt eget dødsleie, skal han ha sagt til sin svigerdatter at: «Det er rart med det, Alice, døden er akkurat slik jeg komponerte den i Tod und Verklärung.»

Camilla Rusten