Skrjabins første rene orkesterverk, Reverie, åpner kveldens konsert. Og hvilke dagdrømmer vi får servert! Et nydelig stykke som vil overraske med sitt lett tilgjengelige tonespråk og sin vakre klangverden.

Berg hadde en forkjærlighet for sang og hans tidlige lieder er skrevet i skjæringspunktet mellom en seinromanikk på hell og en gryende modernisme. Barbara Kozeljs fløyelsmyke stemme er som skapt for hans Sieben frühe Lieder.

I Tristan & Isolde - An Orchestral passion har Henk de Vlieger kunstferdig satt sammen sju løsrevne episoder fra operaen i en form for tonedikt. Dette er rent musikkdrama for ørene - en Wagner uten ord!

Antony Hermus er sjefdirigent for det belgiske nasjonalorkesteret. Han innehar også stillingene som 1.gjestedirigent for North Netherlands Orchestra og Opera North i Storbritannia. Han er en ledende skikkelse i nederlandsk musikkliv, og dirigerer alle de store orkestrene i Nederland.

Hermus har en smittende og positiv tilnærming til musikken og livet, og han har en unik evne til å få musikere og sangere til å yte sitt aller beste. Hans dramatiske teft og klarsynte tilnærming har gitt ham en etablert posisjon i den internasjonale opera- og orkesterverdenen.

Hans gjestedirigentkarriere består blant annet av orkestre som Royal Philharmonic, BBC Scottish, Orchestre National de Lyon og Danish National, og mange andre fremstående orkestre over hele verden. Hermus har gjennom hele sin karriere dirigert i operahus over hele Europa.

Den slovenske mezzosopranen Barbara Kozelj har etablert seg som en karismatisk og allsidig solist og musiker. Hennes fremføringer har brakt henne til de ledende internasjonale scenene, og hun fortsetter å fengsle publikum over hele verden.

Hun er svært etterspurt både som konsertsolist og på operascenen. Hun har utmerket seg i ledende operaroller og i konserter har hun gitt kritikerroste forestillinger. Flere komponister fra nyere tid skriver verk spesielt for henne.

Grunnlaget for hennes musikalske utvikling ble lagt i Slovenia ved Musikkakademiet i Ljubljana og senere ved Det kongelige konservatorium i Haag.

Skrjabins Rêverie ble skrevet i all hemmelighet. Han hadde tidligere kun utgitt klavermusikk, men i 1898 skrev han sin første, og eneste, klaverkonsert, og dette er første gang han skriver for orkester. Rêverie fra samme år er hans første rene orkesterverk og det skrev han altså uten å konferere med noen. Senere kom hans venn, Nikolaj Rimskij-Korsakov, på besøk, fikk se partituret og spilte stykket på piano. Han skal ha omtalt stykket som «vidunderlig, innhyllet i pikante harmonier og slett ikke verst orkestrert».

Da Skrjabin dro på besøk til sin nye utgiver, Mitrofan Beljajev, i St. Petersburg i 1898 tok han med seg stykket som gave. Tittelen var opprinnelig Prelude, men Beljajev mente dette ikke passet på et orkesterverk, og sammen ble de enige om det franske Rêverie. De to strevde lenge med å finne en passende russisk oversettelse, og vekslet mellom Dagdrømmer og Fantasi, men bestemte seg til slutt for Dagdrømmer.

Rêverie er fra hans tidligste komposisjonsperiode (1890-98) og her er påvirkningen fra romantikken størst, med Chopin som den tydeligste inspiratoren i tillegg til Liszt og Wagner. Men impresjonismens mystiske klangverden har grepet den unge komponisten, og det finnes også tydelige spor av Debussy. Skrjabin er en av de mest eksentriske komponister i musikkhistorien, med et slags Messias-kompleks. Han leste mye, både filosofi, symbolisme og teosofi, men etter hvert også mystisisme, og til slutt ble målet å fornye både verden og menneskeheten med seg selv som medium gjennom musikken. Han har nå beveget seg musikalsk mot en slags ekspresjonisme der toneartsfølelsen delvis er borte og er erstattet av en form for harmonisk vaghet og atonalt uttrykk. Skrjabin ble snart opptatt av mer grandiose verk og da han døde jobbet han med verket Mysterium, et multimedieverk som skulle framføres i Himalayas fjellverden over en uke og resultere i verdens ende og en transformasjon av menneskeheten til «edlere vesen».

Men Rêverie er gjennomgående romantisk, selv om harmonikken behandles på en mer ekspresjonistisk måte. Også Skrjabins orkestrering var original i samtiden, både med tanke på bruk av instrumentenes ytterpunkter og klangsammensetning. Det korte stykket åpner drømmende og bygger seg opp mot et klimaks som langsomt avtar og ender i det stille.

Rêverie ble urframført i St. Petersburg 5. desember 1898 under ledelse av Rimskij-Korsakov. Stykket ble tatt så vel imot av publikum at det måtte spilles på nytt.

Alban Berg er nok mest kjent for sine operaer Wozzek og Lulu og for å ha vært eleven til Arnold Schönberg og dermed tilhøre den radikale «andre wienerskole», sammen med nettopp Schönberg og Anton Webern.

Men den unge Berg hadde to store lidenskaper: litteratur og musikk. Han brukte lang tid før han bestemte seg for å satse på musikken, men det skrevne ord forfulgte ham, og det ble den tyske lied som til å begynne med ble hans foretrukne medium. Mellom 1901 og 1908 skrev han rundt 150 lieder, der Brahms og Wolf var de tydeligste inspirasjonskildene. I 1904 begynte Berg å studere under Schönberg, og dette sammenfalt med sistnevntes første skritt på vei bort fra romantikkens funksjonelle harmonikk og mot et atonalt tonespråk og til sist tolvtonesystemet. Men selv om Berg tok til seg mange av ideene, utviklet han likevel sin egen tonale stil, som oppleves som mye mer tilgjengelig. Han tar utgangspunkt i en «kjerneidé»; et motiv, en melodi, en akkord, tonerekke eller rytmisk frase, som utvikles og varieres til stadig nye former.

Bergs Sieben Frühe Lieder er et utvalg av hans tidligste sanger som den mer modne komponisten omarbeidet mens han skrev på sin andre opera, Lulu. Tanken var at operaen kom til å ta tid, og han måtte gi ut noe i mellomtiden for ikke å bli glemt. Han valgte seg ut sju sanger som han orkestrerte i en Mahlersk og Straussk bravur som for å knytte båndene tilbake til sin fortid og sin ungdoms idealer.

Berg var opptatt av symmetri, og dette kommer til uttrykk ved at sang tre og fem er orkestert for henholdvis kun stryk og kun blås (inkludert harpe og cymbal), nummer to og seks har redusert orkester, mens de omsluttende satsene en og sju har fullt orkester.

Nacht er kanskje den mest moderne av sangene, og en av dem som er komponert sist. Den åpner med frasen «Mørket ligger over dalen og tåken henger tung…» og setter stemningen med sin heltoneharmonikk. Schilflied er mer gjennomsiktig orkestrert, men med en mystisk atmosfære inspirert av Mahler. Die Nachtigall er Brahmsk i karakteren, og den som kommer nærmest 1800-tallets tonespråk. Traumgekrönt er i kontrast den som lener seg lengst inn i det 20. århundre, og er omdreiningspunktet for hele verket. Im Zimmer er mer impresjonistisk i stilen, og den tidligste av sangene (komponert i 1905). Liebesodes kromatiske melodilinje hedrer Schönberg, mens Sommertage tar syklusen til et romantisk høydepunkt.

Sieben Frühe Lieder ble urframført i sin orkestrerte form 6. november 1928 i Wien, med Claire Born som solist under ledelse av Robert Heger.

Richard Wagners Tristan und Isolde utgjorde et kraftig omdreiningspunkt i musikkhistorien. Med denne operaen får vi «oppløsningen» av den tradisjonelle tonalitetsfølelsen og Wagner har vist vei for 1900-tallets atonalitet. En opera som var en skandale i sin samtid, med utstrakt bruk av kromatikk, en stadig utsettelse av kadensers oppløsning som gir en konstant tonal ustabilitet og en uavbrutt melodisk utvikling uten noen særlige hvilepunkt. Også innholdet var skandaløst; en kjærlighetshistorie full av utroskap og så heftig begjær at den ble omtalt som «direkte uanstendig».

Perkusjonisten Henk de Vlieger studerte også komposisjon og har arrangert og orkestrert for blant annet scene og film. På begynnelsen av 1990-tallet hev han seg over Wagners operaer, og orkestrerte Ringen, Parsifal, Tristan og Isolde og Mestersangerne i ren orkesterversjon. Med disse symfoniske operasammendragene fikk han internasjonal oppmerksomhet, og mottok æresmedlemsskap i Wagner Society Netherlands for sitt bidrag til å føre Wagners arv videre.

Middelalderfortellingen Tristan og Isolde omhandler en nevø, Tristan, som drar til Irland for å beile til en prinsesse, Isolde, på vegne av sin onkel, kong Marke av Cornwall. De to drikker uforvarende en kjærlighetsdrikk og faller for hverandre i stedet. Isolde gifter seg med Mark, men bedrar ham med Tristan. Forholdet oppdages og Tristan jages bort fra hoffet. Tristan finner seg en annen Isolde, men lengselen etter den «riktige» driver ham tilbake til hoffet. Senere drar han tilbake til sin kone, men blir dødelig såret av en pil og sender bud på den riktige Isolde; bare hun kan redde ham. Skipet skal føre hvite seil hvis det har henne med, svarte hvis ikke. Når skipet med Isolde nærmer seg, spør han sin kone hvilken farge seilene har. I hat og sjalusi lyver hun og svarer svarte, og Tristan vender seg mot veggen og dør. Isoldes hjerte brister ved hans båre.

I Tristan and Isolde – an orchestral passion er alle hovedpunktene; forventning og lengsel, lykksalighet, atskillelse, håp, død og transformasjon uttrykt kun instrumentalt og de Vlieger har maktet å fange essensen av den nesten fire timer lange operaen i løpet av én sammenhengende ordløs time.

Camilla Rusten

1. Nacht (Carl Hauptmann)

Dämmern Wolken über Nacht und Thal,
Nebel schweben. Wasser rauschen sacht.
Nun entschleiert sich's mit einem Mal:
O gieb acht! gieb acht!

Weites Wunderland ist aufgethan,
Silbern ragen Berge traumhaft gross,
Stille Pfade silberlicht thalan
Aus verborg'nem Schoss.

Und die hehre Welt so traumhaft rein.
Stummer Buchenbaum am Wege steht
Schattenschwarz -- ein Hauch vom fernen Hain
Einsam leise geht.

Und aus tiefen Grundes Düsterheit
Blinken Lichter auf in stumme Nacht.
Trinke Seele! trinke Einsamkeit!
O gieb acht! gieb acht!

2. Schilflied (Nicolaus Lenau)

Auf geheimem Waldespfade
Schleich' ich gern im Abendschein
An das öde Schilfgestade,
Mädchen, und gedenke dein!

Wenn sich dann der Busch verdüstert,
Rauscht das Rohr geheimnisvoll,
Und es klaget und es flüstert,
Daß ich weinen, weinen soll.

Und ich mein', ich höre wehen
Leise deiner Stimme Klang,
Und im Weiher untergehen
Deinen lieblichen Gesang.

3. Die Nachtigall (Theodor Storm)

Das macht, es hat die Nachtigall
Die ganze Nacht gesungen;
Da sind von ihrem süssen Schall,
Da sind in Hall und Widerhall
Die Rosen aufgesprungen.

Sie war doch sonst ein wildes Kind,
Nun geht sie tief in Sinnen,
Trägt in der Hand den Sommerhut
Und duldet still der Sonne Glut
Und weiß nicht, was beginnen.

Das macht, es hat die Nachtigall
Die ganze Nacht gesungen;
Da sind von ihrem süssen Schall,
Da sind in Hall und Widerhall
Die Rosen aufgesprungen.

4. Traumgekrönt (Rainer Maria Rilke)

Das war der Tag der weißen Chrysanthemen,
--mir bangte fast vor seiner Pracht...
Und dann, dann kamst du mir die Seele nehmen
tief in der Nacht.

Mir war so bang, und du kamst lieb und leise,
--ich hatte grad im Traum an dich gedacht.
Du kamst, und leis wie eine Märchenweise
erklang die Nacht....

5. Im Zimmer (Johannes Schlaf)

Herbstsonnenschein.
Der liebe Abend blickt so still herein.
Ein Feuerlein rot
Knistert im Ofenloch und loht.
So, mein Kopf auf deinen Knie'n,
So ist mir gut.
Wenn mein Auge so in deinem ruht,
Wie leise die Minuten zieh'n.

6. Liebesode (Otto Erich Hartleben)

Im Arm der Liebe schliefen wir selig ein,
Am offnen Fenster lauschte der Sommerwind,
Und unsrer Atemzüge Frieden
Trug er hinaus in die helle Mondnacht. --

Und aus dem Garten tastete zagend sich
Ein Rosenduft an unserer Liebe Bett
Und gab uns wundervolle Träume,
Träume des Rausches -- so reich an Sehnsucht!

7. Sommertage (Paul Hohenberg)

Nun ziehen Tage über die Welt,
Gesandt aus blauer Ewigkeit,
Im Sommerwind verweht die Zeit.
Nun windet nächtens der Herr
Sternenkränze mit seliger Hand
Über Wander- und Wunderland.
O Herz, was kann in diesen Tagen
Dein hellstes Wanderlied denn sagen
Von deiner tiefen, tiefen Lust:
*Im Wiesensang verstummt die Brust,
Nun schweigt das Wort, wo Bild um Bild
Zu dir zieht und dich ganz erfüllt.