Joanna Marshs nye verk A Plastic Theatre er et verk som er både tankevekkende og mektig – et verk om plast, om materialet som var et vidundermiddel og som er blitt et altfor stort problem, men også om elastisitet; om både naturens evne og vår egen hjernes evne til å strekke seg, til å endre seg, til å tilpasse seg.

A Plastic Theatre er bestilt av Royal Liverpool Philharmonic og TSO og har norsk premiere i kveld. Konserten er et samarbeid med musikklinjene ved fylkets videregående skoler, og Marsh har skrevet et stykke som skal strekke disse unge stemmene musikalsk. Et kontrasterende verk som veksler mellom det vart uttrykksfulle og det opprørske, mellom det livlige og det overdøvende, og med Astrid Nordstads varme mezzoklang i solistpartiene.

For riktig å understreke kontrastene i kveldens konsert balanseres Marsh' verk mot Stravinskijs mesterlige "krigssymfoni", Symphony in Three Movements, og Debussys stemningsfulle orkesterverk, La Mer. Et av Stravinskijs varemerker, de intense rytmiske mønstrene, driver energien framover i tre satser som både er voldsomme, gjennomskinnelige og triumferende. Mens Debussy maler fram rene sjøer og urørte verdenshav med sine mesterlige klangfarger i et verk som glitrer og funkler, fråder og skummer.

Britiske Joel Sandelson har så smått begynte å skaffe seg et solid internasjonalt omdømme som en dynamisk dirigent med skarpsindige og særegne tolkninger av de store mesterverkene.

Sandelson trådte for alvor inn på den internasjonale scenen da han i 2021 vant Salzburg Festival Herbert von Karajan Young Conductors Award og han har siden debutert med mange av de store orkestrene som BBC Symphony Orchestra, Staatsorchester Stuttgart, Dresdner Philharmonie, Camerata Salzburg, Scottish Chamber Orchestra, Orquestra de València og Orchestra of the Eighteenth Century.

Denne sesongen står blant andre DSO Berlin, Münchner Philharmoniker, Bremer Philharmoniker, Staatsorchester Hannover, Copenhagen Phil og Trondheim Symfoniorkester & Opera for tur.

Sandelson er utdannet ved Cambridge University og ved Royal Academy of Music og har tatt mesterklasser med Martyn Brabbins, Jorma Panula og Thomas Søndergård. Han er opprinnelig cellist og er grunnlegger av og tidligere dirigent for tidligmusikkensemblet Wond’rous Machine.

Astrid Nordstads dype, fyldige og varme stemme er i ferd med å innta de store konsert- og operascenene i Europa.

Inneværende sesong har hun en åremålsstilling ved Den Norske Opera & Ballett og skal gjøre roller som Emilia i Otello (Verdi) og som reven i Den lure revens eventyr (Janáček), i tillegg til å ha vært solist i Mahlers Oppstandelsessymfoni med Operaorkesteret og gjort Mother Goose i The Rake’s Progress (Stravinskij).

I forrige sesong debuterte hun med Concertgebouw i Amsterdam, det nederlandske radiofilharmoniske orkester og Aalborg symfoniorkester, samt sang blant annet rollen som Olga i Eugen Onegin (Tsjajkovskij) ved Den Kongelige Opera i København, Tisbe i La Cenerentola (Rossini) ved Den Norske Opera & Ballett og sang Cleofe i Händels La Resurrezione med Marc Minkowski og Les Musiciens du Louvre i Aix-en-Provence og ved Elbphilharmonie i Hamburg.

Nordstad startet sin sangerkarriere i Nidarosdomens jentekor og studerte sang ved Norges Musikkhøgskole, ved Operahøgskolen i Oslo under Randi Stene og ved Det Kongelige Operaakademi i København under Susanna Eken. I 2022 mottok hun den prestisjefylte opera- og ballettpris fra Tom Wilhelmsens stiftelse.

I 1939 dro Stravinskij til USA for å bosette seg der. Hans kone og datter var begge nylig døde av tuberkulose, og Europa sto på randen av krig. Stravinskij hadde fått bestilling på et verk fra Chicago Symphony Orchestra i 1938, og mens de to første satsene ble skrevet i Frankrike, ble symfonien fullført da han var framme i USA. I 1942 fikk han en ny bestilling, denne gang fra New York Philharmonic. Dette skulle bli han siste symfoniske verk; Symphony in Three Movements. I løpet av de neste tre årene skred verket langsomt fram mens Stravinskij underveis ombestemte seg mange ganger om hvilken form symfonien skulle ha. Det eneste som var sikkert var at den skulle inneholde en konsertant rolle for solo piano.

Sistesats ble skrevet i krigens siste dager, og ved urframføringen i Carnegie Hall i januar 1946 hadde Stravinskij skrevet i programmet at symfoniens klangbilder reflekterte «denne vanskelige tiden med brå og omskiftelige hendelser, med desperasjon og håp, med kontinuerlige lidelser, med spenninger og, til slutt, opphør og lettelse…».

Han var ikke akkurat kjent for å tillegge sine verk noen form for ekstramusikalsk betydning, men skal ha referert til denne symfonien som sin ‘krigssymfoni’, og omtalt en dokumentar om «den brente jords taktikk» i Kina som inspirasjon for den aggressive og mektige førstesatsen. Og første sats har da også karakter av sinne og skarphet som kommer til uttrykk i en særs kromatisk harmonikk med utpreget rytmisk intensitet.

Andre sats skal opprinnelig være skrevet som filmmusikk til adaptasjonen av Frank Werfels roman Das Lied von Bernadette, men han skrev den aldri ferdig. Musikken han hadde ferdigstilt var hovedsakelig én scene, Jomfruens åpenbaring, der harpe spiller en sentral rolle i en mer eterisk sats med en nærmest koralliknende neoklassisk stemning.

Det korte mellomspillet til siste sats er skrevet som en reaksjon på filmaviser med soldater i hanemarsj. Militærorkester-instrumentasjon, marsjtakt og groteske crescendi i tuba. I finalesatsen møtes piano og harpe i en kort dialog i et fugeaktig tema før inspirasjonen fra de alliertes frammarsj og triumf gir en voldsomt omfangsrik avslutningsakkord; et uhyrlig, men praktfullt kaos.

Marsh er beskrevet som en av vår tids ledende komponister for vokalverk, og hun har skrevet for vokalensembler som Tenebrae, I Fagiolini og BBC Singers. Marsh pendler mellom Dubai og Storbritannia og er en av grunnleggerne av Choralfest Middle East i tillegg til å starte opp Dubai Opera Festival Chorus.

A Plastic Theatre er et bestillingsverk av Royal Liverpool Philharmonic og Trondheim Symfoniorkester & Opera spesielt for ungdomskor og Marsh sier at hun derfor lette etter en sterk tekst som var relevant nå, men som også skulle snakke til framtida. Hun fant Katie Schaags A Plastic Theatre som er skrevet som en blanding av eksperimentell kunstpoesi, aktivisme og forskning.

Teksten har en dramatisk form og er delt i fem ‘akter’; Den første leker med tanken om plastobjekter som forlatte. I akt II blir plasten et symbol for våre drømmer, våre lengsler og vår griskhet og musikken streber rastløst framover samtidig som den er fanget i en uendelig repeterende syklus. En forstyrret smerte eller sorg trer fram i akt III der plasten synes nesten menneskelig, mens menneskene framstår mer og mer syntetiske. I akt IV balanseres Schaags parodisk-akademiske ordgyteri mot Marshs musikalske ”godnatthistorie”, mens finalen utforsker vårt stadig mer forvirrende forhold til naturen, med en spennende og åpen slutt.

(Teksten er gjengitt i sin helhet under.)

Det definitive bruddet med seinromantikkens formprinsipper, harmonikk, dur- og molltonalitet og spenningsoppbygning sto Debussy for, med orkesterverket La Mér (1903–05) helt i front. Her gir han oss følelsen av, eller bilder på, havets ulike fasetter og temperament fortalt i musikalsk klangrikdom i et verk han selv omtalte som ‘tre symfoniske skisser’.

Og denne klangrikdommen makter Debussy å mane fram nettopp fordi han er en mester i orkestrering, en mester i å sette sammen de ulike instrumentenes klangfarger i drømmende og abstrakte scener. Her finner vi hverken tradisjonelle former eller hoved- og sidetemaer, men kan bade i skyer, bølger, solskinn, vind og refleksjoner som alle speiler havets omskiftelige landskap.

La Mér er delt i tre satser; De l'aube à midi sur la mer, Jeux de vagues og Dialogue du vent et de la mer. I første sats, Fra daggry til middag på sjøen, veksler ulike musikalske motiv med raskt skiftende klangfarger som for å illudere den urolige og omskiftelige overflaten over havdypets uforanderlige evighet. Andre sats, Bølgenes lek, illuderer de rastløse bølgene som danser, skiller lag og finner sammen igjen gjennom bruk av flyktig harmonikk, pentatone skalaer og kryssende rytmiske figurer. Siste sats, Vindens og havets dialog, er nettopp tematiske dialoger i et repetetivt mønster som gir oss følelsen av at havet og orkesterverket kommer til ro, før det til slutt skyller over oss i mektige dissonanser.

La Mér ble uroppført i Paris, 15, oktober 1905, med Lamoureux Orchestra under ledelse av Camille Chevillard, og fikk en voldsomt blandet mottakelse. Stykket vant ikke fram før Debussy selv dirigerte det nesten tre år seinere, og siden har det tatt sin velfortjente plass i orkesterrepertoaret.

Camilla Rusten

ACT I

In the end there is not nothing. In the end there is endless everything. The silence a deafening roar of white noise, the landscape a bottomless oasis of plasticine deathlessness. Abandoned plastic objects longing for a home.

ACT II

Plastic snaps its fingers. Plastic doesn’t have time for your considered reservations, your platitudes. Plastic has business to do. Plastic believes in the ABC ethos, and plastic is always selling, always closing. Plastic is sinister and sexy, enamored of its own slick planes and glittering prisms. Believes in its own myths. Doesn’t believe in yours. Don’t blame plastic, blame its instrumentalizers. Plastic wants what it wants. Plastic wants what you want: utopia. Infinity. Plenitude for all. Ownership of a finely hewn bubblesphere, a delicately patterned cube, a deceptively minor key. What do we talk about when we talk about plastic? Climate of synthesizers and wax. Ecology of vinyl and bubble wrap. Dinosaur fossil fuels and robotics. Squeaky clean death. Flesh transmuted into silicone. Sophisticated preservative, bright and fresh. Its vision exceeds our attempts to restrain it. The material becomes its own promise, sliming into the horizon, blossoming onto the screen, ballooning into our hearts. Staticky it resonates. Stickily it moans. Sturdily it propogates. Silently it roams. Be still, oh dream plastic of our very own image, oh nightmare plastic of our very own dawn. Sampling a densely layered sequence, a pattern of deathly echoes.

ACT III

Just before it falls asleep, plastic has been said to make a sound that is nearly human. The horns in unison, cue the strings. Cue the rubber duckies, now the storage bins. Cue the packing peanuts, now the vegan pleather shoes. Saran-wrapped ocean waves, screeching polyethylene pill bottle seagulls, styrofoaming wind. Polymer clay starfish belly up, its soft middle, its sensitive touch.

ACT IV

A shiny plastic animal spawns a soft fleshy animal. A sinuous textured animal spawns a fleshy plastic animal. The study of animal behavior includes the recognition of diverse characteristics embedded within perceptual fields. Plastic spawns a bewildering variety of aquatic life. From one spawn to another: the progeny too great. The brood too vast. Infinite in its swaying hopefulness. Embarrassing in its persistent largess. Reverberating echo buried deep within the monstrous child. Birth as a grim oath to escape the deafening mesh. Being alive an exercise in forgetting the body, remembering the image. Being alive an exercise in remembering how to die.

ACT V

We the spurned animals full of sensations. We the spawned animals eating our fill. We the mutant mineral-vegetable-plastic-animals building our kingdom. Waiting to be called beautiful. Smooth pebbles massaging our aching limbs, sun warming our grotesque faces. No terrestrial zone is bounded by fixed geographical coordinates. When we stretch our toes, the web imperceptibly opens. We leap into the rushing current. We fix our gaze on the depths.

Liker du kor- og vokalmusikk? Her er noen andre konserter du kanskje vil dra på: