Det er med stor sorg vi har mottatt budskapet om Hans Majestet Kong Haralds bortgang. Våre varmeste tanker går til kongefamilien og de nærmeste i denne tunge tiden. Vi vil markere kongens bortgang under denne sesongåpningskonserten.

Gjennom denne markeringen ønsker vi å vise vår respekt og takknemlighet for hans innsats for landet. Konserten åpner derfor med Edvard Griegs Sørgemarsj over Rikard Nordraak. Sørgemarsjen ble skrevet i sorg over tapet av hans gode venn, som også sto bak teksten til Ja, vi elsker.

Strauss’ sagnomsuste tonedikt Also sprach Zarathustra formidler menneskets utviklingsfaser i Strauss’ umiskjennelige tonespråk og fargerike orkesterpalett. Strauss’ skal ha blitt så inspirert av det vakre poetiske språket i Nietzsches Also sprach Zarathustra at han ga seg i kast med å tonesette åtte av kapitteltitlene. Den første, Soloppgang, er nok den aller mest kjente, både fra film og reklame, men først og fremst fra Stanley Kubricks film 2001: En romodyssé.

Den virtuose cellokonserten, som Dvořák skrev under et vinteropphold i New York, har blitt en solid hjørnestein i det klassiske cello-repertoaret og er en av to mest spilte cellokonserter på konsertscener verden over (den andre er Elgars). Og når Truls Mørk, vår internasjonale stjernecellist, skal tolke dette inderlige og melankolske verket, vil vi spå at publikums hjerter vil bli sterkt beveget og berørte.

Britiske Adam Hickox er stadig mer etterspurt blant orkestre verden over, og er høyt anerkjent for sine uttrykksfulle og utmerkede tolkninger. Han har vært 1. gjestedirigent ved Glyndebourne Sinfonia siden desember 2023.

Hickox har en spesiell interesse for, og kompetanse innen, både opera og symfonisk musikk, og har dirigert flere av de store, som Dresdner Philharmonie, Orchestre National de Lille, Deutsches Symphonieorchester Berlin, Tokyo Symphony Orchestra, Orchestre de Paris, Royal Philharmonic, Royal Scottish National, BBC Symphony samt Staatsoper Hamburg, i tillegg til kritikerroste operaproduksjoner her hjemme som Candide ved Den Norske Opera & Ballett og Tosca med Opera Nord.

Hickox er utdannet ved Gonville and Caius College Cambridge, der han studerte musikk og komposisjon med Robin Holloway, og ved Royal Academy of Music, der han studerte direksjon med Sian Edwards. Han var assisterende dirigent ved Rotterdam Philharmonisch Orkest 2019-2022, hvor han samarbeidet tett med sjefdirigent Lahav Shani.

Klikk her for å lese hele Hickox' biografi.

Truls Mørk er en stjernecellist, en av våre aller fremste solister, og har spilt med alle verdens ledende orkestre. Overalt blir han hyllet for sine lidenskapelige tolkninger, for sin tekniske briljans og for sin sjelfulle dybde.

Mørk kommer til oss fra Stavanger der han har spilt Dvořáks cellokonsert med Stavanger symfoniorkester og Julian Rachlin i deres sesongåpning, og han drar videre til Hamburg for å gjøre samme konsert der med Elbphilharmonie under ledelse av Bertrand de Billy.

Han har spilt alle de store cellokonsertene, men er også en stor forkjemper for vår tids musikk, og har i løpet av sin karriere urframført rundt 30 nye verk, som cellokonserter av Esa-Pekka Salonen, Pavel Haas og Hafliði Hallgrímssons, Victoria Borisova-Ollas’ cellokonsert Oh Giselle, Remember Me og Rautavaaras Towards the Horizon.

Han er en fremragende kammermusiker, har spilt ved de mest prestisjetunge kammermusikkfestivalene og startet sin egen, International Kammermusikkfestivalen i Stavanger i 1990.

Mørk har mottatt flere gjeve priser for sine innspillinger, både Spellemannpriser og Grammy®, han ble utnevnt til Ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden i 1998, fikk Lindemanprisen i 2000 og ble utnevnt til medlem av Kungliga Musikaliska Akademien i 2009, for å nevne noen av hans mange utmerkelser.

Han fikk sin første celloundervisning av sin far, før videre studier tok ham til Stockholm og studier med Frans Helmerson, og så med Heinrich Schiff og Natalia Schakowskaya. Mørk er professor ved Norges musikkhøgskole.

Han har fra mai i år fått låne en Stradivarius «ex-Ko Iwasaki» fra 1727, som nylig har gått inn i Anders Sveaas’ Almennyttige Fond (ASAF), en av verdens største private samlinger av Stradivarius-instrumenter.

I 1866 sitter Grieg i Roma og får beskjed om at hans gode venn, Rikard Nordraak, er død, bare 23 år gammel. De to skulle egentlig vært i Roma sammen, men når Grieg kommer til Berlin året før for å møte ham, ligger Nordraak syk til sengs med gulsott og lungebetennelse, og Grieg drar videre uten ham. Nordraak skriver flere brev til Grieg om å komme tilbake til Berlin, han frykter at han ligger på det siste og vil se sin beste venn. Men Grieg er redd for å bli smittet. Han pådro seg tuberkulose i studietiden og fikk stoppet sykdommen ved å få den ene lungen punktert. Han svikter Nordraak, og skyldfølelsen skal følge ham resten av livet.

I dagboken sin 6. april skriver Grieg:

«Den sørgeligste etterretning, der kunne ramme meg – Nordraak er død! – han, min eneste venn, mitt eneste store håp for den norske kunst! O! hvor mørkt det med ett er blitt om meg! Og jeg har ikke et menneske her, der rett kan forstå min sorg, la meg så ta min tilflukt til tonerne, de sviktet aldri i sorgens stund! – Komponert en Sørgemarsj over Nordraak - !»

Sørgemarsj over Rikard Nordraak er både intimt sorgtung og høytidelig pompøs. Melodimotivene er vakre, alvorstunge og inderlige. Den er opprinnelig skrevet for piano, men Grieg arrangerte også en versjon for stort blåseorkester og slagverk.

I Griegs siste år var helsen hans så dårlig at han alltid hadde partituret til Sørgemarsjen i bagasjen, i tilfelle han skulle dø på reise. Ved Griegs begravelse 9. september 1907 ble Sørgemarsjen spilt, i en orkesterversjon av Johan Halvorsen.

I 1891 startet Jeanette Meyer Thurber, grunnleggeren av National Conservatory of Music i New York, jakten på en velrenommert direktør som kunne øke anseelsen til konservatoriet. Lønna var meget god og stillingen ble tilbudt Dvořák, som var umåtelig populær, også i USA. Håpet var at han kunne være med og skape en egen skole for amerikansk kunstmusikk som på dette tidspunktet fremdeles var i sin spede ungdom.

Dvořák tilbrakte tre år i New York der han brukte tiden hovedsakelig til undervisning og å bli kjent med den amerikanske musikken. Han komponerte få egne verk i løpet av dette oppholdet, men både Symfoni nr. 9 og Cellokonsert i h-moll ble til her. Konserten ble påbegynt i november 1894 og var ferdig orkestrert i februar 1895. Full av hjemlengsel hadde han sagt opp stillingen sin og i april var han tilbake i Praha. Én måned seinere døde svigerinnen hans, Josefina Kaunitzová, og han endret de fire siste taktene og skrev til nesten seksti nye som et musikalsk farvel til henne.

Konserten er symfonisk i sin oppbygning og orkestrering. Ved konservatoriet i New York var en av hans kollegaer Victor Herbert, cellist og komponist. Dvořák overvar premieren på Herberts andre cellokonsert og ble så begeistret at han etter konserten stormet bak scenen, slo armene rundt Herbert og ropte «Splendid! Splendid!» Dvořák hadde aldri egentlig likt instrumentet, han syntes det var det for svakt og begrenset i det øvre registeret, men her likte han Herberts bruk av nettopp dette registeret. I tillegg hadde Herbert benyttet seg av tre tromboner for å akkompagnere solisten i den langsomme satsen. Dette inspirerte Dvořák så mye at han i sin egen cellokonsert skrev inn tre tromboner, og introduserte også tuba, piccolo og triangel. Både trombone og tuba opererer i det samme lave registeret som cello og de er mer lydhøre, men Dvořák løser dette ved at solisten i partier akkompagnerer orkesteret. Konserten er skrevet mer som en dialog mellom solist og orkester der orkesteret er en likeverdig partner enn som et rent virtuos bravurverk for solisten. Solocello har noen lengre passasjer med pause og det er flere framtredende solistpartier i ulike instrumentgrupper i orkesteret. Konserten er overveiende melankolsk i karakteren, dyp og inderlig, men ikke uten håp.

Første sats åpner med uvanlig orkesterintroduksjon som presenterer begge hovedtemaene. Det første temaet er mørkt og dystert, som en begravelsesmarsj, og bygges ut i fullt orkester opp til et høydepunkt før det stilner av og overtas av sidetemaet, en vakker lyrisk melodi i solo horn. Dvořák var umåtelig fornøyd med dette siste: «hver gang jeg spiller det, skjelver jeg over hele kroppen.» Solisten kommer så inn med det første temaet, og det melodiske materialet bearbeides i resten av satsen som ender med en formidabel coda.

I andre sats møter vi et sitat fra sangen Lasst mich allein fra Fire sanger (op. 82) som var hans svigerinnes favoritt. Han hadde fått beskjed hjemmefra om at hun var alvorlig syk og skrev denne satsen til henne. (Han hadde vært forelsket i henne før han bestemte seg for å gifte seg med søsteren.) Satsen åpner i en rolig stemning med nok en vakker melodilinje, men når orkesteret eksploderer i en g-mollakkord introduseres sangsitatet først i cello, før det tas over av treblås. Sitatet passerer gjennom flere tonearter før vi vender tilbake til satsens første tema som også avslutter den.

Finalesatsen er mer håpefull og livlig i karakter; han skrev denne bare noen uker før hjemreisen. Satsen har en danseaktig rondoform, selv om den beveger seg langt fra den tradisjonelle rondoen. En av episodene er en vakker duett mellom solist og solo fiolin. I satsen får vi også en siste referanse til Lasst mich allein samt reminisenser av hovedtemaet fra siste sats.

«Finalen ender i en gradvis diminuendo, som en langsom utpust [..] soloen dør ut i pp, så kommer en crescendo og de siste taktene i orkester ender stormfullt. Dette er min intensjon og slik vil jeg ha det», skrev Dvořák til sin forlegger, Simrock. Grunnen var nok at han hadde dedisert konserten til sin gode venn, cellisten Hanuš Wihan, men de to røk uklar om slutten på finalesatsen. Wihan ønsket seg en lengre tradisjonell virtuos solokadens (som han selv hadde skrevet), noe Dvořák blankt avslo. For å forsikre seg om at ikke forleggeren skulle endre noe, insisterte han på at verket skulle publiseres «akkurat slik jeg har skrevet det.» På premieren, som fant sted 19. mars 1896 i Queen’s Hall i London, var det derfor Leo Stern som var solist med London Philharmonic Society under ledelse av komponisten selv.

Den tyske filosofen Friedrich Nietzsches mest berømte verk er Also sprach Zarathustra (1883–85). Den persiske presten og filosofen fra 1000-tallet forkynte at menneskene måtte velge i kampen mellom det gode og det onde, og i Nietzsches litterære tekst blir Zarathustra medium for et mylder av tanker og ideer i samtidens moderne samfunn der Gud er død og mennesket streber etter moralske og høyverdige prinsipper i seg selv.

Strauss plukket ut et antall deloverskrifter fra Nietzsches verk som han arrangerte i en rekkefølge som gjorde en musikalsk utvikling og variasjon mulig, helt løsrevet fra den opprinnelige sammenhengen. Han lar to tonearter som ligger ved siden av hverandre på skalaen, C og H, kjempe mot hverandre, der C representerer naturen og H menneskets vilje. Mennesket og naturen hører tett sammen, men mennesket streber likevel oppover etter noe høyere.

Strauss hadde skrevet følgende programtekst til urframførelsen av det stort anlagte tonediktet: «Første sats: Soloppgang. Mennesket føler Guds makt. Andante religioso. Men mennesket lengter fremdeles. Han kaster seg inn i lidenskapen (andre sats), men finner ingen fred. Han vender seg mot vitenskapen, og forsøker forgjeves å løse livets problemer i fugen (tredje sats). De behagelige dansemelodiene lyder og han blir et individ. Sjelen stiger opp mens jorda synker under ham.»

Denne programteksten skulle endres flere ganger, og Strauss uttalte også at tanken hans ikke var å skrive filosofisk musikk eller skildre Nietzsches verk i musikalsk form. «Jeg forsøkte å musikalsk formidle ideen om menneskets evolusjon, fra opprinnelsen, gjennom ulike utviklingsfaser, både de religiøse og de vitenskapelige, fram til Nietzsches idé om ‘overmennesket’.»

Sonnenaufgang (Soloppgang): Om Zarathustra som observerer soloppgangen og proklamerer at han skal stige ned til menneskenes verden etter et tiår som eremitt oppe i fjellene. Denne mektige åpningen, soloppgangen, består av tre toner i C-dur; C-G-C (de primære/primitive byggesteinene i musikken) som følges av alternerende moll- og dur-akkorder. De tre tonene i trompet utgjør det viktigste melodiske motivet i verket og representerer naturen.

Von den Hinterweltlern (Om himmelstreberne): Om menneskets mest primitive tilstand, ifølge Nietzsche, om de som streber mot livet etter døden i stedet for å forsøke å finne tilfredsstillelse i det jordiske livet. Stemningen har nå brått endret karakter og mot et dystert bakteppe introduseres et viktig nytt musikalsk tema i h-moll som stadig klatrer oppover. Dette temaet blir brukt gjennom verket som bilde på menneskets undring, dets spørrende og undersøkende natur, dets intellektuelle evner.

Von den großen Sehnsucht (Om den store lengsel): Her skildres menneskets streben etter svar bortenfor uvitenheten og overtroen. Nå kombineres h-mollmotivet, menneskets undersøkende intellekt og naturens C-durmotiv. Et nytt motiv stiger opp fra orkesteret og overtar det musikalske rommet. En kort glissando i harpe fører oss inn i neste sats.

Von den Freuden und Leidenschaften (Om lidenskap og skapende lyst): Menneskets lidenskap koples til naturen gjennom C-motivet, denne gang i moll. Et nytt lidenskapelig tema introduseres sammen med et viktig motiv i trombonene; et utrop, en protest fra det høyere intellektet mot slik kroppslig nytelse. Dette protestmotivet har elementer fra både C- og H-motivene og skal bli viktig i de påfølgende satsene.

Das Grablied (Gravsangen): Her utvikles videre motivene fra forrige sats, denne gang i h-moll (og omliggende tonearter). Når musikken dør hen i dypet av cello og kontrabass starter en passasje over til neste sats.

Von der Wissenschaft (Om vitenskapen): Passasjen består av streng imitasjon, en teknikk der et motiv gjentas i flere stemmer, som brukes i fugeformen. For hva er vel mer vitenskapelig enn en fuge? Den åpner med natur-motivet i C og etterfølges straks av h-mollmotivet som så tas gjennom alle tonene i den kromatiske skalaen til vi er tilbake i h-moll. En ny del begynner og fører oss over til…

Der Genesende (Rekonvalesenten): Her flettes energiske delfraser fra fugen sammen med protesttemaet til det mektige C-durmotivet, etterfulgt av en poengtert pause, før h-mollmotivet leder an i en ny utviklingsdel full av orkestral virtuositet.

Das Tanzlied (Dansevisen): Så er vi rett over i C-dur-motivet og en elegant wienervals som bygger seg opp i energi og tar opp i seg motiv fra de foregående satsene før den brått avbrytes av protesttemaet som tar over med makt midt i høydepunktet idet en klokke slår tolv slag.

Nachtwandlerlied (Den drukne sang): Dette er Strauss’ egen tittel (i Nietzsches bok heter den Das andere Tanzlied – Den andre dansevisen) og med klokkeslagene lander musikken til slutt i C-durmotivet før det på magisk vis transformeres til H-motivet i en skinnende H-dur i codaen og solofiolin får presentere temaet som representerer ‘spirituell frihet’. Men under det hele insisterer cello og kontrabass på C-durs naturmotiv og verket ender mykt med begge tonearter nesten samtidig.

Da Also sprach Zarathustra skulle urframføres var Richard Strauss ansatt som sjefdirigent for hoffoperaen i München. Her var han vel ansett som dirigent, men det konservative publikummet syntes hans musikk ble for overdrevet og premieren ble derfor holdt i det mer progressive Frankfurt am-Main, 27. november 1986, med komponisten selv som dirigent.

Camilla Rusten

Her er flere konserter vi spiller denne sesongen som du kanskje vil like.