Stills spennende sjangerblanding møter Barbers romantiske melodiøsitet og Rachmaninovs russiske orkesterklang.

William Grant Still var, sammen med George Gerswhin, med på å definere amerikansk orkestermusikk. Hans mest kjente verk er Symfoni nr. 1, Afro-American Symphony, der han fletter inn elementer fra blues og spirituals for å skildre den afrikansk-amerikanske befolkningens historie, opplevelser og kamp i det amerikanske samfunnet.

Barbers lyriske stil kommer godt til uttrykk i denne fortryllende vakre, romantiske fiolinkonserten. Med Ning Feng som solist, som er kjent for sin fengslende musikalitet, vil nettopp de lyriske kvalitetene og den honningsøte klangrikdommen komme til sin rett.

I Symfoniske danser oppsummerer Rachmaninov sitt kompositoriske virke og resultatet er umiskjennelig russisk med storslagen orkesterklang, dramatiske kontraster og dristige fargetoner.

Joshua Weilerstein er sjefdirigent for Aalborg Symfoniorkester, og vil i neste sesong bli musikalsk leder for Orchestre National de Lille. Han har dirigert flere anerkjente orkestre, både i Europa og Nord-Amerika. Weilerstein har et bredt repertoar, og han er opptatt av å inkludere verk av nålevende komponister i programmene sine.

Weilersteins karriere tok fart etter at han vant både førsteprisen og publikumsprisen ved Malko-konkurransen for unge dirigenter i København i 2009. Han fullførte deretter en treårig stilling som assistentdirigent for New York Philharmonic. Siden den gang har han oppnådd både nasjonal og internasjonal anerkjennelse. Han er også kjent for sin podcast, Sticky Notes.

Ning Feng er en internasjonalt anerkjent fiolinist med stor lyrisk evne og imponerende virtuositet. Han opptrer over hele verden med kjente orkestre og dirigenter, samt i solokonserter og kammerkonserter i flere av de store internasjonale konserthusene. I 2019 beskrev Washington Post ham som "en fantastisk musiker med en kremet, lett tone og en emosjonell ærlighet".

Feng er født i Chengdu i Kina. Han studerte ved Sichuan Conservatory of Music, Hanns Eisler School of Music (Berlin) og Royal Academy of Music (London). Der var han den første studenten som noensinne fikk 100% for sin avsluttende konsert. I 2005 vant Feng førstepremien ved Michael Hill International Violin Competition (New Zealand), og i 2006 vant han International Paganini Competition.

Ning Feng spiller på en 1710 Stradivari fiolin kjent som 'Vieuxtemps Hauser', takket være et samarbeid med Premiere Performances of Hong Kong.

Still avbrøt medisinstudiet i 1915 og livnærte seg ved både å spille i ulike orkestre (han spilte både fiolin, cello og obo) og som arrangør. Allerede året etter ble han engasjert som arrangør for W. C. Handy, kjent som bluesens far og komponist av de populære Memphis Blues og St. Louis Blues. Sistnevnte ble arrangert av Still og han skulle komme til å samarbeide mer med Handy seinere, både som musiker og turnéleder.

I 1921 fikk han jobb som arrangør og innspillingsleder i Harry Paces plateselskap Black Swan Recordings i New York i tillegg til å bli benyttet som musiker og arrangør ved flere av de store sceneshowene utover på 1920-tallet. Han både arrangerte og komponerte for radio, og de han samarbeidet med i løpet av disse årene var den tidlige jazzens legender, størrelser som Eubie Blake, Fletcher Henderson, Florence Mills, Noble Sissle og Artie Shaw. Underveis studerte han komposisjon hos Edgar Varèse, den franske modernisten som hadde flyttet til USA i 1915, og skrev noen symfoniske dikt, blant annet Darker America (1924) og From the Heart of a Believer (1927).

Da den store depresjonen inntraff i 1929 gikk han arbeidsledig en stund, og nå begynte den første symfonien å ta form. Han hadde skrevet på noen skisser siden 1924, men leide seg et arbeidsrom for å skrive mer konsentrert og i løpet av to måneder i 1930 var symfonien ferdig.

Som barn hadde han tidlig vist interesse for musikk, noe hans stefar fanget opp. Han tok gutten med på operetteforestillinger og konserter, og kjøpte etter hvert også en grammofon og plateinnspillinger av europeiske operaer, fra Wagner til Puccini. Samtidig lærte mormoren ham spirituals og moren tok ham med på gudstjenester der han møtte en rytmisk folkelig musikk. Alt dette; spennet fra den europeiske kunstmusikken, spirituals og afrikansk-amerikansk kirkemusikk, til blues og europeisk modernisme utgjør Stills sjangermessige allsidighet og særegne stilart. Hans første symfoni, Afro-American Symphony, er hans mest spilte verk og en av de mest populære amerikanske symfoniene gjennom tidene.

Symfoniens fire satser er inspirert av dikt av den innflytelsesrike afrikansk-amerikanske forfatteren Paul Laurence Dunbar, der alle er skrevet på dialekt, unntatt den siste:

I. Moderato assai – “Longing”: All my life long twell de night has pas’ / Let de wo’k come ez it will, / So dat I fin’ you, my honey, at last’, / Somewhaih des ovah de hill.
II. Adagio – “Sorrow”: It’s moughty tiahsome layin’ ’roun’ / Dis sorrer-laden earfly groun’, / An’ oftentimes I thinks, thinks I / ’Twould be a sweet t’ing des to die / An’ go ’long home.
III. Animato – “Humor”: An’ we’ll shout ouah halleluyahs, / On dat mighty reck’nin’ day.
IV. Lento, con risoluzione – “Aspiration” (også “Sincerity”): Be proud, my Race, in mind and soul. / Thy name is writ on Glory’s scroll / In characters of fire. / High mid the clouds of Fame’s bright sky / Thy banner’s blazoned folds now fly, / And truth shall lift them higher.

Første sats introduseres av engelsk horn og består av to temaer, der det første, spilt av muta trompet, følger et 12-takter bluesskjema i call and response-form med horn og treblås. Det andre temaet spilles av obo og er et mer spiritual-inspirert tema. Andre sats’ langsomme og mer mørke atmosfære bærer sorgen i en spiritual, mens tredje sats er den gledesfylte, humoristiske satsen der symfoniorkesteret får besøk av banjoen i sine rekker. Siste sats viser Stills nydelige klangfargerikdom og første sats’ blues-tema vender tilbake i codaen.

Afro-American Symphony ble urframført 29. oktober 1931 av Rochester Philharmonic under ledelse av Howard Hanson, og var dermed den første symfonien skrevet av en afrikansk-amerikaner framført av et renommert orkester.

Der Still sprengte barrierer innenfor den klassiske musikkverdenen, holdt Barber godt fast ved den romantiske tradisjonen. Hans lyriske tonespråk og harmoniske klangverden tilhører på mange måter 1800-tallet og tradisjonen etter Brahms, men det 20. århundre finner likevel veien inn i Barbers musikalske univers slik at han aldri oppleves utdatert og gammeldags. Barbers kompositoriske virke er i høyeste grad konsentrert om vokalmusikken, og dette preger også hans instrumentale verk. Konsert for fiolin og orkester er overveiende lyrisk i karakter og solofiolinstemmen har klare sanglige kvaliteter, spesielt i de to første satsene.

Konserten ble bestilt av en rik forretningsmann, Samuel Fels, til sin protesjé, Iso Briselli, som for øvrig studerte sammen med Barber ved Curtis Institute for Music. Barber skrev de to første satsene og sendte dem over til Briselli. Briselli konfererte med sin fiolinlærer og meldte tilbake at dette ikke holdt mål; de var ikke virtuose nok og Briselli ville risikere sitt gode navn ved å spille dem. Da tredje og siste sats ble sendt over én måned etter, var skandalen et faktum. Finalesatsen var for enkel, for kort og upassende i formen. For at Briselli skulle framføre konserten krevde han at Barber måtte skrive den fullstendig om. Barber nektet og Briselli trakk seg. Urframførelsen fant dermed sted over ett år seinere, i februar 1941, med Albert Spalding i solistrollen og Philadelphia Orchestra under ledelse av Eugene Ormandy.

Første sats åpner med en elegant og tilsynelatende uendelig melodilinje med flere klare rytmiske figurer. Satsens andre tema er enklere og mer folkemusikkaktig. Solofiolin og orkester veves sammen i en tett tekstur, der solostemmen alternerer med solostemmer fra orkesterets egne rekker. Andresatsen er mer innadvendt og her får vi et lite nikk til Brahms’ fiolinkonsert med innledningen lagt til obo. Den korte finalesatsen er intens med et ustoppelig frenetisk driv som ender i en praktfull «eksplosjon».

I 1918 tok Rachmaninov med seg familien og flyktet fra Russland til USA. Han hadde nå tre parallelle karrierer gående; han var en ettertraktet dirigent, en anerkjent komponist og en av de store konsertpianistene i sin tid. Sistnevnte gjorde at han kun komponerte i perioder, og mot midten av 1930-tallet hadde han nærmest holdt helt opp. Selv om hans Paganini-rapsodi (1934) gjorde suksess, ble hans fjerde pianokonsert (1926), Variasjoner over et tema av Corelli (1931) og tredje symfoni (1936) møtt med likegyldighet, og fra 1937 til 1939 komponerte han ikke i det hele tatt. Men i 1939 ble Paganini-rapsodien satt opp som ballett ved Covent Garden av koreografen Michel Fokine, sjefkoreografen ved Diaghilevs Ballets Russes i Paris noen år tidligere. Rachmaninov hadde lenge ønsket å samarbeide med Fokine, og han tillot ham derfor å gjøre endringer i musikken for å få den til å passe bedre. I løpet av sommeren begynte han å komponere igjen, tydelig inspirert av ballettproduksjonen. Verket hadde arbeidstittelen Fantastiske danser, som så ble endret til Symfoniske danser. Han spilte disse for Fokine som ble begeistret og viste sin interesse for å videreutvikle dette til en ballett, men samarbeidsprosjektet ble skrinlagt da koreografen døde i 1942.

Philadelphia Orchestra hadde allerede urframført verket 3. januar 1941 under ledelse av Eugene Ormandy. Rachmaninov hadde en lang historie med dette orkesteret da han dirigerte dem første gang i 1909, på sitt første USA-opphold. De hadde også sammen spilt inn hans tre pianokonserter og gitt ytterlige tre urframføringer av verkene hans.

Symfoniske danser åpner med en marsjaktig sats. Den korte tematiske figuren dominerer, men blir overtatt av et sorgfullt melodisk tema i saksofon. Dette temaet spinnes videre i stryk før en myk overgang tar oss tilbake til det rytmiske førstetemaet. Mot slutten av satsen introduseres et helt nytt tema. Dette er hentet fra hans første symfoni fra 1897 som ble slaktet av kritikerne og som førte ham inn i en tre år lang depresjon.

Andre sats er en slags Valse triste som veksler mellom søvnighet og stor agitasjon, og der valsen langsomt virvles ut av en spøkelsesaktig dansesal og inn i den mørke natten. Finalens kirkeklokker tar oss til det russisk-ortodokse der Dies Irae-temaet fra dødsmessen kjemper mot Alleluia-temaet fra hans Vesper (1915). Dette skulle bli det siste Rachmaninov skrev, et verk som ser seg tilbake og oppsummerer den siste romantiske komponisten.

Camilla Rusten