Sesongens stjernesolist, Leif Ove Andsnes, holder solokonsert i Frimurerlogen.

Programmet han har valgt seg ut favner vidt; fra Pianosonate i a-moll fra den modne Schuberts hånd til Brahms indre følelsesliv i hans Fantasien og vår hjemlige Geir Tveitt og hans Sonata Etere som utforsker og utvider klaverets klangfargeverden.

New York Times omtaler Leif Ove Andsnes som “en pianist med fornem eleganse, kraft og innsikt”, og Wall Street Journal kaller ham “en av de mest begavede musikerne i sin generasjon.” Den berømte norske pianisten har vunnet høy internasjonal anerkjennelse for sine fortolkninger og fremragende teknikk. Han gir konserter i verdens beste konsertsaler og med de fremste orkestre, både med klaverkonserter og solo-recitals. Som ivrig kammermusiker har han grunnlagt Rosendal kammermusikkfestival.

Leif Ove Andsnes har platekontrakt med Sony Classical. Hans tidligere diskografi omfatter mer enn 30 plater for EMI Classics – solo-, kammer- og konsertutgivelser hvorav flere er bestselgere – som spenner over et repertoar fra Bach-tiden og frem til i dag. Han har blitt nominert til elleve Grammy-priser og vunnet mange internasjonale priser, inkludert seks Gramophone Awards.

Andsnes er også utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden og ble i 2007 tildelt den prestisjetunge Peer Gynt-prisen. Han har blitt tildelt Royal Philharmonic Societys Instrumentalist Award og Gilmore Artist Award, blitt innført i Gramophone Hall of Fame i juli 2013, og blitt utnevnt til æresdoktor ved Juilliard School of Music i 2016 og til æresdoktor ved Universitet i Bergen i 2017. Som følge av hans suksess, kåret Vanity Fair i 2005 Andsnes til en av de “beste av de beste”.

Leif Ove Andsnes ble født i Karmøy i 1970 og studerte ved Bergen Musikkonservatorium under den anerkjente tsjekkiske professoren Jirí Hlinka. Han har også mottatt uvurderlige råd fra den belgiske klaverpedagogen Jacques de Tiège, som i likhet med Hlinka har hatt stor innflytelse på hans musikalske stil og filosofi. Han er for tiden kunstnerisk rådgiver for Prof. Jirí Hlinka Klaverakademi i Bergen, hvor han gir årlige mesterklasser for tilreisende studenter. Andsnes er bosatt i Bergen med sin samboer og deres tre barn.

Schuberts Klaversonate nr. 14 i a-moll er et av hovedstykkene i klaverrepertoaret, og regnes som en av de største sonatene som er skrevet. Den har en følelsesmessig dybde og en teknisk finesse som er krevende å yte full rettferdighet. Schuberts klangideal for klaveret var nok preget av hans lange erfaring med kor, strykeorkester og kirkeakustikk, og han skrev selv i et brev til foreldrene i 1825 at «tangentene ble til klingende stemmer under mine fingre». Klaverkonserten ble komponert i februar 1823 og innleder hans såkalte modne periode.

Seint på året i 1822 fikk Schubert påvist syfilis, og det påfølgende året holdt han seg stort sett innendørs. Han komponerte så å si uavbrutt og i tillegg til klaversonaten så blant andre sangsyklusen Die schöne Müllerin og scenemusikken til Rosamunde dagens lys dette året.

Klaversonaten åpner dystert, med en melodilinje som er som skåret ned til beinet i sin dunkelhet. Melodilinjen utvikler og utvider seg, og bølger fram og tilbake, vekslende mellom økende fortvilelse og bunnløs håpløshet. Det mer lyriske sidetemaet i dur har en slags nostalgi over seg; hos Schubert synes ofte melodiske motiv i dur å være de aller tristeste. Melodiske, rytmiske og harmoniske mønstre utvikles før vi vender tilbake til den kalde bedrøvelsen, og et goldt og ensomt landskap.

Kontrasten er stor til andre sats som åpner uskyldig og nærmest sjarmerende, før Schuberts geniale og nyskapende modulasjoner tar oss med gjennom uventede harmoniske vendinger før vi får hvile i en stille avslutning.

Finalesatsen veksler mellom to melodiske motiv. Det første er rastløst og løpende, der trioler kastes mellom høyre og venstre hånd. Mens det andre gir oss et hvileskjær i et elegant og yndig danseliknende tema. Schuberts mesterlige harmoniske svingninger tar oss til en hard og nærmest aggressiv avslutning.

Tveitt var den mest fargerike og mest produktive norske komponisten i sin generasjon. Han hadde et sterkt omskiftelig humør, var sta som få, med en frodig og grenseløs fantasi. Dette gjenspeiles naturlig nok i musikken hans. Han studerte klaver og komposisjon i Leipzig, Paris og Wien, men vel hjemme bosatte han seg på slektsgården i Norheimsund i Hardanger og startet på et stort innsamlingsarbeid av folketoner i Hardanger-bygdene. Nettopp denne kombinasjonen av det norske og det kontinentale er selve grunnfundamentet i hans komposisjonsstil. Bruken av modale tonearter, åpne klanger, rytmiske mønstre og taktskifter preger verkene hans, som spenner fra stort anlagte orkesterverk som Hundrad folketoner fra Hardanger til enkle viser som Fløytelåt (med tekst av Jakob Sande). Sonata etere er Tveitts eneste overlevde pianosonate (de fleste originalpartiturene hans befant seg på hjemgården i Norheimsund som brant ned til grunnen i 1970).

Tveitt ble regnet som en klavervirtuos i tradisjonen etter Rakhmaninov og Prokofjev, og Sonata etere omtales som visjonær der Tveitt sprenger grensene for hvilke klangfarger man kan få ut av et klaver. Sonaten kombinerer sterke rytmiske mønstre med en bimodal harmonikk (samtidig bruk av to ulike tonearter/skalaer). Andsnes omtaler Tveitt som en norsk Bartók i et intervju med Bachtrack, og sier samtidig at denne sonaten både gir assosiasjoner til fransk musikk, spesielt Ravel, men også til mer russiske rytmiske mønstre, særlig Prokofjev.

Den er teknisk utfordrende og storslått i sin oppbygning, til tross for at hele sonaten er bygd over hovedsakelig ett tema med et kontrasterende sidetema. Disse to temaene utforskes bredt i stadig nye varianter av tekstur og tonefarge, fra impresjonistisk kontemplasjon til neoklassisistisk tonalt forskjøvet eleganse, fra barbarismens stormfullhet til romantikkens virtuositet og lidenskap.

Sonaten åpner med hovedtemaet i høyre hånd, mens sidetemaet spilles i venstre hånd når «bassen» kommer inn. Elementer fra folkemusikken dukker også opp underveis i satsen, som bruken av dronetoner i venstre hånd som gir assosiasjoner til hardingfelas understrenger. Andre sats er strukturere som tema med variasjoner, der sidetemaet fra første sats utforskes i ulike stiler. I variasjon 15 introduseres også hovedtemaet fra første sats. Tredje sats er en vill dans bygd kun over hovedtemaet.

I 1827 hadde Schubert en ny skriveraptus, der de to Impromptu-samlingene, pianotrio i Ess-dur, sangsyklusen Der Winterreise og Moments Musicaux, korte stykker for pianosolo, så dagens lys.

Impromptu nr. 1 i f-moll fra den andre samlingen av impromptus, op. (posthumt) 142, ble skrevet i desember 1827. Denne har rondo-from (A-B-A-B-A) og i åpningens dramatiske «seriøsitet», kan man ane en beethovensk hommagem men den etterfølges av en mildere og mer delikat schubertsk retning. B-delen er drømmende og ytterst besnærende. Her anvender han arpeggio i bassen for å gi et bølgende underlag til fløyelsmyke melodifraser som etterhvert får varsomme ekko i det mørkere registeret.

Brahms’ Fantasien op. 116 ble hovedsakelig komponert sommeren 1892 i Bad Ischl i Østerrike. Fantasien er bygd opp av sju stykker; tre dypt følelsesmessige capricci i kontrast til fire drømmende intermezzi. Alle har en tredelt oppbygning med et kontrasterende midtparti (ABA-form) og disse korte stykkene har en fortettet uttrykksfullhet i et mesterlig strengt oppbygd miniatyrformat som likevel favner hele orkesterpaletten i sin tettvevde tekstur. For å si det med Clara Schumanns ord er komposisjonen «en sann kilde til glede, alt, poesi, lidenskap, begeistring, intimitet, full av de mest praktfulle effekter».

Den første capriccioen i d-moll er virtuos og dramatisk – et urolig melodisk materiale som veksler med mer lyriske fraser og framkaller en slags kamp mellom desperasjon og fredsælhet.

Intermezzo i a-moll åpner i en sentimental og dvelende stemning som avløses av en mer kjølig atmosfære preget av tilbakeholdte følelser. Brått aner vi et skimt av håp før vi sklir tilbake i åpningens mer depressive følelse.

Capriccio i g-moll er lidenskapelig og stormende i desperasjon og lengsel i åpningssekvensen før midtdelen tilfører en annen type mer høystemt og verdig energi. Men vi vender tilbake til desperasjonen og det hele ender tragisk.

Nå følger en serie med tre intermezzi. Den første, Intermezzo i E-dur, har en enkel, drømmende åpning som utvikles i en mer lyrisk ornamentert retning. Intermezzo i e-moll antar en slags obskur og mystisk atmosfære, en følelse av ensomhet, varsomt fortalt. I den siste intermezzoen vender vi tilbake til E-dur der den hymneaktige åpningen hensetter oss i en tilstand av sinnsro.

Vi rives ut av denne stemningen med den siste capriccioens turbulente åpning. Vi er tilbake i den første capriccioens tristesse.

Her er et lite utvalg. Kanskje disse er noe for deg?