I sesongens andre konsert inviterer Adam Hickox inn nok en norsk stjernesolist, Eldbjørg Hemsing, til å tolke Sibelius’ virtuose fiolinkonsert, mesterlig paret med vakre Symfoni nr. 5 av Vaughan Williams.

Sibelius' Fiolinkonsert er en av hans største komposisjoner. Her utforskes forholdet mellom orkester og solist og vi møter et dypt dramatisk musikalsk landskap. På kveldens konsert skal da altså en av Norges ledende fiolinister, Eldbjørg Hemsing, og TSO få boltre seg i Sibelius’ magiske verden.

Vaughan Williams Symfoni nr. 5 regnes som hans vakreste – «en poets symfoni». Her møter vi Vaughan Williams på sitt mest originale og raffinerte med varme og en emosjonell bredde i melodilinjene. Symfonien er for øvrig, passende nok for kveldens konsert, dedisert til Sibelius!

Vi åpner konserten med Ruth Gipps’ korte tonedikt Song for Orchestra der hennes sans for orkestrering og lyriske melodilinjer gir et vakkert klangfargespekter med romantisk anstrøk.

Har du lyst til å vite mer om kveldens program? Da inviterer vi deg til Klassisk vorspiel i forkant av konserten. Her vil du få muligheten til å lære mer om musikken som skal fremføres, komponistene bak verkene, og de historiske kontekstene som har formet dem. Alle er hjertelig velkommen til å delta, enten du er en erfaren lytter eller helt ny til klassisk musikk.

Innleder: Camilla Rusten
Sted: Foajeen utenfor Store sal i 3. etasje.
Tid: kl. 18:15 (varighet 15-20 minutter).

Klikk her for å lese mer om Klassisk vorspiel.

Britiske Adam Hickox er stadig mer etterspurt blant orkestre verden over, og er høyt anerkjent for sine uttrykksfulle og utmerkede tolkninger. Han var 1. gjestedirigent hos Glyndebourne Sinfonia fra 2023 til -25, og er Conductor-in-Residence hos Royal Philharmonic Orchestra sesongen 26/27,

Hickox har en spesiell interesse for, og kompetanse innen, både opera og symfonisk musikk, og har dirigert flere av de store, som Dresdner Philharmonie, Orchestre National de Lille, Deutsches Symphonieorchester Berlin, Tokyo Symphony Orchestra, Orchestre de Paris, Royal Philharmonic, Royal Scottish National, BBC Symphony samt Staatsoper Hamburg, i tillegg til kritikerroste operaproduksjoner her hjemme som Candide ved Den Norske Opera & Ballett og Tosca med Opera Nord.

Hickox er utdannet ved Gonville and Caius College Cambridge, der han studerte musikk og komposisjon med Robin Holloway, og ved Royal Academy of Music, der han studerte direksjon med Sian Edwards. Han var assisterende dirigent ved Rotterdam Philharmonisch Orkest 2019-2022, hvor han samarbeidet tett med sjefdirigent Lahav Shani.

Klikk her for å lese hele Hickox' biografi.

Eldbjørg Hemsing er en engasjert formidler av klassisk musikk og dens kraft til å nå utover de tradisjonelle grensene.

Hemsings utstrakte konsertvirksomhet har tatt henne fra Lincoln Center til Wigmore Hall, fra Nobels fredspriskonsert i Oslo konserthus til Beijings Nasjonale senter for utøvende kunst. Før sommeren var hun i Bergen under Festspillene med prosjektet Colors of Bach, og i Sao Paolo med Sao Paolo symfoniorkester for å gjøre Tan Duns Fiolinkonsert nr. 3 Fire Ritual, fra 2018, som ble skrevet til henne. Fra Trondheim reiser Hemsing videre til Festspillene i Kristiansund og Colors of Bach i Kirkelandet kirke.

Hun er også en ivrig kammermusiker og er kunstnerisk leder for Oslo kammermusikkfestival. I tillegg er hun mye brukt som solist i nye komposisjoner av ledende samtidskomponister og i filmmusikkprosjekter, som Netflix’ Frankenstein og serien Bridgerton. Videre driver hun Hemsingfestivalen i hjembygda Valdres, sammen med søstra Ragnhild Hemsing, og sitter i utvelgelsesjuryen for Dextra Musica-stiftelsen.

Hemsing er utdannet ved Barrat Due Musikkinstitutt og i Wien med Boris Kuschnir. Hun spiller på en fiolin av Antonio Stradivari, Rivaz Baron Gutmann, fra 1707, utlånt av Dextra Musica-stiftelsen.

Gipps hadde mange hatter gjennom livet. Hun var en hardtarbeidende og produktiv komponist med mange verk på verkslista, blant annet fem symfonier, flere tonedikt for orkester, flere konserter, blant andre konserter for klaver, klarinett, horn, fiolin og obo, kammermusikk, flere sanger, klaverstykker og balletter. Hun var utdannet både som pianist og oboist og virket som solist til en skulderskade tvang henne til å gi seg da hun var i tredveårene. Hun underviste, hun dirigerte og hun skrev anmeldelser. I 1955 grunnla hun London Repertoire Orchestra for å gi unge studenter og amatørmusikere mulighet til å bli kjent med et bredt repertoar og i 1961 grunnla hun det profesjonelle Chanticleer Orchestra som framførte bestillingsverk på hver eneste konsert. Hun underviste ved Trinity College London og Royal College of Music og ble i 1981 utnevnt MBE for sin innsats for engelsk musikkliv.

Song for Orchestra åpner med en obosolo i et pastoralt landskap og etter hvert bygges teksturen lag på lag, først med stryk og kortere solofragmenter fra hovedsakelig horn og treblås. I midtseksjonen trer også messing inn, hovedtemaet behandles og vi får en mer fortettet og intens stemning. Det pastorale landskapet vender tilbake og teksturen tynnes ut før solo obo leder orkesteret mot en stille avslutning. Selv om vi hører inspirasjon fra hennes mentor, Vaughan Williams, og fra komponister som Sibelius og Arthur Bliss, trer Gipps egen stemme klart og tydelig fram i dette korte stemningsfulle tonediktet for orkester.

Sibelius oppdaget fiolinen i en alder av 14 år og ble helt bergtatt. Hans største drøm ble nå å bli en virtuos fiolinist og han forfulgte denne drømmen i over ti år. I 1890-91 da han studerte komposisjon i Wien spilte han i Wien musikkonservatoriums studentorkester og han prøvespilte til og med for Wienerfilharmonikerne, men da han mislyktes ga han til slutt opp drømmen. Men i Konsert for fiolin og orkester har han fått utløp for sitt virtuose ønske; dette er en konsert som stiller store krav til solistens tekniske ferdigheter med hurtige løp, dobbeltgrep, flageoletter, store sprang og arpeggio i hurtig tempo. I første sats er det sågar en trille som utføres av to fingre samtidig som de to andre spiller melodi på en annen streng!

I første sats spinner solisten ensomt sin melankolske melodilinje i et vidt, kaldt, nordisk landskap, men får snart følge av mer dramatiske orkesterpartier og det bretter seg ut et varmere, mørkere klima. Sibelius har flyttet solistens bravurkadens til midtdelen og den fungerer som en gjennomføring der det melodiske materialet blir behørig gransket og utforsket på mesterlig vis, og i reprisen fortsetter dette utforskningsarbeidet. Konserten bryter konvensjoner og forholdet solist/orkester belyses på nye måter. Her settes de i motsetningsforhold heller enn dialog. Solisten spiller virkelig «førstefiolin», men uten at orkesterets rolle reduseres til akkompagnement. I stedet orkestrerer Sibelius kreativt og fantasifullt og skaper helt unike klangfarger.

Andre sats åpner med parallellførte duetter, først i obo, så i klarinett, før orkesteret varsomt bereder grunnen for solisten. En langstrakt, vemodig og uendelig vakker melodilinje smyger seg over fortrollede vann. Orkesteret stormer så fram før solisten igjen bergtar oss med sin virtuositet og dyptgående innlevelse.

Tredje sats er en slags dansesats, beskrevet av musikkritiker Donald Francis Tovey som «en polonese for isbjørner». Den er et fyrverkeri av en finalesats, full av rytmiske forskyvninger og en solist som briljerer litt på tvers av taktstrekene og ender i full fyr.

Konsert for fiolin og orkester ble urframført i Helsinki i 1904 med en solist som dessverre ikke mestret oppgaven. Sibelius reviderte konserten og neste framføring, i Berlin i 1905 med konsertmesteren selv, Karl Halir, i solistrollen og Richard Strauss som dirigent, ble en langt mer suksessfylt affære.

Vaughan Williams begynte på noen skisser til Symfoni nr. 5 i 1936, et par år etter at Symfoni nr. 4 var ferdig og mens han fremdeles plundret med operaen The Pilgrim’s Progress (som var påbegynt I 1909). Symfoni nr. 4 hadde vært en voldsom affære. Et kraftfullt verk som skilte seg veldig fra de tre foregående symfoniene. Men nå var Williams tilbake i sin vante fold, og den mer romantiske Symfoni nr. 5 er kanskje hans stilleste symfoni, med bare noen få passasjer der orkesteret er oppe i forte. Musikken flyter drømmeaktig gjennom et pastellfarget landskap. Aron Copland spøkte med at å lytte til symfonien er som å stirre på ei gressende ku i 45 minutter. Symfonien var sluttført i 1943 og Williams tilbyr her en virkelighetsflukt til en verden av skinnende lys, sinnsro og avklarethet. Mange av temaene i symfoniene er også å finne i The Pilgrim’s Progress, han trodde vel på dette tidspunktet at den aldri skulle bli ferdig, og han siterer også fragmenter fra sine egne salmer, For All the Saints og All Creatures of Our God and King.

Første sats, med den uvanlige tittelen Preludio, oppstår ut av ingenting. Et fallende motiv i D-dur i horn over en utholdt C i dyp stryk gir frampeik om en sats preget av harmonisk tvetydighet. Andre sats, her en Scherzo, er fylt av virvlende små motiv som piler fra den ene delen av orkesteret til den andre, og seks musikalske tema trer etter tur ut av denne flommende strømmen av musikalsk utvikling.

Tredje sats, Romanza, åpner med en sorgfull melodi i engelsk horn og satsens langsomme oppbygning inneholder melodilinjer og passasjer som minner om mange av Englands mest majestetiske folkemelodier. En enslig fiolin innleder avslutningen og satsen faller inn i stillheten.

Finalesatsen er en passacaglia, variasjoner over en gjentakende basslinje. Variasjonene tiltar i lystighet og jubel og stemmene veves tett sammen før vi plutselig er tilbake i åpningen av første sats og finalesatsen flyter langsomt av sted til den finner sin hvile i en dyp D-dur.

Symfoni nr. 5 ble urframført 24. juni 1943 i Royal Albert Hall med London Philharmonic Orchestra under ledelse av Vaughan Williams selv. Han dediserte symfonien “Without permission and with the sincerest flattery to Jean Sibelius, whose great example is worthy of imitation.”

Operaen, The Pilgrim’s Progress, ble for øvrig fullført i 1952….

Camilla Rusten