Bruckners åttende symfoni tar oss fra himmelstormende fanfarer til stille nattsvarte vann.

Dette er hans største symfoni, og han brukte flere år på verket. Symfonien er en av de mest gripende og begeistrende symfonier som er skrevet. Gjør deg klar for en kveld fylt av storslåtthet, magisk klangrikdom og et vell av følelser.

Han-Na Chang har vært sjefdirigent og kunstnerisk leder for Trondheim Symfoniorkester & Opera (TSO) siden 2017, og før det 1.gjestedirigent fra 2013. Hun har så langt tatt orkesteret med på en musikalsk reise mot nye høyder, og de mottok stående ovasjoner da de i 2019 turnerte i Changs fødeland, Sør-Korea. Chang har for lengst blitt lagt merke til internasjonalt for sin lidenskap, sitt skarpe intellekt, sin tekniske presisjon og dype innsikt i utøvelsen av sitt kunstneriske virke. I 2022 ble Chang 1.gjestedirigent hos Symphoniker Hamburg – Laeiszhalle Orchester.

Han-Na Changs prestisjefylte og unike internasjonale karriere strekker seg over tre tiår. 2024 markerer 30-årsjubileet for hennes ekstraordinære debut på de internasjonale scenene, da hun som 11-åring vant førsteprisen ved den femte internasjonale Rostropovich Cello-konkurransen i Paris.

Han-Na Chang ble født i Suwon, Sør-Korea i desember 1982. 6 år gammel fikk hun sin første cellotime. Hennes familie flyttet til New York i 1993 hvor hun fortsatte sine musikalske studier, og hun har bodd der siden. Chang debuterte som dirigent i 2007, 24 år gammel, og har siden den gang fokusert utelukkende på dirigering.

Klikk her for å lese hele hennes biografi.

Bruckner kom seint i gang som komponist, ikke før han var over førti år utga han sine første verk; tre store messer og én symfoni (1864-68), men så kom de trillende, som perler på en snor; sju flere symfonier, to større korverk (Te Deum og Psalm 150) med solister, orgel og orkester, kammermusikk og soloverk for orgel. Hans komposisjoner var kontroversielle - Bruckners musikalske språk og bruk av orkesterets store klanglige omfang, hans åndelige side og bakgrunn som organist (det finnes en religiøs grunnstemning i alle hans verk), symfonienes lengde, hans følelsesmettede og uttrykksfulle melodiske linjer skilte ham markant fra andre komponister i samtida. Bruckner ble da også 60 år før han fikk sitt store «gjennombrudd» hos både publikum og kritikere, og opplevde en enorm suksess med sin sjuende symfoni. Endelig var han godtatt av det etablerte musikkmiljøet og med nyvunnen selvtillit gjøv han løs på sin åttende symfoni.

Etter to år, i 1885, var den ferdig, og han sendte førsteutkastet til dirigenten Hermann Levi, som hadde dirigert Bruckners sjuende symfoni i München til stor suksess. Bruckner kalte ham «sin kunstneriske far» og skuffelsen var derfor enorm når Levi refuserte symfonien og sa at den var fullstendig uspillbar. Bruckners skjøre selvtillit forsvant som dugg for solen og han gikk i gang med en stor revideringsraptus der han ikke bare omarbeidet sin åttende symfoni, men også de foregående symfoniene. Den reviderte utgaven av hans åttende symfoni var fullendt i 1890 og ble urframført i Wien 18. desember 1892 under ledelse av Hans Richter.

Bruckners åttende symfoni kan nesten sammenliknes med en katedral der himmelhvelvingene løfter de store mektige fanfarene, mens de forseggjorte bladrankene snirkler seg varsomt rundt i det stille bunnløse mørket. Han baserte reisverket for de tre første satsene på Beethovens symfonier, hovedsakelig den niende, og første sats, Allegro Moderato, åpner da også med en «mystisk» tåkefull stemning der musikken liksom vokser ut av ingenting. Hovedtemaet er basert på to rytmiske figurer, der den første, som er punktert, går igjen i alle satsene i symfonien. Satsen bygger seg langsomt ut og opp, men ender som den begynte, i intens stillhet. Den energiske Scherzoen kommer her som andresats og er som en vill dans med et repetetivt motiv som liksom fester seg godt i hjernebarken med den langsomme trio-delen som et hvileskjær i midten.

Tredje sats, Adagio, regnes som en av de aller fineste adagioene som er skrevet og er selve hjertet i symfonien. Det er den lengste satsen i den lengste symfonien og Bruckner anså den også selv som sin aller største prestasjon. De to temaene, et bestående av oppadgående brutte akkorder som strekker seg mot himmelen og et vakkert melodiøst tema presentert i celli, bygger seg opp i store symfoniske bølger som skyller over oss og når toppen før også denne satsen til slutt svinner hen i den store intetheten.

Finalen er inspirert av kosakkene, da disse nylig hadde besøkt den østerrikske keiseren (som dessuten symfonien er dedisert til), og er kanskje den mest briljante av alle Bruckners symfoniske finalesatser. Her presenteres tre temagrupper; den første breder seg ut i full messing, den andre har en nærmest koralliknende karakter og den tredje er av en mørkere natur med stor rytmisk rikdom. Både satsen og symfonien summeres opp til slutt, der alle temaene samles og spilles samtidig i en praktfullt orkestrert avslutning som setter punktum for en storslått symfonisk reise av eksistensiell og grensesprengende kaliber.

Camilla Rusten