Béla Bartóks Ridder Blåskjeggs borg er en symbolsk fortelling hvor musikkens kraft fører oss inn i svært dype følelser. Den dramatiske utviklingen er knyttet til det psykologiske spillet mellom mann og kvinne, her sunget av Randi Stene og John Lundgren, mens borgens nærvær er av stor symbolsk betydning som et bilde på mannens sjel, godt hjulpet av Håkon Blekens bilder.

Gjennom sangerne og Bartóks stemningsbeskrivelser i klanger, rytmer og harmonier, aner vi det ubehagelige, men også det skjønne vi har foran oss. Vi føler på Blåskjeggs ensomhet, lengsel og sorg.

I Bela Bartóks Ridder Blåskjeggs borg, som han komponerte i 1911, utspiller det seg et psykodrama hvor musikkens kraft fører oss inn i svært dype følelser. Den sceniske rammen for vår oppsetning er kunstneren Håkon Blekens billedverden. Scenograf Zuzana Gilhuus har latt seg inspirere av Blekens bilder, og gjennom store projeksjoner på scenen smelter Bartóks musikk og Blekens bilder sammen i det psykologiske spillet som operaens handling representerer; forholdet mellom mann og kvinne

Ridder Blåskjegg kommer til sin dystre borg med sin brud, Judith. Inne i slottet tvinger hun ham til å åpne de syv dørene som skjuler hemmelighetene hans. De første dørene skjuler minner om hans ulykkelige barndom, rustkammeret skjuler hans voksne liv da han forsvarte sine seire og sine rikdommer og rommet med vakre hagen viser kunstneriske side. Bak den sjette døren ligger en sjø full av hans tårer, og bak den syvende døren finner Judith ridderens tre tidligere hustruer, som han giftet seg med i sitt livs morgen, middag og kveld. Judith forstår at hun representerer natten, og at hennes skjebne er beseglet.