Vi feirer på denne konserten Ravels 150-årsjubileum med en hyllest til en av det 20. århundres største komponister!

Ravel lot seg villig inspirere av det fremmede og eksotiske i sine komposisjoner og kveldens utvalg er lysende eksempler på dette. Første stopp er den iberiske halvøy og hans Pavane pour une infante défunte som vekker den gamle spanske dansen til live. Den sensuelt hypnotiske Bolero trenger neppe noen lengre introduksjon, mens i Shéhérazade beveger vi oss enda litt lenger. Bysbarnet Tone Kummervold vil med sin varme unike klang ta oss med til arabiske netter drysset med orientalsk stjernestøv.

Kontrasten er enorm til Sjostakovitsj’ Symfoni nr. 10 – et lettelsens sukk etter Stalin, et langt crescendo av desperasjon og terror mot et jublende og livskraftig seiersrop. Den er regnet som den største av hans symfonier og er et mektig og dramatisk mesterverk – intens, dramatisk og ekspressiv, men som ender med håp i en vanvittig maktdemonstrasjon av en triumferende finale!

Har du lyst til å vite mer om kveldens program? Da inviterer vi deg til Klassisk vorspiel i forkant av konserten. Her vil du få muligheten til å lære mer om musikken som skal fremføres, komponistene bak verkene, og de historiske kontekstene som har formet dem. Alle er hjertelig velkommen til å delta, enten du er en erfaren lytter eller helt ny til klassisk musikk.

Sted: Foajeen utenfor Store sal i 3. etasje.
Tid: kl. 18:45 (varighet 15-20 minutter).

Klikk her for å lese mer om Klassisk vorspiel.

Han-Na Chang har vært sjefdirigent og kunstnerisk leder for Trondheim Symfoniorkester & Opera (TSO) siden 2017, og før det 1.gjestedirigent fra 2013. Hun har så langt tatt orkesteret med på en musikalsk reise mot nye høyder, og de mottok stående ovasjoner da de i 2019 turnerte i Changs fødeland, Sør-Korea. Chang har for lengst blitt lagt merke til internasjonalt for sin lidenskap, sitt skarpe intellekt, sin tekniske presisjon og dype innsikt i utøvelsen av sitt kunstneriske virke. I 2022 ble Chang 1.gjestedirigent hos Symphoniker Hamburg – Laeiszhalle Orchester.

Han-Na Changs prestisjefylte og unike internasjonale karriere strekker seg over tre tiår. 2024 markerer 30-årsjubileet for hennes ekstraordinære debut på de internasjonale scenene, da hun som 11-åring vant førsteprisen ved den femte internasjonale Rostropovich Cello-konkurransen i Paris.

Han-Na Chang ble født i Suwon, Sør-Korea i desember 1982. 6 år gammel fikk hun sin første cellotime. Hennes familie flyttet til New York i 1993 hvor hun fortsatte sine musikalske studier, og hun har bodd der siden. Chang debuterte som dirigent i 2007, 24 år gammel, og har siden den gang fokusert utelukkende på dirigering.

Klikk her for å lese hele hennes biografi.

Tone Kummervolds dype, mørke stemme har en varm og unik klang, og hun er kjent for sine skuespillerevner og sin språklige allsidighet.

Kummervold debuterte ved Den Norske Opera & Ballett i 2009 i rollen som 3. nymfe i Rusalka (Dvořák) mens hun tok mastergrad i utøvende musikk. Hun var solistpraktikant der i én sesong før hun fikk fast plass i solistensemblet i 2013, og var til ganske nylig eneste fast ansatte mezzosopran. Hun er nå i ferd med å etablere seg som frilansmusiker og kommende oppdrag er blant andre konserten Den femte årstid under Vinterfestspillene i Bergstaden, The Cunning Little Vixen og Terminus ved Den Norske Opera & Ballett, Oedipe ved Bregrenzer Festspiele og Tristan und Isolde ved den sør-koreanske nasjonaloperaen.

Kummervold har samtidig med sitt virke ved Operaen tatt oppdrag ved andre operahus i Europa og debuterte nylig ved Statsoperaen i Praha som La Morte i den kritikerroste operaen Flammen av Erwin Schulhoff. Hun er også en mye benyttet konsertsolist og høstet stor begeistring for sin tolkning av altpartiet i Verdis Requiem med Oslo-filharmonien i fjor, og året før debuterte hun i Paris med Philharmonique de Radio France i Beethovens Symfoni nr. 9.

Hun har nylig gitt ut sitt debutalbum Unravel Tradition som har høstet strålende kritikker av et samlet anmelderkorps.

Kummervold er utdannet ved Universitetet i Stavanger og Conservatorio L. Refice i Italia hvor hun studerte hos Elizabeth Norberg-Schulz og Agata Bienkowska. Hun avsluttet studiene i 2011 med toppkarakter og fikk stipend fra Universitetet i Stavanger som den beste studenten på instituttet.

Som ung komponist befant Ravel seg i en gruppe forfattere, musikere og kunstnere som hver lørdag kveld samlet seg i salongen til prinsesse Edmond de Polignac (1865–1943) for å dele fra sine siste verk og diskutere aktuelle kulturelle hendelser. de Polignac var en formuende velgjører for kunsten og bestilte det første verket som kom til å sette Ravel på kartet, Pavane pour une infante défunte (Pavane for en død prinsesse). Ravel skrev stykket i 1899 for solo piano, men orkestrerte det for fullt orkester i 1910.

Til tross for tittelen er dette ikke en klagesang over et barn, men heller en erindring av danseformen Pavane, populær ved hoffet i Madrid på 1500-tallet. «Pavane kunne vært danset av en liten prinsesse som i Veláquez’ malerier», sa Ravel selv om tittelen.

Disse unge kunstnerne som samlet seg hjemme hos de Polignac kalte seg Les Apaches, og et av dens medlemmer var Tristan Klingsor (psevdonym for Léon Leclère, 1874-1966), som nylig hadde publisert diktsamlingen Schéhérazade. Ravel hadde siden barndommen vært fascinert av det eksotiske Østen, og hadde noen år tidligere skrevet ouverturen til en opera han ville basere på historien om Sinbad fra 1001 natt. Operaen ble aldri ferdig og ouverturen ble aldri utgitt, men da Klingsor leste fra samlingen på et av møtene, kastet Ravel seg over tre av diktene; L’Indifferent, La Flûte enchantée og Asie, og materiale fra den ufullendte operaen ble brukt i sangsyklusen.

På denne tiden var Ravel ekstremt opptatt av hvordan man kunne gjenskape det talte ord i musikk gjennom å forsterke betoninger og setningsmelodi. Han fikk Klingsor til å lese diktene høyt for seg om og om igjen, for å fange det franske talespråkets rytme og språkmønster til notearket. I Asie blir vi tatt med på en reise gjennom et drømmelandskap.I Asien et drømmelandskap, både tekstlig og musikalsk. Et landskap fullt av vestlige klisjeer om og stereotypier av det fjerne østen med bruk av fløyte og "østlige" skalabevegelser. La flûte enchantée omhandler hvordan musikken kan fungere som kommunikasjon mellom to elskende som er separert av livet i slaveri. L'indifférent skildrer en ung mann som blir invitert inn, men som går videre, i et tonespråk som både er bedende og lengtende,

Fra Schéhérazade i 1903 tar vi et gedigent hopp fram i tid til 1928. Den russiske danseren, Ida Rubinstein, bestiller en ballett av Ravel. Han har lenge lekt med tanken og ideen om et verk bygget opp rundt ett enkelt tema som utvikles kun gjennom bruk av orkestrering, gjennom klangfarger og de ulike instrumentgruppenes særegne karakterer. I august tar han fatt og fire måneder etter er verket ferdig.

Boléro er en spansk dans fra 1700-tallet, og koreografen Bronislava Nijinska laget en koreografi der en kvinnelig hovedperson danser en forførerisk dans på et stort bord omgitt av mannlige tilbedere. I Ravels komposisjon blir det enkle repetetive temaet først presentert i fløyte før det gjennom verkets gang vandrer fra den ene instrumentgruppen til den andre, noen ganger i uventede kombinasjoner. Når også akkompagnementet skifter i ulike kombinasjoner blir vi vitne til et mesterverk i orkestrering og klangfargebehandling. Bolerorytmen ligger uforandret under, og sammen med en langsom crescendo gjøre det repetetive mønsteret, både rytmisk og musikalsk, sitt til at intensiteten øker på scenen så vel som i salen.

Balletten hadde premiere ved Parisoperaen 20. november 1928. Det ble en enorm suksess og endte som Ravels mest berømte komposisjon, men har siden først og fremst blitt framført som et rent orkesterverk.

Sjostakovitsj balanserte sitt musikalske virke som komponist på en knivsegg under Stalin. Snart hadde han komponert noe som begeistret, noe som bygget opp under den kommunistiske ideologien, snart noe som førte ham i unåde med trussel om tvangsarbeid i Sibir veivende foran ansiktet. Da Stalin døde i 1953 flommet et tøvær inn over det kunstneriske landskapet, og fra skrivebordsskuffen plukket Sjostakovitsj fram noteark med musikalske ideer og ferdigskrevet musikk han ikke hadde tort å sette ut i livet tidligere.

Symfoni nr. 10 åpner mørkt og dystert med en lang passasje i dyp stryk hvorfra et lengselsfullt motiv i klarinett stiger opp. Dette bygges opp til et stort klimaks som kulminerer i en brass-koral. Klarinett-motivet vender tilbake før solofløyte introduserer et nytt motiv. Her vever Sjostakovitsj langsomt fram en litt nervøs vals. Fagott viderefører klarinettmotivet og åpner samtidig den marerittaktige midtseksjonen som bygges opp, først tilbakeholdt, så som en følelsesmessig eksplosjon av marsjrytmer før varianter av motivene vender tilbake som i en ettertenksom og bitter alvorsstund, og kulminerer i en piccolofløyte-duett.

Andresatsen raser fram som en gal orkan og skal etter sigende være et portrett av Stalin, komplett med skarptrommens militære assosiasjoner. I tredjesatsens valsetakt skriver komponisten seg selv inn i musikken ved å bruke sine egne initialer D-Ess-C-H som musikalsk motiv introdusert av fløyter og klarinett. Et annet motiv kan høres i horn, E-A-E-D-A, eller E-La-Mi-Re-A, altså Elmira, Sjostakovitsj’ tidligere komposisjonselev som han hadde et nært forhold til. Disse to motivene konverserer gjennom hele satsen og dras langsomt nærmere hverandre mot slutten.

Finalesatsen byr på gjenhør med mye av det musikalske materiale, blant annet flere av motivene fra åpningssatsen. Også D-Ess-C-H-motivet vender tilbake og dominerer den massive avslutningen, noe som har vært tolket som individets triumf over det sjelløse inhumane regimet.

I desember 1953 ble Symfoni nr. 10 urframført og den ble en umiddelbar suksess. Den har altså blitt tolket som både et portrett av Stalin og som en beskrivelse av undertrykkelsen han opplevde under Stalin-regimet. Symfonien har blitt karakterisert som 48 minutter med tragedie, fortvilelse, terror og vold, og to minutter med triumferende ekstase. Selv sa Sjostakovitsj at han ville uttrykke menneskets følelser og lidenskap; «La dem [publikum] lytte og bestemme selv».

Nedenfor er de neste konsertene i vår klassiske hovedserie, i tillegg til operaen Den flygende hollender som spilles i februar.

Asie

Asie, Asie, Asie,
Vieux pays merveilleux des contes de nourrice
Où dort la fantaisie comme une impératrice,
En sa forêt tout emplie de mystère.
Asie, je voudrais m'en aller avec la goélette
Qui se berce ce soir dans le port
Mystérieuse et solitaire,
Et qui déploie enfin ses voiles violettes
Comme un immense oiseau de nuit dans le ciel d'or.
Je voudrais m'en aller vers des îles de fleurs,
En écoutant chanter la mer perverse
Sur un vieux rythme ensorceleur.
Je voudrais voir Damas et les villes de Perse
Avec les minarets légers dans l'air.
Je voudrais voir de beaux turbans de soie
Sur des visages noirs aux dents claires;
Je voudrais voir des yeux sombres d'amour
Et des prunelles brillantes de joie
En des peaux jaunes comme des oranges;
Je voudrais voir des vêtements de velours
Et des habits à longues franges.
Je voudrais voir des calumets entre des bouches
Tout entourées de barbe blanche;
Je voudrais voir d'âpres marchands aux regards louches,
Et des cadis, et des vizirs
Qui du seul mouvement de leur doigt qui se penche
Accordent vie ou mort au gré de leur désir.
Je voudrais voir la Perse, et l'Inde, et puis la Chine,
Les mandarins ventrus sous les ombrelles,
Et les princesses aux mains fines,
Et les lettrés qui se querellent
Sur la poésie et sur la beauté;
Je voudrais m'attarder au palais enchanté
Et comme un voyageur étranger
Contempler à loisir des paysages peints
Sur des étoffes en des cadres de sapin,
Avec un personnage au milieu d'un verger;
Je voudrais voir des assassins souriants
Du bourreau qui coupe un cou d'innocent
Avec son grand sabre courbé d'Orient.
Je voudrais voir des pauvres et des reines;
Je voudrais voir des roses et du sang;
Je voudrais voir mourir d'amour ou bien de haine.
Et puis m'en revenir plus tard
Narrer mon aventure aux curieux de rêves
En élevant comme Sindbad ma vieille tasse arabe
De temps en temps jusqu'à mes lèvres
Pour interrompre le conte avec art. . . .

La flûte enchantée

L'ombre est douce et mon maître dort
Coiffé d'un bonnet conique de soie
Et son long nez jaune en sa barbe blanche.
Mais moi, je suis éveillée encore
Et j'écoute au dehors
Une chanson de flûte où s'épanche
Tour à tour la tristesse ou la joie.
Un air tour à tour langoureux ou frivole
Que mon amoureux chéri joue,
Et quand je m'approche de la croisée
Il me semble que chaque note s'envole
De la flûte vers ma joue
Comme un mystérieux baiser.

L'indifférent

Tes yeux sont doux comme ceux d’une fille,
Jeune étranger,
Et la courbe fine
De ton beau visage de duvet ombragé
Est plus séduisante encore de ligne.
Ta lèvre chante sur le pas de ma porte
Une langue inconnue et charmante
Comme une musique fausse. . .
Entre!
Et que mon vin te réconforte . . .
Mais non, tu passes
Et de mon seuil je te vois t’éloigner
Me faisant un dernier geste avec grâce,
Et la hanche légèrement ployée
Par ta démarche féminine et lasse. . . .