Vi feirer på denne konserten Ravels 150-årsjubileum med en hyllest til en av det 20. århundres største komponister!

Ravel lot seg villig inspirere av det fremmede og eksotiske i sine komposisjoner og kveldens utvalg er lysende eksempler på dette. Første stopp er den iberiske halvøy og hans Pavane pour une infante défunte som vekker den gamle spanske dansen til live. Den sensuelt hypnotiske Bolero trenger neppe noen lengre introduksjon, mens i Shéhérazade beveger vi oss enda litt lenger. Bysbarnet Tone Kummervold vil med sin varme unike klang ta oss med til arabiske netter drysset med orientalsk stjernestøv.

Kontrasten er enorm til Sjostakovitsj’ Symfoni nr. 10 – et lettelsens sukk etter Stalin, et langt crescendo av desperasjon og terror mot et jublende og livskraftig seiersrop. Den er regnet som den største av hans symfonier og er et mektig og dramatisk mesterverk – intens, dramatisk og ekspressiv, men som ender med håp i en vanvittig maktdemonstrasjon av en triumferende finale!

Har du lyst til å vite mer om kveldens program? Da inviterer vi deg til Klassisk vorspiel i forkant av konserten. Her vil du få muligheten til å lære mer om musikken som skal fremføres, komponistene bak verkene, og de historiske kontekstene som har formet dem. Alle er hjertelig velkommen til å delta, enten du er en erfaren lytter eller helt ny til klassisk musikk.

Sted: Foajeen utenfor Store sal i 3. etasje.
Tid: kl. 18:45 (varighet 15-20 minutter).

Klikk her for å lese mer om Klassisk vorspiel.

Han-Na Chang har vært sjefdirigent og kunstnerisk leder for Trondheim Symfoniorkester & Opera (TSO) siden 2017, og før det 1.gjestedirigent fra 2013. Hun har så langt tatt orkesteret med på en musikalsk reise mot nye høyder, og de mottok stående ovasjoner da de i 2019 turnerte i Changs fødeland, Sør-Korea. Chang har for lengst blitt lagt merke til internasjonalt for sin lidenskap, sitt skarpe intellekt, sin tekniske presisjon og dype innsikt i utøvelsen av sitt kunstneriske virke. I 2022 ble Chang 1.gjestedirigent hos Symphoniker Hamburg – Laeiszhalle Orchester.

Han-Na Changs prestisjefylte og unike internasjonale karriere strekker seg over tre tiår. 2024 markerer 30-årsjubileet for hennes ekstraordinære debut på de internasjonale scenene, da hun som 11-åring vant førsteprisen ved den femte internasjonale Rostropovich Cello-konkurransen i Paris.

Han-Na Chang ble født i Suwon, Sør-Korea i desember 1982. 6 år gammel fikk hun sin første cellotime. Hennes familie flyttet til New York i 1993 hvor hun fortsatte sine musikalske studier, og hun har bodd der siden. Chang debuterte som dirigent i 2007, 24 år gammel, og har siden den gang fokusert utelukkende på dirigering.

Klikk her for å lese hele hennes biografi.

Tone Kummervolds dype, mørke stemme har en varm og unik klang, og hun er kjent for sine skuespillerevner og sin språklige allsidighet.

Kummervold debuterte ved Den Norske Opera & Ballett i 2009 i rollen som 3. nymfe i Rusalka (Dvořák) mens hun tok mastergrad i utøvende musikk. Hun var solistpraktikant der i én sesong før hun fikk fast plass i solistensemblet i 2013, og er nå eneste fast ansatte mezzosopran.

Kummervold har samtidig tatt oppdrag ved andre operahus i Europa og debuterte nylig ved Statsoperaen i Praha som La Morte i den kritikerroste operaen Flammen av Erwin Schulhoff.

Hun er også en mye benyttet konsertsolist og høstet stor begeistring for sin tolkning av altpartiet i Verdis Requiem med Oslo-filharmonien i fjor, og året før debuterte hun i Paris med Philharmonique de Radio France i Beethovens Symfoni nr. 9.

Kummervold er utdannet ved Universitetet i Stavanger og Conservatorio L. Refice i Italia hvor hun studerte hos Elizabeth Norberg-Schulz og Agata Bienkowska. Hun avsluttet studiene i 2011 med toppkarakter og fikk stipend fra Universitetet i Stavanger som den beste studenten på instituttet.

Som ung komponist befant Ravel seg i en gruppe forfattere, musikere og kunstnere som hver lørdag kveld samlet seg i salongen til prinsesse Edmond de Polignac (1865–1943) for å dele fra sine siste verk og diskutere aktuelle kulturelle hendelser. de Polignac var en formuende velgjører for kunsten og bestilte det første verket som kom til å gi Ravel anerkjennelse, Pavane pour une infante défunte (Pavane for en død prinsesse). Ravel skrev stykket i 1899 for solo piano, men orkestrerte det for fullt orkester i 1910.

Til tross for tittelen er dette ikke en klagesang over et barn, men heller en erindring av danseformen Pavane, populær ved hoffet i Madrid på 1500-tallet. «Pavane kunne vært danset av en liten prinsesse som i Veláquez’ malerier», sa Ravel selv om tittelen.

Disse unge kunstnerne som samlet seg hjemme hos de Polignac kalte seg Les Apaches, og et av dens medlemmer var Tristan Klingsor (psevdonym for Léon Leclère, 1874-1966), som nylig hadde publisert diktsamlingen Schéhérazade. Ravel hadde siden barndommen vært fascinert av det eksotiske Østen, og hadde noen år tidligere skrevet ouverturen til en opera han ville basere på historien om Sinbad fra 1001 natt. Operaen ble aldri ferdig og ouverturen ble aldri utgitt, men da Klingsor leste fra samlingen på et av møtene, kastet han seg over tre av diktene; L’Indifferent, La Flûte enchantée og Asie, og materiale fra den ufullendte operaen ble brukt i sangsyklusen.

På denne tiden var Ravel ekstremt opptatt av hvordan man kunne gjenskape det talte ord i musikk gjennom å forsterke betoninger og setningsmelodi. Han fikk Klingsor til å lese diktene høyt for seg om og om igjen, for å fange det franske talespråkets rytme og språkmønster til notearket.

Fra Schéhérazade i 1903 tar vi et gedigent hopp fram i tid til 1928. Den russiske danseren, Ida Rubinstein, bestiller en ballett av Ravel. Han har lenge lekt med tanken og ideen om et verk bygget opp rundt ett enkelt tema som utvikles kun gjennom bruk av orkestrering, gjennom klangfarger og de ulike instrumentgruppenes særegne karakterer. I august tar han fatt og fire måneder etter er verket ferdig.

Boléro er en spansk dans fra 1700-tallet, og koreografen Bronislava Nijinska laget en koreografi der en kvinnelig hovedperson danser en forførerisk dans på et stort bord omgitt av mannlige tilbedere.

Balletten hadde premiere ved Parisoperaen 20. november 1928. Det ble en enorm suksess og endte som Ravels mest berømte komposisjon, men har siden først og fremst blitt framført som et rent orkesterverk.

Sjostakovitsj balanserte sitt musikalske virke som komponist på en knivsegg under Stalin. Snart hadde han komponert noe som begeistret, noe som bygget opp under den kommunistiske ideologien, snart noe som førte ham i unåde med trussel om tvangsarbeid i Sibir veivende foran ansiktet. Da Stalin døde i 1953 flommet et tøvær inn over det kunstneriske landskapet, og fra skrivebordsskuffen plukket Sjostakovitsj fram noteark med musikalske ideer og ferdigskrevet musikk han ikke hadde tort å sette ut i livet tidligere.

I desember 1953 ble Symfoni nr. 10 urframført og den ble en umiddelbar suksess. Den er blitt tolket som både et portrett av Stalin og som en beskrivelse av undertrykkelsen han opplevde under Stalin-regimet. Symfonien har blitt karakterisert som 48 minutter med tragedie, fortvilelse, terror og vold, og to minutter med triumferende ekstase. Selv sa Sjostakovitsj at han ville uttrykke menneskets følelser og lidenskap; «La dem [publikum] lytte og bestemme selv».

Nedenfor er de neste konsertene i vår klassiske hovedserie, i tillegg til operaen Den flygende hollender som spilles i februar.