På kveldens konsert får vi musikk fra det mangfoldige franske repertoaret.

Ravels Klaverkonsert i G-dur inneholder både et glitrende solistparti og de briljante orkesterteksturene han er så kjent for. Klaversolist Alexandra Dariescu er en formidabel formidler, og i denne livlige konserten vil hun kunne boltre seg i jazzelementer, rytmisk driv og en underliggende emosjonell dybde.

Kontrasten er dermed stor fra åpningsstykket: den drømmeaktige, nærmest hypnotiske musikken i Debussys opera Pelléas et Mélisande. Her mesterlig og vakkert arrangert som en orkestersuite av sjefdirigent for La Monnaie symfoniorkester, Alain Altinoglu.

Chaussons eneste symfoni anses som hans mesterverk, men spilles dessverre altfor sjelden. Her må man kjenne sin besøkelsestid for å få hørt en av «de tre store» franske symfoniene. Og den er essensielt fransk. Men med en Wagnersk fargelegging av både det harmoniske og tonale språket. Den har en livsbejaende rytmisk vitalitet, men også en tristesse ved seg, og den hektiske finalen ender i en inderlig bønn.

Fabien Gabel er nyutnevnt musikalsk leder for Tonkünstler-Orchester Niederösterreich, en stilling som begynner i fra sesongen 2025/2026. Han er kjent for sin dynamiske stil og følsomme tilnærming til komponistens ønsker, og sitt eklektiske valg av repertoar, alt fra kjernerepertoaret i den klassiske musikken til ny musikk. Han har en særlig forkjærlighet for mindre kjente komponister fra den nittende og tjuende århundret.

Etter å ha vakt internasjonal oppmerksomhet i 2004 som vinner av Donatella Flicks dirigentkonkurranse, ble Gabel assisterende dirigent for London Symphony Orchestra i 2004-2006. Han var musikalsk leder for Orchestre symphonique de Québec i 2012-2021 og Orchestre Français des Jeunes i 2017-2021.

Fabien Gabel ble født i Paris i en familie av anerkjente musikere, begynte å spille trompet i en alder av seks år og finpusset sine ferdigheter ved Conservatoire National Supérieur de Musique de Paris og på Hochschule für Musik Karlsruhe. Han spilte med forskjellige parisiske orkestre under fremtredende dirigenter før han tok fatt på sin dirigentkarriere. Gabel ble kåret til 'Chevaliers des Arts et des Lettres' av den franske regjeringen i januar 2020.

Rumenske Alexandra Dariescu er en uredd, nysgjerrig og banebrytende pianist som kjemper for inkludering og mangfold. Hun er en etterspurt solist over hele verden, og hun har gitt ut åtte album til strålende kritikker.

I 2017 tok Dariescu verden med storm med sin konsertproduksjon Nøtteknekkeren og jeg, en multimediaforestilling for soloklaver med live dans og digital animasjon, som siden har hatt internasjonal suksess og har trukket tusenvis av unge publikummere inn i konsertsaler over hele verden. Nøtteknekkeren og jeg har realisert Dariescus visjon om å bygge broer og gjøre klassisk musikk mer tilgjengelig for et bredere publikum.

Dariescu studerte ved Royal Northern College of Music, Guildhall School of Music and Drama. Hun ble utnevnt til Laureate ved Verbier Festival Academy, og mottok Storbritannias Women of the Future Award i kategorien kunst og kultur. I 2020 mottok Dariescu ordenen Cultural Merit i rang av ridder fra den rumenske presidenten og ble assosiert medlem av Royal Northern College of Music, hvor hun også har en stilling som klaverprofessor.

Pelléas et Mélisande er et skuespill av symbolisten Maurice Maeterlinck fra 1893. Det har fascinert flere komponister; Debussys operaversjon fra 1902 er nok mest kjent, men også Sibelius, Schönberg og Fauré har skrevet musikk til historien.

Pelléas et Mélisande omhandler trekantdramaet mellom Golaud, Mélisande og Pelléas. Prins Golaud finner Mélisande i skogen og tar henne med tilbake til slottet og gifter seg med henne. Men Mélisande og Golauds yngre bror, Pelléas, faller for hverandre. Golaud dreper Pelléas og Mélisande dør i barsel.

Debussys opera har blitt arrangert som orkestersuite av flere og i kveld er det den franske dirigenten Alain Altinoglus versjon fra 2017 vi får høre. Altinoglu benytter seg hovedsakelig av orkesterets mellomspill mellom aktene i operaen, men låner også fra orkesterakkompagnementet i scenene. For å bevare den orkestrale stemningen har han ikke ønsket å bruke materiale fra vokalpartiene. Og for å beholde kronologien fra operaen kommer hovedscenene i rekkefølge; Golaud ser Mélisande i skogen; Mélisande mister gifteringen sin i brønnen; kjærlighetsscenen mellom Pelléas og Mélisande; Golaud som dreper Pelléas; og Mélisandes død.

Fra november 1927 til april 1928 turnerte Ravel i USA som konsertpianist og dirigent, og fikk dermed både en smak av det hektiske amerikanske tempoet og gjennom møter med blant andre Duke Ellington og George Gerswhin en introduksjon til jazzen. To år seinere fikk han bestilling på to pianokonserter omtrent samtidig; en fra pianisten Paul Wittgenstein, som hadde mistet sin høyre arm i 1. verdenskrig, og en fra Marguerite Long, en av de store franske konsertpianistene. Til den første skrev han Konsert for venstre hånd og orkester, og til den siste Klaverkonsert i G-dur.

Ravel sa om pianokonserten at den var skrevet i samme ånd som konsertene til Mozart og Saint Saëns. «En konsert skal etter min mening være munter og strålende elegant, og ikke ha hverken dybde eller dramatiske effekter som mål.» Men at konserten hans ikke har noen dybde, er mange dypt uenig i. Selv om den er både livlig og humoristisk befinner det seg likevel under den glitrende overflaten et dypt vell av emosjoner.

Konserten åpner med et smell og storbyens larm og kav. Dette avløses snart av et mer meditativt lyrisk tema i piano. Første sats har blitt sammenliknet med Gerswhins Rhapsody in Blue, og her er det blånoter og synkopering i fleng og utstrakt bruk av klarinett og trompet, men tonespråket er likevel umiskjennelig «ravelsk». Andre sats åpner stille og dempet og pianoets lange solo anses som den vakreste melodi Ravel har skrevet. Selv om den framstår som en nærmest naturlig strøm, slet han voldsomt med dette temaet og var flere ganger på nippet til å gi opp. «Jeg presset den smertefullt ut, én og to takter av gangen», skal han ha sagt til Long. Temaet slentrer nå gjennom orkesteret fra instrumentgruppe til instrumentgruppe og ender i en vakker følelsesladet «arie» i engelsk horn, mens pianoet kunstferdig fletter akkompagnementet rundt det.

I tredje sats er vi tilbake i «kaoset» og der solist og orkester tidligere i verket har opptrådt kammermusikalsk og akkompagnerende for hverandre, er vi nå i et solistisk kappløp mellom klaversolist og de ulike orkestergruppene. Konserten ender som den begynte, med et smell.

Chausson var født inn i en velstående familie og hadde derfor hverken behov for utdannelse eller jobb for å tjene til livets opphold. Likevel studerte han jus fordi faren ønsket det. Selv var han mer opptatt av de ulike kunstartene, og framviste også et visst talent innenfor flere av dem; han vaklet mellom litteratur, tegning og musikk. Mens han studerte, frekventerte han de mange musikksalongene i Paris. Her møtte han komponisten Vincent d’Indy og etter å ha avlagt jus-eksamen bestemte han seg: i 1879 begynte han ved Paris-konservatoriet for å studere komposisjon under Jules Massenet, og videre med César Franck.

Som komponist hadde Chausson både tid og mulighet til å la komposisjonene langsomt skride fram, til å modnes, til å bearbeides og omskrives. Han har ikke etterlatt seg så mange verk: 39 opusnummer og en del uten nummer. Disse omfatter en opera, en symfoni, et symfonisk dikt, diverse sanger og klaverstykker i tillegg til det berømte verket Poème for fiolin og orkester, hans mest kjente.

Svogeren hans, maleren Henry Lerolle, oppfordret ham innstendig til å skrive en symfoni, og i 1889 tok han fatt. Første sats gikk ganske radig unna, men i andre sats slet han mer, og tredje sats var nærmest umulig å komme i gang med. Han reiste vekk en stund og da han kom tilbake fordypet han seg i Mozarts Tryllefløyten. Omsider var han klar for å fullføre symfonien. Den ble urframført i Paris 18. april 1891 under komponistens taktstokk, men møtte kritikk: det var for mange forvirrede passasjer og ubehagelige dissonanser, syntes kritikerne. Seks år seinere, da Arthur Nikisch oppførte den med Berlinerfilharmonikerne, fikk den en helt annen mottakelse, og i dag regnes den som en av de tre store franske symfoniene fra slutten av 1800-tallet ved siden av Francks Symfoni i D-dur og Saint-Saëns’ «Orgelsymfoni».

Symfoni i B-dur åpner dystert med mørk orkesterfarge i en lang introduksjon, Lent, som presenterer flere motiv som gjenbrukes i de to andre satsene og gjør symfonien såkalt «syklisk». Tempoet intensiveres og orkesterklangen breier seg ut i Allegro Vivo, som om sollyset plutselig strømmer inn i rommet. Musikken ikles en mer optimistisk og «moderne» drakt med større bruk av rytmiske element og kromatiske melodilinjer. Andre sats vender tilbake til melankolien fra åpningen, men også her bygges det langsomt opp og ut; orkesterteksturen fortettes og Chausson fargelegger et intenst og storslått crescendo. Siste sats åpner mer dramatisk og turbulent med raske rytmiske figurer som storm på åpent hav. I kontrast følger en messingkoral før åpningssatsens tema sniker seg inn og symfonien til slutt svinner hen.

Camilla Rusten

Her er et lite utvalg. Kanskje disse er noe for deg?