Igjen leder David Grimal an i lyttende samspill i Prokofjevs lyriske Fiolinkonsert nr. 2 og Sjostakovitsj’ lavmælte ‘seierssymfoni’ i nok en ‘konsert uten dirigent’.

Prokofjevs fiolinkonsert nr. 2 representerte det det sovjetiske regimet så for seg skulle være framtida for sovjetisk musikk; inspirasjon fra russiske folkemelodier, sangbare melodilinjer, enkelhet i formen og sosialrealisme i uttrykket. Konserten er overveiende lyrisk, men også romantisk og danseaktig, og ble en umiddelbar suksess.

Sjostakovitsj’ niende symfoni, derimot, skulle bli en majestetisk seierssymfoni, en ode til Stalin og de russiske helter, en storslagen feiring av Sovjetunionens seier over nazistene – det var i alle fall det han fortalte pressen hjemme. Det som ble spilt på urframføringen var i stedet en kort, lavmælt, spøkefull symfoni fullstendig blottet for grandios pompøsitet.

Ravels populære og vanvittig virtuose stykke, Tzigane, innleder kveldens konsert – et verk som hentet inspirasjon fra en lang natt med improvisert ungarsk folkemusikk, ifølge historien.