Anna Clyne er sesongens komponist og her presenteres hennes verk This Midnight Hour som første i rekken. Clyne er en av vår tids mest populære og ettertraktede komponister, og musikken hennes beskrives blant annet som «sprudlende, kreativ og fryktløs». This Midnight Hour er inspirert av diktene La Musica av Juan Ramón Jiménez og Harmonie du Soir av Charles Baudelaire.

Prokofjevs fiolinkonsert nr. 1 ble skrevet i revolusjonsåret 1917 og er på samme tid både tradisjonell og moderne. To av satsene er lyriske i karakter, mens den kontrasterende midtsatsen beskrives som utfordrende og brutal. Konserten vil passe amerikanske Benjamin Beilman perfekt, med sine lidenskapelige tolkninger og stilltiende selvsikre tone.

20 år seinere skrev Sjostakovitsj sin symfoni nr. 5, et av hans mest spilte verk. Symfonien skulle bringe ham tilbake i det gode selskap etter å ha falt i unåde hos Stalin året før. Den er et mesterstykke i balansekunst mellom kunstnerisk frihet og regimets strenge kontroll, der han selv sier at finalesatsen er et ironisk bilde av diktatoren; med hensikt hul, men ikledd en overstrømmende smiger.

I am deeply happy to play this remarkable symphony with the TSO again for our audiences. Why is this work so special?

It shows us how one individual - way ahead of his time, divinely endowed genius - survived, thrived and remained TRUE to his own innate voice and calling, in times of unimaginable persecution by a dictator. So this symphony can be considered as a historical record of his times in this regard. On a personal level, we all live under some sort of external pressure and stress. But the kind of threat and danger Shostakovich lived under every day - the fear of being arrested at night, fear for his own life, fear for his family and friends - were truly extraordinary conditions. How he survived and created one of the most important body of music of 20th Century remains the strength of his conviction, his striving, his genius. This gives me so much hope and courage, so much inspiration.

Before he wrote this 5th Symphony, Shostakovich was savagely attacked for writing “noise” by Pravda, the mouthpiece of Soviet Russia. Many believe the article was penned by Stalin himself after leaving mid-performance during Shostakovich’s opera, Lady Macbeth of Mtsensk. As a result, the 31 year old Shostakovich put his 4th symphony (a most daring, avant garde, modern work even by today’s standards!) in his desk drawer, rather than sharing with the world, and composed the 5th - meant as a conciliatory gesture, to show that he had understood the gravity of this absurd situation he was facing. This - the Fifth - was music that could be understood and enjoyed by the masses, music that continued the grand old Russian tradition of Tchaikovsky, music that celebrated the Soviet life.

So: the unbridled outpourings of an inspired forward thinking young visionary genius turned a page… and now, for the rest of his life, his output would be ambiguous, clothed in seeming simplicity, measured in expression: but for all that, his music was all the more intense, painful, searing, profound, sarcastic and sincere. Reflecting the true tragedy of his time, clothed in simple melodies and harmonies, but breathtaking and genuine for the message such “simplicity” expressed and communicated. This turning point is the Fifth Symphony: The moment Shostakovich’s personal history, and hence the music history of the 20th Century, started a new course.

Han-Na Chang har vært sjefdirigent og kunstnerisk leder for Trondheim Symfoniorkester & Opera siden 2017, og før det første gjestedirigent fra 2013. Hun har så langt tatt orkesteret med på en musikalsk reise mot nye høyder, og de mottok stående ovasjoner da de i 2019 turnerte i Changs fødeland, Sør-Korea.

Chang har for lengst blitt lagt merke til internasjonalt, for sin lidenskap og styrke, sitt skarpe intellekt, sin tekniske presisjon og dype innsikt i utøvelsen av sitt kunstneriske virke. Hun har jobbet med orkestre som Sächsische Staatskapelle Dresden, WDR Sinfonieorchester Köln, Bamberger Symphoniker, Royal Liverpool Philharmonic Orchestra, Minnesota Orchestra, symfoniorkestrene i blant annet Cincinnati, St Louis, Indianapolis, Seattle, Göteborg, Singapore, Tokyo og Toronto, Oslo-Filharmonien, Kungliga Filharmonikerna i Stockholm og Orchestra del Teatro di San Carlo di Napoli. Kommende debuter inkluderer blant annet Concertgebouworkest i Amsterdam, San Francisco Symphony, Rotterdam Philharmonic Orchestra og Danish National Symphony Orchestra.

Hun startet sin musikalske karriere som cellist, og vant i 1994 Den internasjonale Rostropovitsj-konkurransen i en alder av 11 år. I årene som fulgte var hun solist med alle de største orkestrene, som Berliner Philharmoniker, New York og Los Angeles Philharmonic, Boston, Chicago, Bayerischen Rundfunks og London Symphony Orchestras. Hennes EMI-innspillinger er både prisbelønte og bestselgende verden over.

Den amerikanske fiolinisten Benjamin Beilman ble født i 1989 og er verdenskjent for sin dype rike tone og brennende lyrikk. The Scotsman har beskrevet ham som "a remarkable talent, delivering playing of rare insight and generosity, as captivating as it is gloriously entertaining", og New York Times har rost hans "handsome technique, burnished sound, and quiet confidence [which] showed why he has come so far so fast".

I de siste sesongene har Beilman opptrådt med mange store orkestre over hele verden, inkludert Rotterdam Philharmonic, London Philharmonic, Frankfurt Radio Symphony, Zurich Tonhalle, Sydney Symphony, San Francisco Symphony, Houston Symphony og Philadelphia Orchestra både hjemme og i Carnegie Hall. Beilman opptrer regelmessig i de store konserthallene over hele verden, inkludert Carnegie Hall, Lincoln Center, Wigmore Hall, Louvre (Paris), Philharmonie (Berlin), Concertgebouw (Amsterdam) og Bunka Kaikan (Tokyo). Tidlig i 2018 urfremførte han et nytt verk dedikert til den politiske aktivisten Angela Davis skrevet av Frederic Rzewski og bestilt av Music Accord som han har opptrådt mye med over hele USA.

Beilman studerte ved Music Institute of Chicago, Curtis Institute of Music og Kronberg Academy. Han har mottatt mange prestisjetunge utmerkelser, inkludert en Borletti-Buitoni Trust Fellowship, en Avery Fisher Career Grant og en London Music Masters Award. Han har en eksklusiv platekontrakt med Warner Classics og ga ut sin første plate 'Spectrum' for plateselskapet i 2016, med verker av Stravinsky, Janáček og Schubert. Beilman spiller på en Guarneri 'del Gesù fra 1740 sjenerøst på lån fra Nippon Music Foundation.

Clyne var composer in residence hos Orchestre national d’Île de France 2014-2016 og This Midnight Hour er komponert til dette orkesteret. Hun sier at åpningen er inspirert av særpreget og kraften i den dype stryk-seksjonen hos Orchestre national d’Île de France. Dramatisk dynamikk og en enestående tekstur og klangfarge skaper spenning og en mørk illevarslende atmosfære. Stykket balanserer mellom det dramatiske og det lyriske, for videre er inspirasjonskilden to dikt av henholdsvis Juan Ramón Jiménez (La Musica - Musikken) og Charles Baudelaire (Harmonie du soir - Aftenharmoni). «Disse skal ikke beskrive et eksakt narrativ, men heller ta lytteren med på en visuell reise,» sier hun. Jimenez’ mikrodikt (Musikken:/ en naken kvinne/ løper som besatt gjennom den klare natten) gir oss utbrudd av febrilsk energi, som for eksempel en nedadgående bevegelse som raser gjennom strykergruppene fra venstre mot høyre. Baudelaires Aftenharmoni gir et drømmeaktig stemningsbilde, og Clyne har blant annet brukt ‘melankolsk vals’ som underlag for en parisisk-inspirert valsemelodi i bratsj, der halvparten spiller i pitch (rett tonehøyde), mens den andre halvparten spiller en kvarttone høyere, for å illudere et akkordion. Stykket avsluttes med en utsøkt koral som innledes av messing.

Tekstene er gjengitt nederst på siden.

I 1917 hadde Prokofjev et av sine mest produktive år. Mens revolusjonen raste, skrev han sin første symfoni, sin tredje pianokonsert, to pianosonater (nr. 3 og 4), Kantate Syv, Visions Fugitives og Fiolinkonsert nr. 1. Året etter lå den ferdige fiolinkonserten i kofferten da han dro på «en lengre turné» til USA, et opphold som skulle vare i fem år, før han bosatte seg i Paris sammen med andre eksilrussere. Konserten skulle opprinnelig urframføres i St. Petersburg med den eminente polske fiolinisten Paweł Kochański, men endte opp med å måtte vente helt til 1923, og fikk sin premiere med Paris operaorkester under ledelse av Serge Koussevitsky med konsertmester Marcel Darrieux som solist. Darrieux var en habil, men ingen fremragende solist, og verket fikk en lunken mottakelse. Paris-publikummet hadde vennet seg til og nærmest forlangte skandaleomsuste modernistiske verk, og fiolinkonserten ble for romantisk, for «Mendelssohnsk», som en kritiker omtalte den som. Først året etter, da den ungarske stjernefiolinisten Joseph Szigeti spilte den i Praha med Fritz Reiner, og senere turnerte med stykket i Europa, USA og sågar framførte den med orkester i Sovjetunionen, fikk konserten sitt gjennombrudd.

Prokofjev så fem «linjer» i sine komposisjoner; klassisk, moderne, rytmisk (motorisk), lyrisk og, med forbehold, lekende. Alle «linjene» er til stede i all hans musikk, men ulikt balansert. Åpningssatsen i fiolinkonserten er et eksempel på dette, med en vakker lyrisk melodilinje, drømmende, men uforutsigbar i sin utfoldelse. Sidetemaet i cello er kontrasterende på alle måter, med ny toneart, ny taktart og en helt annen atmosfære. Utover i satsen antar solofiolin en mer virtuos rolle og en solopassasje leder til reprise av den vakre første melodien, denne gang i fløyte, med harpe og solofiolin som smakfull ornamentikk.

Szigeti skrev i sine memoarer at denne konserten fascinerte ham med sin blanding av eventyraktig naivitet og dristig råskap, og andresatsens hurtige skiftninger, snart humoristisk, snart frekk, snart brutal, men solistisk briljant og intelligent, representerer villskapen mellom de to rolige lyriske satsene.

Tredjesats innledes av tema i fagott med solofiolin som kommenterer og utdyper. Etter som satsen utvikler seg, fortettes teksturen og samspillet mellom solist og orkester, før tempoet roes, temaet vender tilbake og finalen ender drømmende og fredelig.

Sjostakovitsj nøt publikums og kritikeres gunst med operaen Lady MacBeth fra Mtsensk i 1934, en opera med et dristig, brutalt plot og avantgardistisk musikk. Operaen ble først hyllet som den første sovjetiske opera, men to år senere, i 1936, bestemte Josef Stalin seg for å se den. Han skal rasende ha forlatt forestillingen, og to dager etter ble operaen brutalt slaktet i partiavisa Pravda under overskriften «Kaos i stedet for musikk». Sjostakovitsj ble her anklaget for å løpe borgerskapets ærend og å mangle klassebevissthet, et karakterdrap i datidens Sovjetunionen. Oppdragene tørket inn og han trakk tilbake den moderne og utfordrende symfoni nr. 4 før urframføringen (den ble først urframført i 1961). I stedet begynte han på en ny symfoni, Symfoni nr. 5, som han ga undertittelen «en sovjetisk kunsters svar på berettiget kritikk».

Han startet arbeidet i april, la siste hånd på verket i juli, og 21. november 1937 ble Symfoni nr. 5 urframført av Leningrad-filharmonien under ledelse av Jevgenij Mravinskij.

Symfoni nr. 5 åpner kraftfullt med et rytmisk motiv i stryk som leder til det første teamet, et melankolsk, dystert tema som utvikler seg langsomt og formålsløst, og gradvis bygges ut til hele orkesteret før musikken sklir inn i et nytt tema over et pulserende akkompagnement. Til tross for glimt av varme og optimisme, forstørrer dette temaet den melankolske stemningen. Det første temaet vender tilbake, nærmest truende i horn, og musikken akselererer over i et nytt rytmisk motiv, tilsynelatende ute av kontroll, før førsteteamet vender tilbake i en grotesk marsjutgave. Andretemaet blir en duett i fløyte og horn, før musikken langsomt dør ut til den spøkelsesaktige klangen fra celesta.

Andresats er en slags forskrudd vals, med «vrange» harmonier, uventede vendinger og sirkusaktig musikk, et satirisk pusterom etter den mer intenst alvorlige 1.-satsen.

Largo-satsens vakre, varme klang bærer symfoniens emosjonelle kjerne, med strykerne inndelt i ni grupper, som et tettvevd teppe under treblås’ lange sorgtunge melodilinjer. Denne satsen er gjerne karakterisert som et rekviem med den russisk-ortodokse kirkes liturgi som inspirasjonskilde, og under premieren skal tilhørerne ha grått åpenlyst under framførelsen.

I fjerde og siste sats vender vi tilbake til det heroiske, til marsjen og triumfen, men jubelen føles påtatt, skrevet i skrekk. Den åpner med en eksplosjon i messing og pauker, med et bombastisk tema i trombone. De fire første tonene i temaet er fra en da upublisert romanse Sjostakovitsj nylig hadde skrevet, til tekst av Aleksandr Pusjkin: «Den barbariske kunstneren svartmaler / med doven pensel mesterens maleri». Disse tonene akkompagnerer ordene ‘barbariske kunstneren’, og mange har tatt til orde for at temaet derfor symboliserer Stalin. Musikken raser halstarrig avgårde og bygger seg opp til et parodisk høydepunkt som hurtig oppløses. Andretema introduseres i horn, akkompagnert av strykere som tar over med en passasje av febrilsk fortvilelse før musikken blir stadig mykere. ‘Barbari’-temaet dukker opp igjen, denne gang i en ny utgave over pauker og skarptromme, og vi får en ny voldsom oppbygning som punkteres av basstromme. Plutselig bryter musikken ut i en "hul idolisering" av ‘barbari’-temaet; en storslått finale, og kritikerne hyllet symfonien som et verk av «slik filosofisk dybde og emosjonell kraft som bare kunne vært skrevet her i Sovjetunionen.»

Urframføringen ble møtt med ekstatisk stående applaus i over en halvtime. Selv om publikum kanskje hørte mye mellom notelinjene, var Stalin (og kritikerne) fornøyd, og Sjostakovitsj trygg, i alle fall for en stund.

Camilla Rusten

La musica

iLa musica;
- mujer desnuda,
corriendo loca por la noche pura! -

—Juan Ramón Jiménez

Musikken

Musikken;
- en naken kvinne
løper som besatt gjennom den klare natten! -

Oversettelse: Camilla Rusten

Harmonie du soir

Voici venir les temps où vibrant sur sa tige
Chaque fleur s'évapore ainsi qu'un encensoir;
Les sons et les parfums tournent dans l'air du soir;
Valse mélancolique et langoureux vertige!

Chaque fleur s'évapore ainsi qu'un encensoir;
Le violon frémit comme un coeur qu'on afflige;
Valse mélancolique et langoureux vertige!
Le ciel est triste et beau comme un grand reposoir.

Le violon frémit comme un coeur qu'on afflige,
Un coeur tendre, qui hait le néant vaste et noir!
Le ciel est triste et beau comme un grand reposoir;
Le soleil s'est noyé dans son sang qui se fige.

Un coeur tendre, qui hait le néant vaste et noir,
Du passé lumineux recueille tout vestige!
Le soleil s'est noyé dans son sang qui se fige...
Ton souvenir en moi luit comme un ostensoir!

—Charles Baudelaire

Aftenharmoni

Nu nærmer sig den Time, da paa sin Stængel vugget
hver en Blomst spreder Duft som et Røgelsesfad.
Der stiger Dis og Toner i Dugfaldets Bad,
en Virak fuld af Længsel, en Vals vemodig sukket.

Hver en Blomst spreder Duft som et Røgelsesfad,
Violen skælver svagt som en Sjæl for Modgang dukket.
En Virak fuld af Længsel, en Vals vemodig sukket.
Himlen er skøn som Altret, hvor Herren sorgfuld sad.

Violen skælver svagt som en Sjæl for Modgang dukket,
der hader Dødens Nat med de ømme Hjærters Had.
Himlen er skøn som Altret, hvor Herren sorgfuld sad.
mens Solen i sin stivnende Blodstrøm halvt er slukket.

En Sjæl, der hader Døden med ømme Hjærters Had,
indsamler alle Lysspor, dens Fortid har trukket.
Mens Solen i sin stivnende Blodstrøm halvt er slukket,
dit Minde lyser i mig som et helligt Sølverlad

Oversettelse: Sophus Classen