De nasjonale Covid-19-restriksjonene med publikumsbegrensningen, og vårt ønske om å bidra til å redusere smittetrykket, gjør at vi har besluttet å kun sende denne konserten digitalt uten publikum i salen. Har du kjøpt billett vil du få mer informasjon om dette på epost eller SMS.

Prokofjevs Sinfonia Concertante er et vell av nydelige melodier, mange av dem lyriske i vendingene som nettopp understreker celloens fremste karaktertrekk. Verket spiller på hele spekteret av instrumentets muligheter, og orkestreringen balanseres nydelig mot den solistiske celloen. Stjerneskuddet Sandra Lied Haga med sin varme klang og store talent har allerede trådt inn på den internasjonale scenen og begeistret stort.

Dvořáks Symfoni nr. 7 anses av mange som hans aller største verk. Det er den mest dramatiske av symfoniene han komponerte, men selv om den er intens i sin ekspressivitet, er det også ømhet og varme der, og vakre melodiske tema som berører og beveger oss.

James Gaffigan er en internasjonal etterspurt dirigent blant ledende orkestre og operakompanier i hele Europa, Nord-Amerika og Asia. Han er også sjefdirigent for Luzerner Sinfonieorchester, 1. gjestedirigent i Nederland Radio Philharmonic Orchestra, kunstnerisk leder for Verbier Festival Junior Orchestra i Sveits , og ble nylig utnevnt til musikalsk leder i Komische Oper i Berlin.

Som sjefdirigent for Luzerner Sinfonieorchester har James hatt en betydelig innvirkning på deres profil. Deres nyeste innspilling av Rachmaninoff på Sony Classical mottok en Gramophone's 2020 Critics' Choice Awards. James er en ekstraordinær orkesterbygger som har høy tillit blant musikerne. For James handler musikken om å gi noe tilbake til publikum. Han er genuint opptatt av å utvikle musikk av høy kvalitet som beriker og berører både de som spiller musikken og de som hører på.

Gaffigan har dirigert ledende orkestre i Europa og USA som London Philharmonic, London Symphony Orchestra, Concertgebouw-orkesteret i Amsterdam, Symphonieorchester des Bayerischen Rundfunks, Staatskapelle Dresden, Tonhalle Orchester Zürich, Orchestre de Paris, New York Philharmonic, Cleveland Orchestra, Chicago Symphony, Philadelphia Orchestra, San Francisco Symphony and Los Angeles Philharmonic, Tokyo Metropolitan og Seoul Philharmonic. Som operadirigent har han gjestet Metropolitan Opera, Bayerische Staatsoper, Wien Staatsoper, Paris Opera, Glyndebourne Festival, Lyric Opera of Chicago og Santa Fe Opera.

Den norske cellisten Sandra Lied Haga står på terskelen til en stor karriere, etter å ha vunnet fire internasjonale konkurranser og mange store priser i Skandinavia – inkludert den prestisjetunge Equinor Classical Music Award i 2019. Hennes rike, vakre klang og fantastiske talent har fanget oppmerksomhet over hele verden.

Hun debuterte internasjonalt som 12-åring, i prestisjetunge Wigmore Hall. Siden den gang har Sandras lidenskapelige spill og de dype følelsene hun uttrykker gitt gjenklang hos publikum og musikere over hele verden, inkludert musikkmetropoler som New York, Berlin, Praha, London, Zürich, Budapest, Warszawa og Tallinn.

Hun spilte inn sitt debutalbum i 2019, sammen med dirigent Terje Mikkelsen og det russiske State Academic Symphony Orchestra «Evgeny Svetlanov». Albumet består av Dvořáks cellokonsert i h-moll og Tsjaikovskijs rokokkovariasjoner i originalversjon, og ble spilt inn i den legendariske Great Hall of Moscow Conservatory. Innspillingen, utgitt på Simax Classics/Naxos i mai 2020, har fått internasjonal ros av ledende klassiske musikkpublikasjoner, samt en Spellemannspris-nominasjon.

Sandra Lied Haga spiller på en cello bygget av Joannes Florenus Guidantus (Bologne, 1730), utlånt av Dextra Musica.

Prokofjevs Sinfonia Concertante ble skrevet til cellisten Mstislav Rostropovitsj i 1950-52. I 1947 hørte Prokofjev den da 21 år gamle Rostropovitsj framføre sin Cellokonsert i e-moll fra 1938, og ble så inspirert at han inviterte ham til å hjelpe seg med å revidere konserten. Samarbeidet resulterte i stedet først i en ny cellosonate og så i en konsert tungt basert på tematisk materiale fra den opprinnelige konserten, men likevel så omarbeidet at Prokofjev først ga den tittelen Cellokonsert nr 2. Den ble urframført i Moskva 18. februar i 1952 av det sovjetiske statsorkester under ledelse av Sviatoslav Richter med Mstislav Rostropovitsj som solist. Etter urframføringen gjennomgikk verket en kraftig revidering der Prokofjev gjorde store endringer i orkestreringen og skrev tredje sats på nytt, og ble så utgitt som Sinfonia Concertante (fortsatt med opusnummer 125). Prokofjev fikk aldri hørt denne siste reviderte utgaven som ble urframført posthumt av Rostropovitsj i København i 1953.

Sinfonia Concertante er en utfordring for cellosolisten og krever både stor teknisk og musikalsk dyktighet. Konserten spiller på hele instrumentets register og orkestreringen er perfekt balansert. Prokofjev benytter hele orkesteret, men er ytterst selektiv og trekker gjerne fram treblås som «motsolister». Der andre komponister nærmest fjerner orkesterstemmene i midtre og dypere register for å unngå å drukne cellosolisten, lar Prokofjev i stedet disse, særlig fagott, horn og de mørke strykerne, tilføre klangfarge uten å overdøve.

Konsertens tre satser har en langsom – hurtig – langsom-form, og alle tre satser er omfattende med et vell av temaer og tempi. De melodiske temaene understreker celloens kanskje mest karakteristiske trekk: den lyriske, nesten menneskelige (sang)stemmen.

Første sats er i hovedsak langsom og med et Romeo og Julie-inspirert motiv som et slags ekko av dennes stemning og lyriske tone. Andresatsen er den lengste og utgjør konsertens omdreiningspunkt. Den kombinerer formelementer fra en tradisjonell første og tredje sats, er hurtigere og inneholder en to sider lang utfordrende kadens for solisten som nesten umerkelig sklir tilbake i satsens pågående tematikk. Tredje sats åpner med et melankolsk tema som raskt plukkes opp av orkesteret i en kontrapunktisk fest. Celloen får også her en kadenspreget midtdel, før hovedtemaet dukker opp først i arpeggio hos solisten, så i duett med celesta, før den avsluttes med et paukeslag.

Sinfonia concertante var en av den yngre Sjostakovitsj’ favoritter og tydelig inspirasjonskilde for hans egen cellokonsert som også var tilegnet Rostropovitsj (1959). Rostropovitsj har da også bemerket at Sjostakovitsj’ eksemplar var utslitt, det eneste som kunne høres ved avspilling var en slags vislelyd.

På 1880-tallet var Dvořáks musikk svært populær i London. Hans Stabat Mater og sjette symfoni var blitt framført til stor begeistring hos både kritikere og publikum, og i 1884 ble han utnevnt til æresmedlem av London Philharmonic Society. Samtidig fikk han sin første bestilling fra disse og hans sjuende symfoni var i emning. Noe tidligere hadde Dvořák hørt Brahms tredje symfoni og bestemte seg for at denne nye symfonien skulle bli både mer grandios, mer alvorlig og mer fullkommen enn noen av de tidligere: «en symfoni som skal bevege verden».

Dvořák har selv skrevet at hovedtemaet dukket opp på perrongen i Praha da et tog med tsjekkiske soldater ankom fra Pest. De tsjekkiske soldatene skulle på en forestilling i nasjonalteateret og senere i en protsjekkisk politisk demonstrasjon. Dvořák uttalte at om hans komposisjoner kunne få suksess hos publikum i Europa, ville det styrke tanken om Tsjekkia som en egen nasjon.

Symfonien ble skrevet i løpet av bare tre måneder og urframført i St. James’ Hall i London 22. april 1885 under ledelse av komponisten selv. Til tross for at symfonien er kjent som det minst nasjonalromantiske av Dvořáks verk, er det likevel en umiskjennelig tone av det slaviske i tematikk og melodiføringer, og Dvořák har da også selv skrevet «til Gud, kjærligheten og fedrelandet» på tittelbladet.

Førstesats’ to hovedtemaer blir relativt tradisjonelt behandlet – et mørkere hovedtema og et kontrasterende lyrisk sidetema som utvikles og ender i at hovedtemaet blir kastet fra den ene instrumentgruppen til den andre og ebber ut. Andresatsen er mer melankolsk og regnes som noe av det vakreste Dvořák har skrevet. Han har notert «fra de sorgtunge årene» i partituret, noe som antakeligvis hentyder til at han noen år tidligere hadde mistet både moren sin og sitt eldste barn.

I tredje sats hører vi tydeligst Dvořáks tsjekkiske inspirasjon og satsen tar form av en bøhmisk dans kontrastert av et pastoralt midtparti komplett med fuglesang og triller. Fjerde sats kombinerer mørket fra første sats med andresatsens lyriske stemning og tredje sats’ danserytmer. Disse forenes i en avslutning som kan sies, som i så mange andre symfonier, å ha tatt oss med på en reise fra mørket til lyset.

Dvořák ønsket med denne symfonien å skrive seg inn i den symfoniske arven etter Beethoven. En symfoni som nok er den mest dramatiske av hans ni symfonier, men likevel ikke tragisk. Han balanserer her en intens ekspressivitet og et oppkomme av melodiske temaer med sin velkjente bøhmiske koloritt, dog nedtonet i dette verket og mer preget av ømhet enn av sentimentalitet. Hans sjuende symfoni beveger i sannhet verden!

Camilla Rusten