After a thrilling concert displaying exquisite talent of a high international standard, the winner of Princess Astrid International Music Competition 2026 is Matthew Rhodes (27) from the United Kingdom. Congratulations to all our finalists with great performances in the final concert!

1st prize: Matthew Rhodes (27), UK

• 200 000 NOK
• Concert engagement with Trondheim Symfoniorkester & Opera
• Mentorship with Adam Hickox

2nd prize: Agata Zając (31), Poland

• 50 000 NOK

3rd prize: Elias Brown (31), USA

• 25 000 NOK

Trondheim Symfoniorkester & Opera har invitert unge dirigenter fra hele verden til å søke om deltagelse i Prinsesse Astrid internasjonale musikkpris. I denne storslåtte finalekonserten får vi høre hvordan de tre beste (av 270 søkere) tolker hvert sitt program. Førstepris består av 200.000 kroner, mentoring med sjefdirigent Adam Hickox og et dirigentoppdrag med TSO.

Juryen som skal kåre kveldens vinner består av juryleder Oksana Lyniv, Martyn Brabbins, Margaret Brouwer, Simon Rössler, Julia Neher, Håvard Gimse og Mei-Ann Chen.

Les mer om konkurransen her: Princess Astrid International Music Competition

Konkurransen står under beskyttelse av Hennes Kongelige Høyhet Prinsesse Astrid, fru Ferner, og arrangeres med støtte fra Kulturdepartementet.

I 2026 markerer konkurransen et spesielt jubileum: Prinsesse Astrid har vært konkurransens høye beskytter i 70 år. Hennes mangeårige engasjement og støtte har vært av stor betydning for konkurransens utvikling og posisjon som en av Norges mest anerkjente internasjonale musikkonkurranser.

Samme år som Prinsesse Astrid påtok seg rollen som høy beskytter, vant den unge fiolinisten Arve Tellefsen konkurransen. Seieren i 1956 markerte starten på det som skulle bli en enestående nasjonal og internasjonal karriere, og understreker konkurransens betydning som springbrett for fremragende musikalske talenter.

I dette eksklusive intervjuet ser Prinsesse Astrid tilbake på 70 år som beskytter for musikkprisen. Hun deler minner fra konkurransens historie, møter med unge talenter og sine refleksjoner om betydningen av å løfte frem neste generasjon musikere. Klikk her for å lese hele intervjuet.

Agata Zając completed her conducting studies at the Poznań Academy of Music in Poland. She quickly gained international recognition, holding roles of Junior Fellow in Conducting at the Royal Northern College of Music in Manchester, Assistant Conductor to Ludovic Morlot at the Barcelona Symphony Orchestra, and Conducting Fellow of the NDR Elbphilharmonie Orchester in Hamburg.

Agata’s recent engagements include performances with The Hallé, Real Filharmonia de Galicia, Grazer Philharmoniker, Orchestre national de Metz alongside leading Polish ensembles like NOSPR and Szczecin Philharmonic.

She has participated in conducting academies, studying with Paavo Järvi, Alan Gilbert, Jorma Panula, Marin Alsop, and Peter Eötvös. In 2023, she was a Conducting Fellow at the Tanglewood Music Festival, mentored by Andris Nelsons.

Agata’s accolades include 2nd Prize at the 2023 Siemens Hallé International Conductors Competition. She is also a scholarship recipient of the Polish Minister of Culture and an Associate Member of the RNCM.

Conducting leading orchestras and curating imaginative collaborations across artforms, Elias Peter Brown is a quintessentially modern conductor – curious, versatile, and future-focused.

This season Brown debuts with Rundfunk-Sinfonieorchester Berlin, Iceland Symphony Orchestra, and the Danish Chamber Orchestra, and returns to conduct the Odense Symphony and Lithuanian Chamber Orchestras.

Brown’s own talents as a composer and improviser, and his love of new music, have strengthened collaborations with leading contemporary ensembles across Europe, including Ensemble Modern, Ensemble MusikFabrik and Zafraan Ensemble. He has been personally mentored by Esa-Pekka Salonen as Salonen Fellow, serving as his Assistant Conductor at San Francisco Symphony, Los Angeles Philharmonic, and Orchestre de Paris, and most recently in a new Simon McBurney production of Khovanshchina at Salzburg Osterfestspiele. Brown completed his studies at Yale University, Royal Academy of Music, and Universität der Künste Berlin.

He is a two-time recipient of the Solti Foundation U.S. Career Assistance Award.

Matthew Rhodes holds a Master’s degree in Orchestral Conducting from the Royal College of Music in Stockholm and the Norwegian Academy of Music in Oslo, and a Bachelor’s degree from the Sibelius Academy in Helsinki. In the 2025/26 season, he will debut with the Norrköping Symphony Orchestra, conduct a revival of Die Fledermaus in Sweden, and lead a production of Puccini’s Turandot in collaboration with the Italian Ministry of Culture. He will also work with Malmö Opera on The Shining by Paul Moravec.

Rhodes has appeared with leading ensembles including the Royal Stockholm Philharmonic, Oslo Philharmonic, Lucerne Symphony Orchestra, and Malmö Symphony Orchestra. He has participated in major competitions such as the Donatella Flick and Mahler Competitions.

A frequent participant in international festivals and masterclasses, he has worked with renowned conductors and is supported by the Swedish Royal Academy of Music and several scholarship foundations.

Mozart komponerte hele 22 operaer som spenner over et vidt stilspekter, både det mytologiske og mystiske, det lettbeint komiske og det heroisk tragiske. Operaene fra de siste ti årene av hans liv redefinerte sjangeren og ga retning til den moderne operatradisjonen som til slutt kulminerer hos Wagner. Han ga de ulike rollene dybde og sjelsliv, og han tilførte en melodisk rikdom blant annet gjennom utsøkte ensembler. Han bandt tekst og musikk tett, nærmest sømløst, sammen, i tillegg til at selve tematikken, historiefortellingen, gjerne hadde en underliggende samfunnskritisk eller satirisk undertone.

Mozarts ouverturer introduserte et hittil ubrukt element; et eller flere musikalske temaer fra operaen. Tidligere hadde ouverturene hatt som funksjon å gi publikum beskjed om at «nå begynner det», men Mozart knyttet ouverturen tettere til den påfølgende operaen. I kveld dirigeres ouverturene til tre av hans meste berømte operaer; Così fan tutte (1790), Don Giovanni (1787) og La clemenza di Tito.

Così fan tutte (Slik gjør de alle)
Denne komiske operaen omhandler et veddemål mellom Don Alfonso og to offiserer, Ferrando og Guglielmo, om hvorvidt sistnevntes to kjærester er tro mot dem. Det som følger er forviklinger, intriger, forkledninger og en lykkelig slutt.

Ouverturen åpner langsomt med en lyrisk obosolo som blir avbrutt (visstnok av kvinnene som protesterer) og etter sololinje nummer to får vi høre Don Alfonsos «Così fan tutte»-frase fra hans arie i andre akt. Straks er vi inne i den raskere delen som lekent introduserer operaens musikalske sjarme, vidd og briljans.

Don Giovanni
Operaen omhandler den forføreriske Don Giovanni (Don Juan originalt) som gjennom operaen legger ned den ene kvinnen etter den andre, før han ender med å drepe kommandanten, faren til den siste av sine erobringer. Kommandantens gjenferd drar i siste scene med seg en ikke angrende Don Giovanni ned i helvetes skjærsild.

Ouverturen åpner med en illevarslende mollakkord, kommandantens gjenferds gjenkomstakkord, og gir dermed et frampeik på Don Giovannis dramatiske endelikt. Men operaen er også en komisk opera; ouverturen endrer karakter og en lysere og lettere stemning trer fram.

La clemenza di Tito (Titus’ nåde)
Operaen er en av få «seriøse» operaer, opera seria, Mozart komponerte. Den omhandler intrigene rundt og sammensvergelsen mot den romerske keiser Titus som regjerte år 79-81 evt.

Ouverturen åpner majestetisk, en keiser verdig, før den flommer over av hurtige løp og dramatiske toner som illustrerer renkespillet i operaen.

Brouwer fikk ideen til SIZZLE i et lyskryss ventende på grønt lys der bilen ved siden av dirret av drønnende rap-rytmer. Hun ble fascinert av det rytmiske samspillet mellom den motoriske rytmen i vokalen og den mer punkterte rytmen i bandet. SIZZLE vokser ut av og utvikles fra en liten rytmisk idé og ulike instrumenter representerer vokalistens rytmiske ordflom; først fagotten, så bratsjene, fiolinene, treblås og til slutt hele orkesteret. Bruower sier at denne rytmiske kraften på mange måter symboliserer det 21. århundres urovekkende raske puls. I kontrast utforsker tre tromboner og ett horn en dypere understrøm – en mental kulturell tilknytning til jorda, til en eldre livsrytme og en kollektiv underbevissthet som er åndelig, tidløs og uendelig.

SIZZLE ble bestilt av The Women’s Philharmonic som del av The Fanfares Project (et historisk stort bestillingsprosjekt; en serie på ti nye orkesterkomposisjoner av kvinnelige komponister) og urframført 30. september 2000 av Women’s Philharmonic of San Fransisco under ledelse av Apo Hsu.

Brahms brukte over 20 år på å skrive sin første symfoni. I 1854, da han var 21 år, hørte han for første gang Beethovens niende og bestemte seg for selv å skrive en symfoni i d-moll. Denne ble det ikke noe av og noen år seinere prøvde han på nytt, på en i c-moll. Også denne ble liggende ufullført. Ikke før i 1873 gikk han i gang på ny og denne gangen kom han i mål med Symfoni nr. 1 som ble hyllet som den største symfonien de siste 50 år, faktisk siden Beethovens niende.

Første sats åpner med et «voldsomt trøkk» der paukene tordner av gårde på c, men tempoet i åpningen er langsomt. Vi får presentert alle de musikalske tema og motiv som Brahms skal veve inn i orkesterteksturen i den raske og dramatiske Allegro-delen.

Nå når den kreative orkesterproppen hadde løsnet, og Brahms visste at han kunne få det til, var neste symfoni ferdig før det var gått ett år, og seks år seinere, i 1883 var Symfoni nr. 3 et faktum etter noen intense sommermåneder.

Symfonien åpner med tre kraftfulle akkorder før det stormende hovedtema presenteres. Det pastorale sidetemaet får klarinett æren av å introdusere, før Brahms på sitt mesterlige vis leker seg med temaer og motiver og ikke minst rytme; av og til er vi i valsetakt, andre ganger ikke. Satsen bugner av rytmisk og melodisk rikdom og omfavner et følelsesspekter som strekker seg fra eufori til melankoli.

Symfoni nr. 4 er likeså episk som den første selv om den er mørkere i karakteren og i enda større grad tettere vevd. Den er av mange betraktet som den mest symfoniske av hans fire symfonier, særlig på grunn av hans fantastiske evne til tematisk utvikling. Ut av symfoniens fire første toner spinner han en hel sats. Og disse fire første tonene er nærmest ikoniske i sin enkelhet; et fallende tonepar etterfulgt av et stigende tonepar. Dette motiviske temaet broderer han ut i lange linjer fulle av melankoli, men blottet for grandios sentimentalitet. Sidetemaet introduseres av en fanfareliknende figur og presenteres i all sin skjønnhet og bredde fra celli til fløyte og obo. Bearbeidelsen er organisk i sin utvikling og munner ut i en kompleksitet av motiviske og melodiske fragmenter.

Camilla Rusten