Gjør klar for et dypdykk i en verden av sødmefylte svisker, ulidelig dramatikk og svulmende arier.

Kvelden vies våre mest elskede perler fra operalitteraturen – med Lina Johnsons runde uttrykksfulle sopran i duett med Elisabeth Janssons fløyelsmyke mezzosopran og Rame Lahajs store glansfulle tenor, kan vi love tåredryppende gjensyn, uendelig vakker musikk og en kveld for finesser og finstemte følelser!

Vi åpner mykt med ouverturen fra Donizettis La Favorita og arien Oh, mio Fernando, og så følger de som perler på en snor: Carmen, Tosca, Samson et Dalila og La Traviata. Vi får sukke oss gjennom smellvakre O mio babbino caro, nyte et forrykende innslag med folkesang fra Albania og vippe takten til forførende Habanera. Det er med andre ord bare å lene seg tilbake og nyte...

Giordano Bellincampi er født i Roma og oppvokst i Danmark, og med et enormt repertoar som favner det klassisistiske via romantikken til det modernistiske har han hatt særlig suksess i skandinaviske, italienske og sentraleuropeiske orkestre.

Nå er han sjefdirigent for Auckland Symphony Orchestra i New Zealand, og i 2020 ble han utnevnt til æresdirigent for Kristiansand symfoniorkester der han var sjefdirigent i seks år fra 2013. Tidligere har han vært sjefdirigent for blant andre I Pomeriggi Musicali i Milano og Duisburger Philharmoniker i Ruhr-området i Tyskland. Bellincampi har videre vært gjestedirigent for orkester over hele verden og er også en høyt skattet operadirigent.

Han er førsteamanuensis i direksjon og studieleder for direksjon og musikkledelse ved Det Kongelige Danske Musikkonservatorium. Bellincampi startet sin musikkarriere som basstrombonist i Det Kongelige Kapel ved Det Kongelige Teater i København. I 2010 ble han utnevnt til Ridder av Dannebrog og den italienske presidenten har tildelt ham tittelen Cavaliere for sin innsats for å promotere italiensk musikk internasjonalt.

Lina Johnsons uttrykksfulle lyriske koloratursopran er karakterisert som kraftfull og vakker.

Kommende oppdrag er Violetta i La Traviata ved Den norske opera og ballett, sopranpartiet i Schumanns oratorium Das Paradies und die Peri og i Beethovens Symfoni nr. 9, begge under ledelse av Jordi Savall.

Johnsons debut var i rollen som Najade i Ariadne fra Naxos ved Det Kongelige Teater i København i 2009 og har senere gjort flere roller der, som Musetta i La bohème, Despina i Così fan tutte og Genovieffa i Søster Angelica. Sist så vi henne i rollen som en overbevisende Tulla/Musetta med TSO i mars i år.

Johnson mottok Tom Wilhelmsens Opera- og ballettpris i 2023. Hun er utdannet ved Norges musikkhøgskole, Det Kongelige Danske Musikkonservatorium og Operaakademiet i København.

På grunn av sykdom må dessverre Ingeborg Gillebo melde frafall. I stedet vil den svenske mezzosopranen Elisabeth Jansson overta hennes rolle. Jansson har mottatt flere priser, inkludert Elena Gerhardt Lieder Prize og Michael Head Prize, og i 2016 ble hun ridder av den danske dronningen for sitt bidrag til kulturlivet. I 2024 vant hun Reumert-prisen som Årets sanger for rollen som Sesto i Mozarts La Clemenza di Tito ved Det Kongelige Operahus i København.

Siden 2005 har Jansson vært medlem av Det Kongelige Teater i København, der hun har sunget store mezzoroller som Carmen, Octavian i Der Rosenkavalier, og Sesto i La Clemenza di Tito. Hun har også opptrådt på internasjonale scener som La Scala i Milano og Landestheater i Salzburg, og samarbeidet med kjente dirigenter som Zubin Mehta og Sir Simon Rattle. Hennes karriere har tatt henne til Europa, Japan og Taiwan, hvor hun har sunget på store konserthus og operascener.

Jansson har studert ved Richard Strauss Konservatorium i München, Royal Academy of Music i London og Det Kongelige Operakademiet i København.

Rame Lahaj er den første store kosoviske internasjonale operastjerne og han hylles som en «ordentlig heltetenor».

Lahaj debuterte som Alfredo i La Traviata ved Eutin Festspiele i 2010 og den neste store rollen var som Macduff i Macbeth ved den ungarske statsoperaen. Kommende oppdrag er rollen som Caravadossi i Tosca ved Seattle Opera.

I 2021 opprettet han sin egen operafestival i hjemlandet sitt; Rame Lahaj International Opera Festival. Her er han kunstnerisk leder og utnytter sitt brede nettverk til å hente verdensstjerner til festivalen og Priština. Festivalen har som mål å gjøre opera og klassisk musikk kjent for Kosovos befolkning. I tilknytning til festivalen har han også opprettet Rame Lahaj Foundation som støtter unge talenter fra Kosovo med reise- og studiestipend til mesterklasser og studier utenlands.

Lahaj vant i 2016 Placido Domingos prestisjefylte sangkonkurranse, Operalia. Han er utdannet i Kosovo og Tirana i Albania.

Donizettis opera La favorita (1840) omhandler et trekantdrama mellom den kastillanske kongen, Alfonso XI, hans elskerinne, (‘la favorita’) Leonora, og hennes elsker, Fernando. Historien utspiller seg mot et bakteppe av maktkamper mellom kirke og stat og med den mauriske invasjonen av Spania. Arien O mio Fernando synges av Leonora før hun og Fernando skal gifte seg og hun ønsker å starte med blanke ark og fortelle ham om sin fortid.

La Fille du Régiment (1840) er en komisk opera der vår hovedperson, foreldreløse Marie, er adoptert av og oppfostret i det 21. regiment i den franske hæren. Det viser seg underveis at mannen hun elsker, Tonio, står på feil side (han er tyroler) og dessuten er hun den uekte datteren til markisen av Berkenfield. Markisen vil at hun gifter seg med Scipion, nevøen til hertuginnen av Crakenthorp. I arien Par le rang et l’opulence synger Marie om det meningsløse ved penger og rang, mens Salut á la France er finalenummeret, der Marie og Tonio har fått hverandre og alle jubler.

I La fanciulla del West (1910) tas vi med til en gruveleir i California der livet sirkler rundt saloonen og dens eier, Minnie, gruvearbeiderne, sheriffen Rance og den lovløse Ramirez (under dekknavnet Dick Johnson). Minnie og Dick forelsker seg, men han blir tatt til fange i siste akt og skal henges. Arien Ch’ella mi creda er hans bønn til gruvearbeiderne om ikke å fortelle Minnie om hans skjebne. Men Minnie dukker opp, bevæpnet, og overtaler både arbeiderne og sheriffen til å skåne Dick. Til slutt gir de etter, én etter én, og Minnie og Dick forlater California for å starte et nytt liv sammen.

Den Norske Opera & Ballett omtaler Carmen (1875) som “en hit-liste av en opera, med et råskinn av en dame i sentrum” og fra cymbalens første attakk i ouverturen er stemningen satt. Vi er i 1820-tallets Sevilla i Spania og sigøynerkvinnen, Carmen, forfører menn med sin skjønnhet og fandenivoldske væremåte. Både korporalen, Emilio, og tyrefekteren, Escamillo, faller for henne, og når det eksploderer mellom de to rivalene er det Carmen som får lide. Operaen åpner med arbeidsdagens slutt for arbeiderne ved sigarettfabrikken der soldater og landsbyens menn har samlet seg for å ta imot sigarettjentene, og særlig Carmen. Omsvermet av mennene synger Carmen sin Habanera om kjærligheten som er som en fugl som ingen kan temme eller fange.

Delibes skrev hovedsakelig scenemusikk, mest operaer og balletter, med operaen Lakmé som den mest kjente. Men han skrev også noen sanger, blant dem Les filles de Cadix (1877) om en lekende «kamp» mellom Cadiz’ unge damer og deres beilere. Stilistisk og i tonespråket er den som hentet fra Bizets Carmen-univers.

Bishtalecat Pale Pale er en kjærlighetssang og oversatt er tittelen noe sånt som ‘de krøllete flettene’. Denne synger Rame Lahaj med symfoniorkester rundt om i verden med et ønske om å bringe litt av den rike albanske og kosovoalbanske musikkarven ut til et internasjonalt publikum.

Il vespri siciliani (‘en siciliansk aftensang’) fra 1855 er fra den franske okkupasjonen av Sicilia på 1200-tallet, og selv om operaen nesten ikke spilles lenger, er ouverturen blitt en del av symfoniorkestrenes standardrepertoar. Den har både ettertenksomhet, energi og drama der den bygger på det musikalske materialet fra scener med massakre av franske okkupanter til siciliansk motstandskraft og forræderi.

I La traviata (1853) møter vi den rike og berømte selskapsdamen Violetta som elsker sitt bekymringsløse liv – helt til hun møter Alfredo. Hun blir med ham tilbake til landsbyen han er fra, men Alfredos far er ikke spesielt fornøyd og overtaler henne til å bryte med Alfredo. Han anklager henne for svik og når faren endelig tilstår, er det for sent – Violetta er alvorlig syk…

I E strano! … Sempre libera synger Violetta om sine gryende følelser for Alfredo, mens duetten Parigi, o cara er deres siste møte der Violetta dør.

Den bibelske historien om israelerne som har tapt krigen mot filisterne og må leve som slaver under deres regime er også historien om deres leder og Guds våpen, Samson, som forelsker seg i filisterkvinnen Dalila. Dalila gjengjelder ikke hans følelser og når hun får sjansen til å lede Samson i en felle, bidrar hun gjerne. Arien Mon coeur fra operaen Samson et Dalila (1877) er hennes falske kjærlighetserklæring til ham.

Manon Lescaut (1893) er historien om Chevalier Des Grieux og hans elskerinne, Manon Lescaut, og deres utsvevende liv i Paris. Når pengene tar slutt ser hun seg om etter andre jaktmarker og hun blir arrestert for prostitusjon. De to deporteres til den franske kolonien Louisiana der hun dør av dehydrering og utmattelse. Intermezzoet mellom aktene 2 og 3 er et dystert frampeik på hvilken skjebne som venter dem over havet.

Tårnarien, E lucevan e stelle, fra Tosca (1900) er maleren Caravadossis avskjedsbrev til sin utkårede, Tosca. Italia er okkupert av Napoleon og Frankrike, og sangeren Tosca og hennes revolusjonære elsker, maleren Caravadossi, blir ofre i den sadistiske etterretningssjefen Scarpias jakt på opposisjonelle. Caravadossi arresteres og tortureres, men kan slippes fri dersom Scarpia får Tosca.

I enakteren Gianni Schicchi (1918) har Buosi Donati nettopp sovnet inn omringet av sine griske slektninger som oppdager at han har testamentert sitt jordiske gods til et kloster. De tilkaller lurendreieren Gianni Schicchi for å hjelpe dem å forfalske et nytt testament som beriker dem selv. Schicchi, derimot, lager et testament der alt tilfaller ham. I avtalen de inngikk med Schicchi skal hans datter, Lauretta, får gifte seg inn i familien og O mio babbino caro er hennes kjærlighetssang til Rinuccio, en av Donatis fjerne slektninger.

I komedien La Périchole (1868/74) er handlingen lagt til Peru under det spanske kolonistyret på 1700-tallet. To gatesangere, La Périchole og Piquillo, er for fattige til å gifte seg, og når visekongen, Don Andrés de Ribeira, kaster sine lange blikk etter La Périchole er det duket for forviklinger. de Ribeira overtaler henne til å bli med til palasset og bli hoffdame der. Hun aner hvor han vil, men blir med. For å få stillingen må hun være gift og to av hans svirebrødre drar ut for å finne en passende kandidat. De finner … Piquillo… I mellomtiden har de Ribeira sjenket henne og hun synger Ah, quel diner - Je suis grise, og gjenkjenner Piquillo.

Camilla Rusten

Denne våren kan du oppleve Wagners Den flygende hollender som går over fire kvelder i februar med premiere den 13. Du kan også få med deg kammeroperaen Terminus i juni, en ny norsk opera av Therese Ulvo og Marit Eikemo!