På tampen av forrige sesong gjorde Urbanski Mahlers femte. Det er et viktig verk på Urbanskis CV, så vi tar det videre til Olavsfestdagene og til Nordland Musikkfestuke. Symfoni nr. 5 viser utviklingen fra det livsfornektende til det livsbekreftende. Som en reise mot det himmelsk forløsende er symfonien en av Mahlers lyseste og mest spilte. Det er et verk som alltid overvelder og stimulerer. Som omfavner og løfter.

Gustav Mahler (1860-1911) Symfoni nr. 5, ciss-moll

Første del: Trauermarsch. Stürmisch bewegt. Mit grösster Vehemenz
Annen del: Scherzo: Kräftig, nicht zu schnell
Tredje del: Adagietto: Sehr langsam. Rondo - Finale: Allegro

Krzysztof Urbański
"Undoubtedly a musician of extraordinary intelligence and perception” (Kölner Stadtanzeiger),
Krzysztof Urbański har forlenget kontrakten med TSO frem til våren 2017 for å fortsette kompetansehevingen av orkesteret. Sesongen 2015/16 gjør han seks konserter med oss.
Han går også inn i sin fjerde sesong som musikalsk leder for Indianapolis Symphony Orchestra, og han holder posten som første gjestedirigent for Tokyo Symphony.
I årene som TSOs sjefdirigent har Urbanskis internasjonale karriere tatt veldig av. Sesongen 2013/14 debuterte han med Berliner Philharmoniker og Chicago Symphony, og i desember fjor steppet inn for dirigent Christoph von Dohnany med New York Philharmonic. Anmelderen i New York Times roste Urbanski og mente han har en tilstedeværelse som om han sto på et dansegulv. Urbanski har gjestet London Symphony og Philharmonia Orchestra, Münchner Philharmoniker, Orquesta y Coro Nacionales de España, Rotterdam Philharmonic, Toronto Symphony, Finsk Radios Symfoniorkester og Oslofilharmonien. Videre har han gjestet Det franske radioorkesteret og Tonhalle-Orchester Zürich.
I USA har Urbanski dirigert Cleveland Orchestra, Los Angeles Philharmonic, Pittsburgh Symphony og San Francisco Symphony og Washington National Orchestra.
I februar 2015 ble Urbanski tildelt Leonard Bernstein Award for 2015. Prisen gir en konsertopptreden under den kjente Schleswig Holstein Musikkfestival, og er viktig for profileringen av en karriere i Tyskland, der Urbanski allerede er første gjestedirigent for Det nordtyske radioorkesteret (NDR) i Hamburg.

Gustav Mahler
Det spesielle med hans musikk er at han så på den som et middel til å uttrykke og til å løse eksistensielle problemer. Dybdene og alvoret i livet gjorde det naturlig for ham å anvende de store for­mene.
Med Mahlers femte symfoni innledes 1900-tallet. Sommeren 1901var han rekonvalesent etter et hjerteinfarkt. Kreftene kom gradvis tilbake, og han arbeidet på symfonien i årene 1901-02. Her slår komponisten inn på en ny vei. Mahler ville frem til en klarere orkestersats og lettere tekstur i musikken. Han skreller bort den folkemusikalske inspirasjonen, og de vokale innslagene som var blitt så typiske for flere av hans tidligere verk, er innbakt i det symfoniske uttrykket. I stedet skaper han en mer jordnær og instrumental freske som fanger opp kontrastene i satsene. Som beveger seg fra det tragiske, det dramatiske, det burleske, det lyriske og til det lyse og optimistiske. De musikalske penselstrøkene svinges fra det konfliktfylte til den livsberusende klarhet. Musikken er meget bredt lagt opp, og Mahler ser her sin rolle som komponist å samordne verdens, ja, hele universets flerstemthet.
Den femte er Mahlers lyseste symfoni, og med sine 70 minutter også hans korteste!
Det var under arbeidet med symfonien at han møtte Alma Schindler som han giftet seg med i 1902. På bryllupsreisen møter Mahler vennen og dirigenten Bruno Walter. De spaserer sammen på markedsplassen i en liten landsby. I et panorama av motstridende lydinntrykk med lirekasser, latter, rop, sang og hornorkester, faller det Mahler lett å forklare kildene til sin musikalske stil: "Min oppgave er å organisere alt til et forståelig hele i den store orkesterveven".
Og publikum er gitt rike muligheter til personlige tolkninger i femtesymfonien med sin veldige følelsesmessige spennvidde. Symfonien kom på folkemunne da Adagiettoen, som var Mahlers kjærlighetserklæring til Alma, ble benyttet i Viscontis film fra 1971 Døden i Venedig etter Thomas Manns novelle.

Symfonien har fem satser som Mahler har delt inn i tre avdelinger: Til den første delen hører den innledende sørgemarsjen med den karakteristiske trompetfanfaren, som er som et forspill til hele symfonien. Her er det flere elementer som kraftfullt kontrasterer strykernes klagende marsjmelodi med trøstende partier.
Nesten uten opphold begynner den andre satsen i et kraftig fortissimo; stormende og opprørt. Her er kampen mellom det heftige og det rolige, mellom det koleriske og det melankolske. Mot slutten blir det hele mer optimistisk og musikken går over i en koral (hymne), et element som går igjen i flere av Mahlers symfonier. Som en trosbekjennelse. Samme koral kommer til­bake i finalesatsen og blir det styrende element i den blen­dende lyse slutten.
Om den store scherzodelen, symfoniens midtpunkt, sa Mahler at han ville skildre et menneske i sin fulle kraft. Han sammenlignet selv satsen med "halen på en komet", og gir hornene bred plass med en hovedrolle til solohornisten midtveis i satsen. Det er livsbejaende musikk i en uopphørlig strøm av nye musikalske ideer, bare avbrutt av valselignende eller melankolsk drømmende episoder.
Tredje del innledes med den kjente og bittersøte Adagiettoen for strykere og harpe, som en sang uten ord, som ofte spilles som en frittstående sats. Den minner om Mahlers Rückert-sang Ich bin der Welt abhanden gekommen. Med sin sårhet, og betagende skjønnhet, er dette blant det mest inspirerte Mahler skrev. Gjennom Viscon­tis film ble riktignok adagi­et­toen assosiert med følelsen av dekadanse og undergang. Også disse valørene finnes i musikken.
Finalen er uvanlig lys og optimistisk til å være Mahler. Den signaliserer wienerklassisk letthet og munterhet. Det sentrale temaet er hentet fra Des Knaben Wunderhorn-sangen Lob des hohen Verstandes fra 1896, som handler om en sangkonkurranse mellom en gjøk og en nattergal. Et esel er dommer. Mot slutten bygger messingen opp en koral, seiershymnen, som reiser seg over de andre instrumentenes jubel. Komponisten ledet selv urfremførelsen av verket 18. oktober 1904 ved sesongens første konsert i Gürzenich-hallen i Köln.

Den emosjonelle utviklingen i denne symfonien med sørge­mars­jens dystre åpning, de to påfølgende satsenes kon­flikt­fylte drama, fjerde satsens intense følsomhet og den trium­ferende finalen får en faktisk til å tenke på Beethovens Skjebnesymfoni hvor utviklingen er beskrevet som "gjennom kamp til seier". Men samtidig forholder den seg underveis i vid forstand ironisk og reflektert til hva som blir fortalt, og hvordan. Sommeren 1902 gjorde Mahler ferdig den første versjonen av femte symfonien. Men som alltid med sine symfonier gjennomgikk også denne en om­fattende revisjon, og i 1903 gjennomarbeidet han sin femte symfoni på nytt.

… appendiks
Mahler fortsatte å revidere denne sym­fonien resten av livet. Så sent som i 1911 skriver han i et brev til en venn at han nå har gjort sin femte symfoni ferdig, og den trengte nesten en full­stendig ny orkestrering: En ny stil krever en ny teknikk. Denne nye stilen var mer kontrapunktisk, for Mahler hadde i lengre tid studert Bachs verker, som vakte hans interesse for en mer flerstemt orkestersats. Hans fire første symfonier ble presentert med detaljerte program om hva komponisten mente med sin musikk. Disse dro han forøvrig tilbake. I de følgende symfoniene unngikk komponisten program, men også disse er preget av et sterkt følel­sesmessig og ek­sistensielt uttrykk. Mens symfoniene 2, 3 og 4 alle inneholder vokale innslag, er nr. 5, 6 og 7 rent instru­mentale. Men om Mahler sluttet med programerklæringer kastet han seg ikke i favnen på det absolutte. Det fremgår tydelig av Mahlers korrespondanse, egne notater og nedtegnede samtaler at han fortsatte å tenke programmusikalsk. I de senere år er det vokst frem en Mahler-litteratur som har søkt å rekonstruere hans "hemmelige program".

Thomas Ramstad