Kjærlighetserklæringer. Erotiske meldinger. Bønner. Navn risset inn i stein. I middelalderen skrev folk mye av det samme på kirkeveggene som vi skriver på skjermer i dag. Nå har komponist B. Morten Christophersen gjort disse stemmene om til et stort verk for orkester, kor og orgel som urframføres i Nidarosdomen.

– Jeg begynte med Nidarosdomen, Sofiakatedralen i Kiev og Hagia Sofia i Istanbul. I tillegg kommer tekster fra norske stavkirker, engelske landsbykirker og flere andre, forteller komponist B. Morten Cristophersen.

Komponisten, som tidligere i år vant Spellemannpris som «årets komponist» har de siste to årene jobbet med bestillingsverket «Mass of Graffiti», som under Olavsfest 3. august urframføres av hele 150 musikere fordelt på Trondheim Symfoniorkester, Trondheim Vokalensemble, Nidarosdomens jentekor, Nidaros Domkor, Oslo Domkor og organist Petra Bjørkhaug.

Han har samlet og plukket ut autentisk graffiti og gravskrifter fra tjue middelalderkirker rundt om i Europa og satt dem sammen til verkets libretto. All tekst som blir sunget i verket har en gang vært risset inn i stein eller tre i eller på utsiden av en kirke.

– Det finnes selvfølgelig inskripsjoner fra de profesjonelle og lærde, men hva var det folk flest tenkte og skrev på den tiden? Kirkene har jo stått der som tidsvitner gjennom århundrer, og jeg har gjort et forsøk på å få fram et mangfold av stemmer, forklarer Christophersen.

– Alle livets sider

Men hva var det folk i middelalderen risset inn i stein og tre i kirkene? Ifølge Christophersen går det mye i bønner og navn, folk likte å skrive signaturen sin på den tiden også.

– Samtidig er det veldig mye annet krydder. Det er både kjærlighet, erotikk og forbannelser. Mange ordspill og gåter. Men også mange rop om hjelp, vi må jo være klar over at samfunnet den gangen var mye hardere å leve enn i det vi har nå.

Resultatet er mange ulike stemninger. Både lek, dans, alvor, begravelser, kjærlighetserklæringer og erting.

– Jeg har på en måte prøvd å få med alle livets sider i verket og representere det musikalsk, sier Cristophersen, som forklarer at alle inskripsjonene synges av de mange korene, på ulike språk. Selv om hoveddelen av framføringen vil foregå i Vestskipet under orgelet og rosevinduet, antyder komponisten at hele kirken vil bli tatt i bruk under konserten.

Enkel og kompleks

Musikken beskriver han som utpreget melodisk, både med storslåtte høydepunkt og stille, sarte partier. Enkel og kompleks på samme tid.

– For meg som komponist er det utrolig stas og spennende å få lov til å gjøre så stort verk som dette, med så mange flinke musikere i selveste Nidarosdomen. Det er egentlig så jeg må klype meg i armen. Dette verket er noe jeg har levd for og med i et par år, så det er fantastisk at det nå får liv, sier Christophersen og forsikrer at han går til verket med stor respekt og ærefrykt.

– Jeg er blitt utrolig godt tatt hånd om av alle ensemblene og musikerne, og jeg har hatt et veldig godt samarbeid med alle sammen, forteller han.

Som en del av prosessen mot ferdig verk tilbragte komponisten en hel natt i Nidarosdomen alene, der han utforsket både rommet, orgelet og stemningene som oppsto.

– Det er et orgel med veldig spesielle klanger og stemmer, så noen av disse har jeg forsøkt å løfte fram. Jeg har ønsket å skape et særpreg som kun kan oppstå her i Nidarosdomen og på Steinmeyerorgelet. Orgelet har ikke bare pondus, det er også et veldig fargerikt instrument. Det blir noen partier med ordentlig trøkk, men også mange stille og sarte ting – og alt imellom, håper jeg!

Jeg har samlet og plukket ut autentisk graffiti og gravskrifter fra tjue kirker rundt om i Europa og satt dem sammen til librettoen i dette verket. All tekst som blir sunget i verket har en gang vært risset inn i stein eller tre i eller på utsiden av en kirke.

Hovedkildene mine har vært de tre ikoniske bygningene Hagia Sophia i Istanbul (Konstantinopel), Sofiakatedralen i Kyiv og Nidarosdomen i Trondheim. Disse landemerkene representerer tre forskjellige kulturelle tyngdepunkter, ulike kristne tradisjoner og et språklig mangfold.

Samtidig er de bundet sammen av tusenvis av år gamle handelsruter mellom Skandinavia og Konstantinopel, over Østersjøen gjennom elvene i Øst-Europa, videre over Svartehavet og ned Bosporosstredet til den bysantinske hovedstaden, kalt Miklagard (Den store byen) på norrønt. En nesten tusen år gammel runeinnskrift med navnet «Halvdan» kan fortsatt leses på toppen av et rekkverk i det vestlige galleriet i Hagia Sophia (et faktum jeg kan få tårer i øynene av å tenke på). Nidarosdomen i Trondheim ble bygget over graven til Olav den hellige. Hans død i slaget på Stiklestad i 1030 markerer overgangen fra hedenskap til kristendom i Norge (i virkeligheten en langt mer kompleks prosess, selvfølgelig). Olav tilbrakte flere år i Kyivriket. Selv om han aldri dro helt til Konstantinopel selv, var broren hans der, og et kapell ble senere bygget i hans navn i Miklagard.

I tillegg til disse tre ikoniske katedralene har jeg samlet enkeltstående innskrifter fra lokale steinkirker i England, stavkirker i Norge, en hedensk gravskrift funnet under Peterskirken i Roma, den nokså berømte gravskriften til Alcuin fra York, som var blant de høytstående lærde ved det karolingiske hoffet og ble gravlagt i St. Martins kirke i Tours i 804, samt det berømte latinske SATOR-palindromet, som finnes mange steder rundt om i Europa, blant annet i Petersklosteret i Capestrano.

Hagia Sophia ble bygget på midten av 500-tallet. Konstantinopel ble erobret av osmanerne i 1453, som så omgjorde kirken til en moské. Det store tilfanget av greske graffitier i Hagia Sophia ble derfor hovedsakelig risset i løpet av de 900 årene den tjente som hovedkirke i Konstantinopel. De berømte runeinnskriftene i Hagia Sophia, er sannsynligvis risset i løpet av 1000-tallet av vikinger som tjenestegjorde som eiesoldater for den bysantinske keiseren. Sofiakatedralen i Kyiv ble bygget i løpet av 1000-tallet, og de mange graffitiene der på gammelkirkeslavisk ble risset gjennom de påfølgende hundreårene, både før og etter den mongolske erobringen av Kyivriket på 1200-tallet.

Nidarosdomen ble bygget i løpet av det 11- og 1200-tallet. Innskriftene der er både på latin og norrønt, den tidligste sannsynligvis fra sent på 1100-tallet og den yngste sent på 1400-tallet. Jeg har ikke inkludert graffiti fra etter reformasjonen i 1537, siden mesteparten av den eksisterende forskningen fokuserer på førreformatorisk tid i Norge.

De yngste tekstene som er inkludert i min libretto er gravskrifter på latin fra tidlig moderne tid i engelske kirker.

Graffiti kan defineres som uautoriserte tekster, tegninger eller symboler risset inn på en overflate som ikke er ment å skrives på. I kirker finnes graffiti på vegger, søyler, portaler og rekkverk. Noen av kildene mine er risset inn i trepinner eller dyrebein som er funnet under kirkegulvet. Jeg har begrenset utvalget mitt til graffiti som består av ord fordi de kan synges. Selv om kors, båter, symboler og andre tegninger er svært vanlige, har de ikke vært aktuelle å språkliggjøre for meg.

Forfatterne av graffitiene har sannsynligvis vært steinhuggere, geistlige, pilegrimer eller medlemmer av de lokale menighetene, det vil si alle som bodde i nærheten av kirken eller reiste forbi. Selv om analfabetisme var utbredt og få kunne lese komplekse tekster som Bibelen, kunne mange lese og skrive litt. Det er talende at man ofte finner varianter av: «Kan du lese dette?» eller «Du som leser dette, be for meg.» Mens graffiti er uautoriserte tekster, skrevet av hvem som helst, er gravskrifter vanligvis hugget inn av fagfolk. Graver ble plassert under kirkegulv, inne i vegger eller i hvelv under kirkeskipet. Det faktum at disse gravene ble plassert inne i kirkene og forsynt med kostbare inskripsjoner, knytter dem til de velstående og overklassen i middelaldersamfunnet. Likevel, det alle de utvalgte tekstene har til felles, er at de er funnet inne i eller på ytterveggen av en kirke.

Hva skrev så folk i kirkeveggene? Typisk for graffitien er navn og bønner, ofte i kombinasjon. Formuleringer som «Herre, hjelp din tjener [+ et navn]» er svært representativt for både Hagia Sophia (gresk) og Sofiakatedralen (gammelkirkeslavisk). Varianter av «Gud eier min sjel» er mer vanlig i norske kilder. Noen av navnene kan være risset inn av pilegrimer for å vitne om deres tilstedeværelse. Noen kan også uttrykke et mer «jordisk» markeringsbehov, en signatur, slik vi ofte ser på t-banestasjoner og andre steder i moderne byer. Ellers uttrykker kirkegraffiti kjærlighet, frykt, erotikk, forbannelser, drittkasting, fredsavtaler, mobbing, filosofi, bevitnelser, gåter, ordspill osv. osv., alle typer utsagn vi lett kan kjenne igjen fra dagens offentlige rom.

Gravskrifter har imidlertid litt andre typer innhold. Noen ganger består de av en kort biografi om den døde. Et veldig rørende eksempel, synes jeg, er: «Mary Hooper fødte ni barn, og mens hun fødte det tiende, ga hun sin sjel til Gud.» Andre henvender seg til leseren og ber om en bønn. Et eksempel er åpningsordene i verket: «Hvem du enn er som går forbi, stans, les gjennom, fell en tåre og be for meg: Jeg er det du skal bli, for jeg var det du er nå». Dette er en påminnelse om at vi alle skal dø og finnes i mange varianter rundt om i Europa helt tilbake til den hedenske antikken. Det er som de døde fortsatt taler direkte til oss kontinuerlig gjennom historien.

De greske, norrøne og gammelkirkeslaviske tekstene er translitterert til latinske bokstaver i partituret. Spørsmålet om uttale er vanskelig fordi lokale dialekter og historiske varianter gjennom middelalderen er svært komplekst og vanskelig å dokumentere. Hvordan uttalte for eksempel en norsk prest latin på 1200-tallet? Likevel har jeg gjort noen sannsynlige justeringer av stavemåten for praktisk bruk i partituret: Den greske bokstaven «b» (β) ble allerede uttalt «v» i bysantinsk middelalder i stedet for «b» som i gresk antikk. Det greske ordet "βοήθει" (hjelp) er translitterert som "voethei" (uttales "vå-iþi") Ordet «Kyrie», som gjerne uttales med en «y» i messer i dag, foreslår jeg å uttale «i», slik grekerne gjorde og fortsatt gjør. For å minne sangerne på dette har jeg faktisk stavet det «Kirie» i partituret. Mens en vanlig engelsk translitterasjon av det slaviske ordet for «kirke» ville være «cerky», har jeg stavet det «tserky» i partituret for å gjenspeile en mer sannsynlig uttale.

Tekstene skal hovedsakelig synges på originalspråkene. Men i noen få partier skal de også synges i engelsk oversettelse for å formidle budskapet mer direkte til lytteren. Å skrive dette verket innebar å sette seg inn i en del av forskningen på historiske innskrifter. For det første virket det nødvendig å få en slags oversikt over hva slags materiale som finnes, hva folk skrev og hvem de var for å gjøre et rimelig og representativt utvalg for en libretto. For det andre er mange innskrifter nedslitt og framstår bare fragmentariske, noe som gjør det vanskeligere å skape en følelse av at autentisiteten til en "originale stemme" klinger ut gjennom partituret. Tallrike innskrifter består av bare noen få bokstaver, noe som holder intensjonene bak dem ekstremt åpne. Andre er fragmenter av fullstendige setninger eller til og med avsnitt, men er likevel for mangelfulle til å kunne brukes i mitt prosjekt. På den annen side støtte jeg ofte på innskrifter som umiddelbart inspirerte meg og ga meg følelsen av en personlighet og en slags "nærhet" til et menneske som levde for tusen år siden. Jeg skulle ønske jeg kunne ha inkludert mange flere av de unike stemmene jeg har blitt kjent med i løpet av denne prosessen.

Jeg har besøkt noen av de aktuelle kirkene under forberedelsene og selv observert innskrifter på stedet, viktigst Hagia Sophia og Nidarosdomen. (Det er vanskelig å besøke Kyiv på grunn av den pågående krigen.) Det kan være ganske overveldende å se og noen ganger til og med berøre de rissede tekstene. Selv om skriveren er død for lenge siden, er det som om hen fortsatt lever i de rissede tegnene. Man kan se hvordan en skarp gjenstand, for eksempel en kniv har boret seg gjennom materialet av tre eller stein. Man kan reflektere over det møysommelige arbeidet bak et kortfattet budskap fra en pilegrim i middelalderen sammenlignet med spontaniteten i en venns tweet fra i går. Når det er sagt, var det bare i enkelte tilfeller at jeg faktisk kunne lese deler av innholdet på stedet. Jeg verken snakker eller leser gresk, slavisk eller norrønt. (Jeg kan nok latin til å sy sammen rimelige oversettelser av kortere tekster.)

Heldigvis er epigrafikk et århundregammelt, høyt utviklet og komplekst forskningsfelt. Gjennom utallige bøker og artikler har forskere møysommelig lagt frem sine transkripsjoner, translitterasjoner og tolkninger av nedslitte innskrifter bokstav for bokstav. Tålmodigheten, grundigheten og langsomheten som ligger bak disse vitenskapelige arbeidene er imponerende, overveldende og ganske rørende, synes jeg. Eksistensen av denne forskningen, hver bok og artikkel for seg og i sum, uttrykker den sterkeste trangen blant mennesker til å forstå, lære av, ta hensyn til og respektere hverandre. Epigrafikk som felt gir meg en sterk følelse av historisk fellesskap.

I tillegg til publiserte bøker og artikler skylder jeg min største takknemlighet til et knippe fagfolk. I min søken etter graffiti fra Kyiv, stanget jeg lenge hodet i veggen, helt til jeg endelig fikk kontakt med Antoaneta Krastanova Andonova Granberg, dosent ved Göteborgs universitet. Hun åpnet døren til en blomstrende verden av innskrifter samlet fra Sofiakatedralen: Bønner, navn, forbannelser, bekjennelser, filosofi, fredsavtaler og andre historiske hendelser viste seg å være godt dokumentert. Antoaneta presenterte et omfattende utvalg av innskrifter for meg. Hun translittererte og oversatte, og vi diskuterte innholdet og betydningen av mange pussige tekster. Hun spilte også inn lydprøver av uttaler, noe som viste seg å være en ganske følsom sak.

Tekstene er nesten tusen år gamle, og ingen vet nøyaktig hvordan det gammelslaviske språket ble uttalt i Kyivriket Og på grunn av den pågående krigen i Ukraina, som er både militært sett brutal og kulturelt betent, følte Antoaneta at hun måtte vurdere nøye og konsultere kolleger om hun skulle helle mot ukrainsk eller russisk, eller en uttale midt imellom.

For materialet fra Hagia Sophia skylder jeg en spesiell takk til Rachael Helen Banes, postdoktor ved Det østerrikske vitenskapsakademiet. Hun samlet et utvalg for meg og har vært til stor hjelp med å beskrive hvordan det representerer hoveddelen av graffitien og med å svare på mange spørsmål. Jeg vil også takke arkeolog Maria Hielte for oversettelser av greske vitenskapelige arbeider om Hagia Sophia.

Innskriftene i norske kirker har vært lettere tilgjengelige for meg. Jeg har spesielt støttet meg til Johan Bollaerts doktoravhandling, som inneholder en komplett katalog over innskrifter fra middelalderkirker i Norge. Bollaert har også gjort opptak av uttale av de norrøne innskriftene og har vært til stor hjelp med å svare på spørsmålene mine.

Jeg vil også takke Øystein Ekroll og Rune Langås ved Nidarosdomens restaureringsarbeider for å ha gitt meg innsikt i arbeidet til steinhuggere, smeder og glassmestere som arbeider tålmodig, fremdeles med de samme teknikkene og type verktøy som i middelalderen.

Til slutt vil jeg takke Frank Havrøy, baryton og kunstnerisk leder for Trondheim Vokalensemble, som satte meg i forbindelse med Trondheim Symfoniorkester og Olavsfest, noe som førte til bestillingen av dette verket for urfremføring i selveste Nidarosdomen, der en del av tekstene fortsatt står i veggene, under Olavfest 3. august 2026.

B. Morten Christophersen
Oslo, 1. mars 2026