Mozarts uendelig vakre Requiem er noe av det nydeligste som er skrevet. Den tåredryppende Lacrimosa-satsen er brukt i mange ulike sammenhenger, både i spillefilmer og reklamefilmer, og har man ikke hørt hele rekviet, har man garantert hørt utdrag fra denne satsen.

Dette var det siste Mozart skrev. Noen av satsene ble diktert på dødsleiet til hans elev Süssmayr, og det var også denne som fullførte verket etter Mozarts død, basert på skisser og instrukser. Man kan nesten si at Mozart skrev sin egen dødsmesse i det han døde så altfor ung, i en alder av 35 år.

Skotske Paul Agnew er en lærer, tenor og dirigent, og er en internasjonalt anerkjent spesialist i musikk fra 1600- og 1700-tallet.

I 1992 begynte han et nært samarbeid med dirigenten William Christie og hans kjente barokkensemble Les Arts Florissants - og det var med dette ensemblet han startet sin dirigentkarriere i 2007. Siden 2019 har han vært en av to musikalske ledere av ensemblet.

Med Les Arts Florissants gjennomførte han i perioden 2011-2015 et prosjekt hvor han dirigerte alle Mondeverdis madrigaler. Det førte til opp mot 100 konserter over hele Europa og tre innspillinger for harmonia mundi, hvorav den første vant Gramophone Award i 2016.

Han har siden oppstarten i 2017 vært kunstnerisk leder for Festival de Printemps – Les Arts Florissants som finner sted i kirker i hele Vendée-regionen.

Kveldens solister har alle vært tilknyttet Les Arts Florissants eller Le Jardin des Voix, som er Les Arts Florissants’ akademi for unge sangere.

Katherine Crompton er en britisk sopran som har vunnet både Harriet Cohens minnepris, McCullough-prisen for opera og Miriam Licette-prisen. Hun mottok også en Tutton Award og en Susan Chilcott Award og er en Britten-Pears Scholar. Katherine har opptrådt som solist i mange operahus over hele Europa, inkludert Gent, Liege, Firenze, Avignon, Rennes, Massy og Montepulciano. Hun har sunget for Garsington, Glyndebourne, Longborough og Independent Opera og har opptrådt på Aldeburgh Festival, Festival de Chaise-Dieu og London Handel Festival.

Franske Mélodie Ruvios stemme er spesielt egnet til kirkelige konsertrepertoar og oratorium. Hun blir jevnlig invitert til å synge verker av Bach, Vivaldi, Mendelssohn og Mozart på prestisjetunge festivaler som Ambronay, La Chaise-Dieu, Sablé, Bremen Musikfest, Misteria Paschalia og Actus Humanus. Hun sang nylig Pergolesis Stabat Mater på Opéra de Montpellier, og tredje dame i Tryllefløyten med Hervé Niquet på Opéra d'Avignon, samt en konsert med Gesualdo-madrigaler i en solo-vokalkonsert med Paul Agnew og hans Les Arts Florissants.

Den britiske tenoren Rory Carver var i 2019/20 medlem av Le Jardin des Voix, det unge kunstnerprogrammet til Les Arts Florissants, og gjorde Il Podestà i Mozarts La finta giardiniera i Europa, Asia og Australia. I 2019 ble Rory med i Garsington Opera Alvarez Young Artist-programmet, med fremføringer av Smetanas The Bartered Bride og Monteverdis Vespro della Beata Vergine. Rory var finalist i Oxford Lieder Young Artist Platform 2018, og finalist i RCM Joan Chissell Schumann Competition.

Den britiske bassbarytonen Edward Grint ble tildelt andre pris i den tredje internasjonale sangkonkurransen for barokkopera Pietro Antonio Cesti i Innsbruck, var finalist i London Handel Competition i 2014, og har vunnet Clermont Ferrand-konkurransen i Frankrike. På operascenen inkluderer Edwards roller Polyphemus i Acis og Galatea (Opera Avignon), Arcas i Iphigenie en Aulide (Theater an der Wien), Adonis i Venus og Adonis (Innsbruck Festival), Fader Akita i Neige (Grand Theatre Luxembourg) og Teobaldo i Faramondo (Göttingen Handel Festival).

Trondheim Symfoniske Operakor (TSO-koret) er tilknyttet Trondheim Symfoniorkester & Opera og deltar i TSOs produksjoner av opera og korverk. Koret holder et høyt musikalsk nivå, og har et variert og spennende repertoar. Dirigent for koret er Urša Lah, som er et kjent og respektert navn, både i nasjonal- og internasjonal korsammenheng.

Vi vil aldri slutte å beundre komponisten som for alle tider vil bli stående som selve ungdomskilden, en sjelens vederkveger fremfor noen. Gjennom århundrer har Mozarts liv fascinert mange, men i de siste årtier har oppfatningen av den geniale komponisten endret seg drastisk. Tidligere satte man likhetstegn mellom pudderparykk og åndelig opphøydhet. Vi har fått Mozart ned på jorda igjen som et menneske av kjøtt og blod og med en nærmest sjokkerende bramfrihet.

Mozarts korte liv, fylt til bredden av musikk, av­sluttes mens han arbeider på en dødsmesse. Tittelen Requiem er avledet fra innledningsordene i den katolske dødsmessen, Missa pro defunctis: Requiem aeternam dona eis Domine (Herre, gi dem evig hvile).

‘’Mozart døde ikke for tidlig, men for sent”, sa mesterpianisten Glenn Gould med pokermine; ‘’først skrev han egensindig, men senere ble han en bokholder for konvensjonen”. Vi kan ikke være mer uenig når vi står foran hans siste verk. For det romantiske bildet av Mozart er Requiem og omstendig­hetene rundt hans død, en stor myte og fascinasjonskilde. Det finnes rikelig med myteomspunne musikkverk, men best er de som spinner sine egne legender. Det underlige er at de mange mytene og anekdotene omkring Requiem ikke vil forlate musikken. De ligger der og dekker for både utsyn og innsikt, og de vil være der til evig tid fordi de lukker direkte opp for følelsene.

En anonym mann, som ettertiden kalte ‘’det grå sendebud”, bestilte somme­ren 1791 et requiem, som han ville betale godt for, bare den ble fort ferdig­ og at Mozart ikke røpet at han var komponisten. Han var på denne tiden syk og økonomien hans elendig. At Mozart må ha følt ‘’det grå sendebu­det” som en utsending fra døden selv, kommer frem i et brev han skrev like før sin død. Årsaken til fortielsen rundt musikken var at sendebudets arbeidsgiver, Grev von Walsegg, en adelig musikkamatør, selv ønsket å bli husket for å ha skrevet et requiem til sin nylig avdøde hustru. Mozart regnet faktisk med å få gjort verket ferdig, og han har til og med datert det frem til året etter. På partituret står det ‘’Requiem di me W:A:Mozart mpr.1792”. Men han døde natten til 5. desember 1791. Etter Mozarts død besluttet hans enke Constanze å få full­byrdet verket i sin manns navn. Hun vendte seg til hans elev og kopist Franz Süssma­yr, som gjorde det ferdig på grunnlag av kjennskap til Mozarts skrivemåte og intensjoner, og antagelig også ut fra skisser og muntlige instruksjoner. Constan­ze leverte selv parti­turet til grev Walsegg. Da greven ledet fremføringen av messen hadde han påført sin kopi av partituret: Komponert av greve Wal­segg.

Men diskusjonen om hvor Mozart slutter og Süssmayr begynner, ja, se det er en av musikkhistoriens store kontroverser. Forstår vi spørsmålet som hvor mye av musikken Mozart skrev, så kan det besvares relativt entydig fordi manuskriptet er bevart. Verre er det å svare på hvor mye av det vi hører som er inngitt av Mozart, og også hva slags orkestral drakt han hadde tenkt seg. Mozart fullbyrdet helt Introitus og Kyrie. I de følgende satsene Dies Irae til og med noen takter ut i Lacrimosa, er sangstemmene, melodi og bass bevart i Mozarts håndskrift. Det samme gjelder satsene Domine Jesu og Hostias. Men både Sanctus, Benedictus og Agnus Dei manglet helt. Süssmayrs oppgave besto altså i å fullbyrde instrumen­teringen og selv komponere ferdig den avbrutte lacrimosasatsen og de tre manglende satsene. Mange mener at musikken er et klart uttrykk for Mozarts inngivelse. Hvorvidt Mozart også har etterlatt seg skisser til Sanctus, Benedictus og Agnus Dei som Süssmayr har benyttet seg av, er mulig, men tvilsomt. Det forhindrer ikke at Requiem, slik vi kjenner det, er Mozarts verk; et dypt personlig vitnes­byrd med sin lidenskap og smerte som ulmer under tonenes overflate. Süssmayrs innsats kan kanskje sammenlignes med å male et hus utvendig. For det estetiske helhetsinntrykket er dette bidraget vesentlig. Men er man først kommet innenfor, så er det knapt merkbart.

Thomas Ramstad