Kontrastene i kveldens konsert er store, fra Mozarts gnistrende Kroningskonsert til Bruckners majestetiske mesterverk av en symfoni, fra lettbeint klaverspill til dyptfølt messingkoral.

For tjue år siden, i 2006, spilte Christian Ihle Hadland Mozarts klaverkonsert nr. 26 med TSO her i Olavshallen. Nå er stjernepianisten tilbake med samme stykke på samme konsertscene, og vi kan love funklende virtuositet og elegant musisering i klaverkonserten.

Spranget blir stort over til Bruckners Symfoni nr. 7, hans musikalske minnesmerke til Richard Wagner som døde samme år som symfonien var ferdig. En stort anlagt symfoni som er både majestetisk og lyrisk, sårbar og dramatisk – et verdig minnesmerke og Bruckners aller største suksess.

For Antony Hermus er musikk en grunnleggende del av livet og samfunnet. Han er kjent for å utvide grensene for hvordan man programmerer de mer tradisjonelle konsertene og brenner for utviklingen av neste generasjons musikere.

I løpet av sommeren har han rukket konserter i hjemlandet Nederland, nabolandet Belgia, og i New Zealand og Sør-Korea, og fra Trondheim setter han kursen mot spanske Tenerife og Vanouver i Canada.

Hermus er en betydelig størrelse i Nederlands musikkliv og dirigerer jevnlig de store orkestrene der. Han var sjefdirigent for Belgian National Orchestra fram til i sommer, er første gjestedirigent ved Opera North i Storbritannia og æresdirigent for Noord Nederlands Orkest. Han er en mye brukt gjestedirigent, både ved de store operahusene som Stuttgart, Strasbourg, Göteborg, Komische Oper Berlin og Opéra de Paris, og i orkester som Royal Philharmonic, BBC Scottish Orchestra, DR SymfoniOrkestret, Orchestre National de Lyon, Bamberg Symphoniker, Melbourne Symphony og Oregon Symphony Orchestra.

Han studerte piano med Jacques de Tiège ved Brabant Musikkonservatorium videre dirkesjonssturier med Jac van Steen og Georg Fritzsch. Han er gjesteprofessor ved Conservatorium van Amsterdam og underviser ved Sibeliusakademiet og Royal Northern College of Music.

Christian Ihle Hadland har etablert seg som en av våre store pianister med sin fintfølende og raffinerte tone.

Hadland kommer til Trondheim fra konserter i Stavanger med SSO og Hamburg og Schleswig-Holstein Musik Festival med Elbphilharmonie, og drar videre herfra til Tromsø for å gjøre Mozarts Klaverkonsert nr. 11 med Arktisk Filharmoni før Griegs a-mollkonsert skal framføres i New Zealand med Auckland Philharmonia Orchestra.

Han debuterte som 15-åring med KORK i 1998, ved Den Norske Opera & Ballett i 2008 og vekket internasjonal oppmerksomhet da han i 2011 ble utnevnt til BBCs New Generation Artist der han i en toårsperiode opptrådte med alle BBCs fem symfoniorkester og på BBC Proms i tillegg til kammermusikk og solokonserter i regi av programmet. Han har spilt med alle de store skandinaviske orkestrene, med flere orkester i Storbritannia og ledende orkester i Europa.

Hadland er en ettertraktet kammermusiker og gjester jevnlig festivaler som Risør Kammermusikkfestival, Schleswig-Holstein Musik Festival, Kissinger Sommar, BBC Proms Chamber Music Series og Festspillene i Bergen. Han er kunstnerisk leder for Stavanger internasjonale kammermusikkfestival siden 2010.

Han er utdannet ved Rogaland Musikkonservatorium og ved Barrat Due Musikkinstitutt med prof. Jiri Hlinka. Han underviser i dag ved Barrat Due Musikkinstitutt og er tilknyttet Prof. Jiri Hlinka Piano Academy i Bergen.

Mozart komponerte hele 15 pianokonserter i årene 1782–86 samtidig med operaene Die Entführung aus dem Serail og Le nozze di Figaro. Klaverkonsertene får en liknende dramatisk oppbygning der soloinstrumentet settes opp mot, men også bryter gjennom, orkesterets klangstyrke. Mozart forener her elementer fra konserten, symfonien og operaen og særlig de harmoniske spenningsforholdene fra sistnevnte. Wienerpublikummet syntes dette ble litt for komplisert og murret om at Mozart komponerte mer for hodet enn for hjertet. Hans popularitet var dalende og for å tekkes dette misfornøyde publikummet skiller den neste klaverkonserten seg fra de foregående.

Klaverkonsert nr. 26 oppleves som gnistrende elegant i all sin enkelhet, men er kanskje hans mest krevende for solisten. Her er det melodilinjene og de virtuose figurasjoner og løp som spiller hovedrollene framfor den mer harmoniske spenningen fra de foregående konsertene. Nettopp denne virtuositeten gjør at konserten var den mest spilte av Mozart klaverkonserter i romantikken, perioden som dyrket virtuositeten til fulle.

Første sats har en lang innledning i orkesteret som holder seg innenfor tonearten, der det fanfareliknende hovedtemaet og det mer lyriske sidetemaet presenteres, før klaveret tar over og snart gir seg i kast med raske løp, arpeggioer (brutte akkorder) og til slutt en improvisert kadens i sluttfasen; en riktig bravursats.

Den langsomme andresatsen i ABA-form står i myk kontrast. Her er det solisten som får presentere temaet først, et varsomt syngende tema, og siden behandles det i dialog mellom solist og orkester. En kontrasterende B-del gir oss også en tonal avveksling i moll før vi vender tilbake til det melodiske materialet fra åpningsdelen.

Siste sats er i Mozarts foretrukne finalesatsform; sonaterondo. I en rondo (fransk for runddans) gjentas hovedtemet (A) med vekslende mellompartier (B, C), og i sonaterondoen (her: ABACBA) utvikles A-temaet i hver reprise og smelter også sammen med C-teamet. Finalesatsen er livlig med flere teknisk krevende energiske passasjer for solisten, men stadig i munter passiar med orkesteret.

Klaverkonsert nr. 26 ble urframført 26. februar 1788 i pausen i et oratorium av C.P.E. Bach uten å bli lagt særlig merke til. Den har fått benevnelsen Kroningskonserten da Mozart framførte konserten i forbindelse med festivitasen rundt keiser Leopold IIs kroning i Frankfurt oktober 1790. Mozart var blitt utelatt fra de offisielle arrangementene og holdt derfor en egen konsert (betalt fra egen lomme) der konserten ble framført, og fikk tilnavnet sitt.

Bruckner kom seint i gang som komponist. Da han møtte Richard Wagner og hans musikk i 1860-årene, spesielt da han overvar en framføring av operaen Tannhaüser i Linz i 1863, var det som om noe falt på plass. Han var dermed over førti år før han utga sine første verk; tre store messer og én symfoni (1864-68). Og så kom de trillende som perler på en snor; sju flere symfonier, to større korverk med solister, orgel og orkester, kammermusikk og soloverk for orgel. Hans komposisjoner var kontroversielle – Bruckners musikalske språk og bruk av orkesterets store klanglige omfang, hans åndelige side og bakgrunn som organist (det finnes en religiøs grunnstemning i alle hans verk), symfonienes lengde og hans følelsesmettede og uttrykksfulle melodiske linjer skilte ham markant fra andre komponister i samtida. Bruckner ble da også 60 år før han fikk sitt store «gjennombrudd» hos både publikum og kritikere, og opplevde en enorm suksess med sin Symfoni nr. 7.

Bruckners store begeistring for og beundring av Wagner fikk betydning for hans anvendelse av orkesteret. Bruckner holdt seg langt unna enhver form programmatisk «forklaring» på musikken. Han skrev symfoniene sine som ren musikk, de representerte ikke annet enn seg selv. Men Symfoni nr. 7 var Bruckners hyllest til Wagner. Symfonien ble påbegynt i 1881 og mye av den var ferdigskrevet da han var tilstede ved premieren på Parsifal i Bayreuth i juli 1882. Dette skulle bli hans siste møte med Wagner som døde i februar 1883. Bruckner fikk beskjed om Wagners død mens han ferdigstilte Adagio-satsen. Dette bekreftet det han allerede hadde følt og seinere skrev han «En dag kom jeg meget bedrøvet hjem. Tanken hadde slått meg at om ikke lenge ville mesteren dø, og da kom c#-molltemaet i Adagio til meg.»

Fra et teppe av tremoloer i fiolin stiger en melodi opp, en storslagent vakker melodilinje i cello som bretter seg ut, svever og lander varsomt i overgangen til neste vidstrakte presentasjon av melodilinja i hele orkesteret. Det mer høytidelige andretemaet følger i treblås før nok et melodisk motiv, et danseaktig tema presenteres, denne gang i fiolin. Hornene introduserer den monumentale gjennomføringsdelen der alt det musikalske materialet virvles gjennom en myriade av tempi, dynamikk og variasjoner av alle slag og veves så umerkelig inn i reprisen at plutselig er vi ved kodaen. Denne annonseres av myke paukevirvler, men vokser raskt i styrke og kraft til en praktfull avslutning som likevel antyder at det kommer mer.

Adagio, andresatsen, innledes med fire Wagner-tubaer (for øvrig deres første opptreden i et symfonisk verk) i et koralliknende tema som kontrasteres mot et mer lyrisk-dramatisk tema i fiolin. Bruckner vever disse to temaene sammen i en tett tekstur som langsomt bygger seg opp mot et høydepunkt før det like langsomt roer seg ned. Solo fløyte innleder satsens siste takter og de fire Wagner-tubaene vender tilbake før langsomme arpeggioer i horn avslutter det hele.

Tredje sats er rytmisk jublende og rustikk, med en myk lyrisk vals i midtdelen, som virkelig viser Bruckners evne til å formidle hele orkesterets klangfargepalett.

Finalesatsen åpner som første sats med tre musikalske motiv i relativt rask rekkefølge. Først et livlig et som får følge av et mer lyrisk tema i fiolin før den mektige brassen sammen med Wagner-tubaene trer inn. Alle disse utforskes på ulikt vis før en dramatisk generalpause signaliserer reprisen. Men Bruckner setter i gang med det lyriske andretemaet, men vi får hint av det livlige førstetemaet i oppbygningen mot satsens høydepunkt. Hans symfoniske himmelhvelving trekker linjene tilbake til første sats før fanfarer og triumferende unisone blokker fører oss til symfoniens majestetiske slutt.

Symfoni nr. 7 fikk sin urframføring i Leipzig, 30. desember 1884, med Gewandhaus Orchester under ledelse av Arthur Nikisch, men det var med en framføring i Wien i 1885 at gjennombruddet kom. Endelig var han godtatt av det etablerte musikkmiljøet.

Camilla Rusten

Her er flere konserter denne sesongen vi tror du kommer til å like!