1800-tallets mest romantiske fiolinkonsert deler scene med en av 1900-tallets mest storslåtte symfonier.

Mendelssohns ikoniske fiolinkonsert blir på denne konserten tolket av sørkoreanske Inmo Yang. Han er omtalt som en forbløffende intuitiv musiker med en på samme tid både elegant utsøkt og følsomt gripende tilnærming til musikken. Mendelssohns vakre fiolinkonsert er en av de mest spilte av romantikkens fiolinkonserter, full av virtuositet og intense følelser.

Prokofjev traff virkelig tidsånden med sin Symfoni nr. 5 som han skrev i 1944 da krigen hadde snudd og de allierte var på frammarsj. Det er en stort anlagt symfoni; overveldende, oppløftende og optimistisk – et verk som lovpriser menneskets ånd, som synger om menneskehetens frihet og glede, om menneskets styrke og generøsitet, og om sjelens renhet.

Konserten åpner med Webers ouverture til operaen Der Freischütz (Jegerbruden), der jegeren Max inngår en pakt med en ond ånd for å støpe sju trollkuler som alltid treffer målet. Ouverturen åpner med musikk fra scenen der trollkulene blir smidd og avslutter med den seirende finalen der helten får sin heltinne.

Han-Na Chang har vært sjefdirigent og kunstnerisk leder for Trondheim Symfoniorkester & Opera (TSO) siden 2017, og før det 1.gjestedirigent fra 2013. Hun har så langt tatt orkesteret med på en musikalsk reise mot nye høyder, og de mottok stående ovasjoner da de i 2019 turnerte i Changs fødeland, Sør-Korea. Chang har for lengst blitt lagt merke til internasjonalt for sin lidenskap, sitt skarpe intellekt, sin tekniske presisjon og dype innsikt i utøvelsen av sitt kunstneriske virke. I 2022 ble Chang 1.gjestedirigent hos Symphoniker Hamburg – Laeiszhalle Orchester.

Han-Na Changs prestisjefylte og unike internasjonale karriere strekker seg over tre tiår. 2024 markerer 30-årsjubileet for hennes ekstraordinære debut på de internasjonale scenene, da hun som 11-åring vant førsteprisen ved den femte internasjonale Rostropovich Cello-konkurransen i Paris.

Han-Na Chang ble født i Suwon, Sør-Korea i desember 1982. 6 år gammel fikk hun sin første cellotime. Hennes familie flyttet til New York i 1993 hvor hun fortsatte sine musikalske studier, og hun har bodd der siden. Chang debuterte som dirigent i 2007, 24 år gammel, og har siden den gang fokusert utelukkende på dirigering.

Klikk her for å lese hele hennes biografi.

Da Inmo Yang i 2022 vant Jean Sibelius fiolinkonkurranse, ble han karakterisert som en overlegen vinner som fullt ut behersker både instrument og musikken han tolker.

Tidligere hadde sør-koreanske Yang vunnet Premio Paganini i Genova i 2015 – da hadde ikke førsteprisen blitt delt ut på nesten ti år. Han vant også flere priser i begge konkurransene.

Inneværende sesong debuterer Yang med flere orkestre, blant andre New York Philharmonic, Los Angeles Philharmonic, Polsk radios symfoniorkester, Kungliga Filharmonikerna, symfoniorkestrene i Turku og Tampere, Royal Philharmonic, BBC Philharmonic, Dresdner Philharmonie og Trondheim Symfoniorkester & Opera. I tillegg skal han på turne i Sør-Korea og Japan med Berliner Barock Solisten.

Yang debuterte med solokonsert som 11-åring og som solist med KBS Symfoniorkester som 16-åring i Seoul. Han har studert ved Korea National University of Arts under Namyoon Kim, New England Conservatory of Music under Miriam Fried, Hochschule für Musik “Hanns Eisler” i Berlin under Antje Weithaas og studerer nå ved Kronberg Academy, også her med Weithaas. Han spiller på en fiolin bygd av G. B. Guadagnini fra Torino kindly utlånt av Jane Ng gjennom J & A Beare og Beare’s International Violin Society for The International Jean Sibelius Violin Competition.

Webers Der Freischütz var revolusjonerende i sin samtid; den første tyske romantiske opera som også skulle bli ansett som en nasjonalopera, og som skulle bane vei for Wagner. Weber kunne ikke utstå italiensk opera og gikk i stedet i Mozarts og Beethovens fotspor med talt dialog, og dermed lente seg mer mot den tyske singspiel-tradisjonen.

Der Freischütz omhandler en skytterkonkurranse der vinneren får fyrstens datters, den vakre Agathes, hånd. Max, operaens helt og Agathes kjæreste, er midt i en periode med uflaks og treffer ingenting han sikter på. For å vinne konkurransen får han hjelp av vennen sin, Kaspar, som har solgt sin sjel til djevelen Samiel, «den sorte jegeren», og de skal smi trollkuler som hjelper Max å treffe målene. Avtalen er sju kuler, der de seks første treffer det Max vil, og den sjuende og siste det Samiel vil. Max treffer med de seks første, men den sjuende treffer Kaspar og Max forvises av fyrsten. Eremitten går mellom og dommen tilbakekalles av fyrsten til full glede i sluttscenen.

Weber beskrev musikken som bestående av to hovedelement; den ene om jegerlivet, der hornene er sentrale, og den andre om djevelens makt. Sistnevnte viser hvor nyskapende Weber var i sin skildring av det demoniske og mørke med bruk av pizzicato, tremolo og dumpe trommeslag – «i dette ble den romantiske opera født». Ouverturen er som et fullendt tonedikt, ikke bare et utdrag av operaens viktigste melodier, og måtte da også spilles på nytt under premieren etter ellevill jubel fra publikum. Premieren fant sted 18. juni 1821 i Könichliches Schauspielhaus i Berlin, og i publikum satt forøvrig en 12 år gammel Felix Mendelssohn.

I 1838 skrev Mendelssohn i et brev til sin barndomsvenn og konsertmester, Ferdinand David, at han ville skrive en fiolinkonsert til ham. «Jeg har et e-molltema som spinner i hodet og ikke gir meg fred.» Han startet arbeidet ikke lenge etter, men konserten tok sin tid. Mendelssohn ble stadig avsporet, av andre prosjekt og av hyppige sykdomsperioder, men han vendte stadig tilbake og sendte skisser til David for å høre hva han syntes. Han var særlig interessert i å høre om kadensen, om den var for vanskelig og om plasseringen av den (midt i satsen) ville ødelegge for konserten som et hele. Først i 1844 var konserten ferdig og den ble urframført 13. mars 1845 under ledelse av Niels W. Gade (Mendelssohn selv var for syk til å være tilstede).

Fiolinkonserten i e-moll har flere innovative element som gjør den til en av 1800-tallets viktigste solokonserter; solofiolin kommer inn helt fra begynnelsen uten å vente på at orkesteret først skal få presentere temaet, kadensen er plassert mot midten i første sats i stedet for på slutten og den er også ferdig utskrevet av komponisten selv. I tillegg spilles de tre satsene i ett – mellom første og andre sats holder fagotten tonen inn i andre sats mens mellom andre og tredje har Mendelssohn skrevet en slags bro, en kort melodisk passasje for solist og strykere som bryter ut i tredjesatsens rondo-tema. Når også de ulike temaene i hver sats bærer et visst slektskap, får konserten ytterligere et preg av musikalsk enhet, som variasjoner over én enkelt tanke som folder seg langsomt ut.

Første sats’ hovedtema er en vakker og uttrykksfull, men urolig melodi i det høye registeret, mens sidetemaet er et nydelig melankolsk tema introdusert av fløyte og klarinett. Også i denne satsen demonstrerer Mendelssohn disse sømløse overgangene, ved at kadensen fortsetter inn i orkesterets gjentakelse av hovedtemaet. Andante-satsen frambringer en rolig myk melodi som kontrasteres mot et mer rastløst livlig molltema. Finalesatsen annonseres med en fanfare og det skinnende temaet danser florlett over et gjennomskinnelig akkompagnement. Et nytt tema utbasuneres i orkesteret med full tyngde før det forsvinner inn i det grasiøse landskapet. Disse to temaene virvler rundt hverandre før konserten avsluttes i en glitrende piruett.

Da Prokofjev flyttet tilbake til Russland i 1936, midt under «Den store terroren» under Josef Stalin, var han en musikalsk desillusjonert mann. Hans møte med avant garde-musikken i Europa i mellomkrigstida førte til ønsket om en ny enkelhet; mer lyriske melodier, færre dissonanser og mer transparent orkestrering. Det sovjetiske regimets sosialistiske realisme og krav om tydelige og lettfattelige melodier og tematikk ble nok i starten oppfattet som en lettelse. Men snart ble rammene for trange og Prokofjev tilbrakte resten av livet i Sovjetunionen mellom sensur og lovprising.

Sommeren 1944, da allierte styrker gikk i land på Normandies strender, satt Prokofjev på et landsted ca hundre mil nordøst for Moskva og komponerte på sin Symfoni nr. 5 i fred og ro. Urframføringen fant sted 13. januar 1945 i Moskva under ledelse av komponisten selv, og alle som var noe, var tilstede. Det var en elektrisk stemning; den røde armé var på vei inn nazi-Tyskland og idet Prokofjev hevet dirigentpinnen, braket kanonene løs for å signalisere til moskovittene at nå var offensiven i gang. Dirigenten sto med pinnen hevet og ventet til artellerisalvene hadde lagt seg, før han satte orkesteret i sving.

Symfonien åpner med en langsom(mere) sats som uttrykker både en smak av storslåtthet, kraft og heroisme, og er ufravikelig Prokofjevsk, ikke minst i den spektakulære codaen. Andre sats er hurtigere, full av satire og munterhet. Her er temaet hentet fra en skisse til en dans i balletten Romeo og Julie som ble forkastet. Den langsomme tredjesatsen er elegant lyrisk og også her er mye av materialet hentet fra forkastede skisser, denne gang musikken til en filmversjon av Pushkins Spardame. Disse musikalske ideene til helt andre sjangre har Prokofjev ganske enkelt spunnet inn i symfoniske strukturer, og heri ligger noe av hans geni. Han var utvilsomt en «melodist», og denne symfonien er full av nydelige, vakre, sarte, såre, melankolske, storslåtte og grandiose melodilinjer. Siste sats åpner rolig, men virvler oss snart med i en heseblesende og eksplosiv finale.

Med sin symfoni nr. 5 vender Prokofjev tilbake til sjangeren etter en pause på 16 år, og hvilken triumf! Premieren var en suksess, og symfonien gikk sin seiersmarsj i konsertsaler rundt i Sovjetunionen, før den også gjorde inntog i USA. Den amerikanske premieren sto Boston symfoniorkester for, under ledelse av Serge Koussevitsky, den store dirigentlegenden. Om symfonien uttalte Koussevitsky til Time Magazine: «Dette er den største musikalske begivenhet på mange, mange år. Den største [symfoni] siden Brahms og Tsjajkovskij! Den er storslagen! Den er fortiden, den er nåtiden, den er fremtiden!»

Camilla Rusten