Mahlers sjuende symfoni er den mest uutgrunnelige av Mahlers symfonier, og derfor også den minst kjente. Den er nyskapende og langt forut for sin tid, men for oss skinner den som en stjerne.

Den er en seierssymfoni – ikke på det personlige plan, men en reise gjennom natta mot en ny dag. Det moderne publikum gjenkjenner i de ulike satsene ulike avskygninger av selve livet; fra begravelsesmarsj til nattlige spaserturer, fra en grotesk parodi av en vals til nattlige serenader. Og så stråler av lys i det dagen triumferende bryter gjennom og seirer over natta. Mahler sa selv at «denne symfonien begynner lovende og avslutter lykkelig».

Konserten spilles i samarbeid med Luftforsvarets Musikkorps.

Han-Na Chang har vært sjefdirigent og kunstnerisk leder for Trondheim Symfoniorkester & Opera (TSO) siden 2017, og før det 1.gjestedirigent fra 2013. Hun har så langt tatt orkesteret med på en musikalsk reise mot nye høyder, og de mottok stående ovasjoner da de i 2019 turnerte i Changs fødeland, Sør-Korea. Chang har for lengst blitt lagt merke til internasjonalt for sin lidenskap, sitt skarpe intellekt, sin tekniske presisjon og dype innsikt i utøvelsen av sitt kunstneriske virke. I 2022 ble Chang 1.gjestedirigent hos Symphoniker Hamburg – Laeiszhalle Orchester.

Han-Na Changs prestisjefylte og unike internasjonale karriere strekker seg over tre tiår. 2024 markerer 30-årsjubileet for hennes ekstraordinære debut på de internasjonale scenene, da hun som 11-åring vant førsteprisen ved den femte internasjonale Rostropovich Cello-konkurransen i Paris.

Han-Na Chang ble født i Suwon, Sør-Korea i desember 1982. 6 år gammel fikk hun sin første cellotime. Hennes familie flyttet til New York i 1993 hvor hun fortsatte sine musikalske studier, og hun har bodd der siden. Chang debuterte som dirigent i 2007, 24 år gammel, og har siden den gang fokusert utelukkende på dirigering.

Klikk her for å lese hele hennes biografi.

Mahler brukte somrene til å komponere, og sommeren 1904 var intet unntak. Han hadde funnet et nytt sommersted ved Maiernigg i Kärnten i Østerrike, nydelig plassert ved bredden av Wörther See. Denne sommeren fullførte han Symfoni nr. 6 og begynte på Symfoni nr. 7. Han startet med to «nattsatser» i midten og det var alt han rakk før han måtte tilbake til Wien og sin stilling som kunstnerisk leder av Wiener Staatsoper. Da han var tilbake i Maiernigg sommeren etter opplevde han en skikkelig skrivesperre, og dro til Dolomittene i Nord-Italia i håp om at det skulle hjelpe, men etter to uker måtte han gi tapt og dra tilbake til Maiernigg. Mahler var deprimert, overbevist om at sommeren kom til å bli helt bortkastet. Men da han satte seg i båten på Wörther See for å bli rodd over til andre siden, ga årenes rytmiske møte med vannet ham den inspirasjonen han trengte. Denne rytmen ble et av de rytmiske hovedtemaene i symfonien, og de fire neste ukene skrev han som besatt og fullførte første, tredje og siste sats.

Urframførelsen fant ikke sted før tre år seinere, i 1908, og i løpet av disse årene skjedde store omveltninger i Mahlers liv. Han mistet stillingen ved Wiener Staatsoper i 1907, hans eldste datter døde av skarlagensfeber seinere samme år samtidig som han selv fikk vite at han led av en uhelbredelig hjertesykdom. Mahler hadde først tenkt å ta symfonien med til New York og New York Symphony som han skulle dirigere i 1907/08-sesongen, men kom til ar det ville være galskap i en by som kjente så lite til hans komposisjoner. Løsningen ble å la den tsjekkiske filharmonien i Praha få premieren under 60-årsfeiringen av keiser Franz Joseph. Selv om orkesteret ikke var av de beste, hadde Mahler god tid til innstudering og han skrev også om underveis basert på resultatet av dagens orkesterprøver.

Premieren fant sted 19. september 1908, og symfonien ble høflig mottatt av det tsjekkiske publikum, men uten stor entusiasme. Mahler selv dirigerte symfonien kun én gang til, i München noen uker seinere. Den er fremdeles den minst kjente og minst spilte av hans symfonier.

Symfoni nr. 7 er den første Mahler skrev uten en programmatisk idé. Og selv om den betegnes som en romantisk symfoni, har den både klare klassisistiske elementer samtidig som den peker fram mot modernismen, spesielt siste sats’ nærmest postmoderne collage med et vell av stilarter og symbolikk. Symfonien er en seierssymfoni, en reise fra natt til dag, og har fått kallenavnet «Nattens sang». Til den sveitsiske musikkritikeren William Ritter beskrev Mahler selv symfonien som «tre nattstykker; finalens klare dag. Som fundament for det hele, første sats.»

Første sats åpner med rytmiske åretak og en solo i tenorhorn (et ganske uvanlig innslag i symfoniorkesteret) – snart tas vi med i en langsom begravelsesmarsj som gir oss både fanfarer og en nydelig melodi i fioliner før en glissando i harpe åpner opp for et sanselig, glitrende og drømmeaktig lydlandskap. Stemningen oppløses og vi er tilbake i åpningssekvensens klamme mørke i en sats Mahler beskrev som en «tragisk natt uten stjerner eller måneskinn».

Andresatsens nattlige musikk åpner med to hornsignal, der det andre er et slags ekko av det første i det fjerne. Nok en marsj bryter den rolige atmosfæren og her har Mahler latt seg inspirere av Rembrandts Nattevakten, der den nattlige patruljen marsjerer gjennom det åpne landskapet akkompagnert av naturens nattlige lyder og svake klemt av kubjeller. De marsjaktige sekvensene veksler mellom dur og moll og alternerer med to Trio-deler; en folkemusikkliknende melodi og en mer lyrisk melankolsk melodi.

Midtsatsen, Scherzo, er en slags marerittaktig Midtsommernattsdrøm, der demoner og smådjevler virvler rundt oss, tonene haster av sted, spindelvev streifer ansiktet og hekser bryter ut i en grotesk parodi av en dans, en spydig karikatur av selveste wienervalsen. Trio-delen fungerer nærmest trøstende før vi igjen spinner avgårde.

Symfoniens fjerde sats og dens andre nattmusikk er en yndig serenade der gitar og mandolin sammen med harpe skaper en magisk atmosfære. Satsens kammermusikalske karakter blir forsterket av samtalende små instrumentgrupper, som en kjærlighetssang mellom to elskende.

Etter en reise gjennom fire nattmørke satser er vi straks ved daggry og finalesatsens skinnende dagslys. Paukene klargjør scenen for en jublende proklamasjon i messing, før satsen stuper ut i et sjokkerende og usammenhengende musikalsk kaos der fanfarer, rustikke danser, fragmenter fra neobarokk og hentydninger til italiensk opera flettes sammen med parodiske sitater fra Wagners Mestersangerne i Nürnberg og Lehárs Den glade enke. Ikke én del av det harmoniske kartet er uberørt i en fantastisk finaleavslutning som feirer livet med alle sine avskygninger i et radikalt musikalsk språk som nok bedre beskriver vår moderne fragmentariske verden enn sin egen samtidige. Og nettopp kanskje derfor resonnerer også Mahlers musikalske Weltschmerz, der han sammenstiller det vakre og det avskyelige, kjærligheten og galskapen, galskapen og døden så godt hos det moderne mennesket, i et verk Schönberg anså som «den endelige slutten på romantikken».

Vi har flere flotte konserter denne sesongen, kanskje du finner noen som er interessante for deg?