Mahlers mest solrike og utadvendte symfoni som omfavner hele verden i sin storslåtte hyllest til livet.

Mahlers monumentale tredje symfoni er stort anlagt med seks satser, altsolist, guttekor og damekor, med fuglesang, folkedanser og militærmarsjer, og ikke minst et følelsesregister av de sjeldne. Mahler skal ha uttalt at «en symfoni skal speile verden – den må omfatte alt». Hans tredje symfoni gjør altså ikke skam på denne ideen og er et overflødighetshorn av stemninger, melodier og klangfarger som «favner verden».

Konserten spilles i samarbeid med Luftforsvarets Musikkorps.

Han-Na Chang har vært sjefdirigent og kunstnerisk leder for Trondheim Symfoniorkester & Opera (TSO) siden 2017, og før det 1.gjestedirigent fra 2013. Hun har så langt tatt orkesteret med på en musikalsk reise mot nye høyder, og de mottok stående ovasjoner da de i 2019 turnerte i Changs fødeland, Sør-Korea. Chang har for lengst blitt lagt merke til internasjonalt for sin lidenskap, sitt skarpe intellekt, sin tekniske presisjon og sin dype innsikt i utøvelsen av sitt kunstneriske virke. I 2022 ble Chang 1.gjestedirigent hos Symphoniker Hamburg – Laeiszhalle Orchester.

Han-Na Changs prestisjefylte og unike internasjonale karriere strekker seg over tre tiår. 2024 markerer 30-årsjubileet for hennes ekstraordinære debut på de internasjonale scenene, da hun som 11-åring vant førsteprisen ved den femte internasjonale Rostropovich Cello-konkurransen i Paris.

Han-Na Chang ble født i Suwon, Sør-Korea i desember 1982. 6 år gammel fikk hun sin første cellotime. Hennes familie flyttet til New York i 1993 hvor hun fortsatte sine musikalske studier, og hun har bodd der siden. Chang debuterte som dirigent i 2007, 24 år gammel, og har siden den gang fokusert utelukkende på dirigering.

Klikk her for å lese hele hennes biografi.

Marianne Beate Kielland er en av Norges ledende mezzosopraner og blant Europas fremste konsertsangere. Hennes repertoar spenner fra barokk til samtidsmusikk. Hun har medvirket på en rekke plateinnspillinger og har både Asia, Europa og Amerika som virkefelt.

Kielland startet sin karriere som ansatt ved Staatsoper Hannover, men satset etterhvert på en konsertkarriere. Hun etablerte seg raskt som spesialist på barokkrepertoaret. Hun har arbeidet med fremragende dirigenter og har sunget med blant andre Wiener Symphoniker og Les Talens Lyriques. Hun har også gjort suksess i Japan gjennom sitt samarbeid med Masaaki Suzuki og Bach Collegium Japan. Senere bega hun seg videre inn i det klassiske og romantiske konsertrepertoaret og har blant annet blitt en ettertraktet formidler av Gustav Mahlers vokalmusikk.

Kielland ble i 2012 nominert til den amerikanske Grammy-prisen i kategorien Best Vocal Classical Album for sin utgivelse Veslemøy Synsk av Olav Anton Thommessen. Kielland studerte på Norges musikkhøgskole.

Trondheim Vokalensemble (TVE) består av profesjonelle sangere og er tilknyttet Nidaros domkirkes sokn (NDS) og TSO. TVE har funnet sin plass blant profesjonelle musikkensembler både i Trøndelag og Norge. Ensemblet er viktig for TSOs operasatsning og for Nidarosdomen der de bidrar ved høymesser og begivenheter av nasjonal karakter. TVE arrangerer også konserter i egen regi. Ensemblet har pr. i dag åtte fast ansatte sangere, men ensemblet utvides til både tolv og seksten sangere ved behov.

Trondheim Symfoniske Operakor (TSO-koret) er et kor tilknyttet Trondheim Symfoniorkester & Opera. Koret er en naturlig del av våre operaproduksjoner, men er også med i de store korverkene som Mahler 3 og Verdis Requiem, ofte sammen med Trondheim Vokalensemble. Kunstnerisk leder for koret er Urša Lah, en kjent korpersonlighet både i Norge og internasjonalt.

Embla et damekor bestående av 22 sangere, og er opprinnelig bygd opp fra sangmiljøet rundt det som i dag er musikkvitenskap på Institutt for musikk, NTNU i Trondheim. Navnet er hentet fra norrøn mytologi, der Embla var den første kvinne på jorden. Hun forbindes med kreativitet, kvalitet og kunstnerisk vekst – kvaliteter koret ønsker å stå for. Repertoaret spenner fra folketoner til ny norsk musikk, og et av korets satsningsområder er å spre ny damekormusikk, gjerne fra kvinnelige komponister.

Mahler var én av sin tids største dirigenter, men selv om dirigentrollen opptok det meste av tiden hans, dro han hver sommer til de østerrikske alper for å komponere, så også sommeren 1895. I 1893 var han kommet over en pittoresk liten landsby, Steinbach am Attersee i den vakre Salzkammergut-regionen. Her leide han et lite landsted med en tilknyttet hytte plassert ved bredden av Attersee. I denne lille ettroms komponisthytten tilbrakte han timesvis hver dag, og her ble altså Symfoni nr. 3 til, somrene 1895 og –96.

Mahler startet med en skisse av et scenario; en episk reise gjennom kosmos som starter med skapelsen og avslutter med Guds kjærlighet. Verket fikk arbeidstittelen Det gode liv – en midtsommernattsdrøm (hvor han la til ‘ikke etter Shakespeare’). Han så for seg en symfoni med fem satser der hver sats fikk en arbeidstittel for å sette grunnstemningen: Hva skogen forteller meg, Hva trærne forteller meg, Hva skumringen forteller meg (kun strykere), Hva gjøken forteller meg (scherzo) og Hva barnet forteller meg. Ettersom musikken tok form endret disse seg, og mot slutten av sommeren var Det gode liv erstattet av Den gode vitenskapen (etter Nietzsche), mens trærne, gjøken og skumringen var erstattet av blomster, dyr og morgenklokker. Han la til Hva natten forteller meg og så at han ønsket å åpne hele symfonien med sommerens jublende entré. På bare tre uker var andre, tredje, fjerde og femte sats ferdige, og i løpet av sommeren hadde han begynt på Adagio som skulle bli sjette sats og han hadde laget en skisse av første sats. I juni året etter var han tilbake i komponisthytta. Han hadde jobbet med symfonien gjennom vinteren, men nå fikk han igjen arbeide mer konsentrert. Sommerens anmarsj ble koblet sammen med Pans oppvåkning og han så etter hvert til sin forskrekkelse at denne satsen ble bare lengre og lengre og med stadig økende volum. Han fjernet siste sats, Hva barnet forteller meg (denne skulle senere bli fjerde og siste sats i symfoni nr. 4), noe som førte til en omarbeiding av Adagio som nå var finalesatsen. 6. august 1896 hadde arbeidstittelen endret seg til En midtsommermorgens drøm og satsene hadde følgende benevnelser:

Første del:
Pan våkner. Sommeren marsjerer inn (i bakkisk prosesjon)

Andre del:
Hva blomstene på marken forteller meg
Hva dyrene i skogen forteller meg
Hva natten (menneskene) forteller meg
Hva morgenklokkene (englene) forteller meg
Hva kjærligheten forteller meg

Da Symfoni nr. 3 ble urframført 9. juni 1902 i Krefeld hadde Mahler fjernet alle disse arbeidstitlene og erstattet dem med «vanlige» tempobetegnelser. For ham var de opprinnelige titlene kun ment å være en slags rettesnor for de følelsene, assosiasjoner og ideer som preget hver sats mens han skrev dem, ikke som programmatisk følge under framføringene.

Symfonien åpner med en fanfare og en tung, truende marsj som avbrytes av en lystigere melodilinje i solofiolin før en sørgemarsj med solotrombone inntar førersetet. Den lystigere melodilinjen vender tilbake og slik bølger denne lange førstesatsen fram og tilbake, mellom det lyse og det mørke, før lyset til slutt vinner i en triumferende avslutning der orkesteret tordner av gårde «mit höchster Kraft»; sommerens livskraft har overvunnet vinterens harde ødeland.

Etter en slik kraftanstrengelse unner Mahler både dirigent, orkester og publikum en liten pust i bakken før vi danses videre i en enkel, men elegant vakker andresats som svaier og bølger i vinden. «Dette er det mest sorgløse jeg har skrevet,» sa Mahler selv. Tredje sats’ folketoneaktige melodilinje tar oss til skogen og et sydende liv.

I de neste to satsene tar menneskestemmen plass i orkesteret, først en altsolist som synger om dyp sorg og om hvordan verden tynger, med tekst fra Friedrich Nietzsches Mitternachtslied fra Also sprach Zarathustra. Dette mørke trylles bort av solskinnet i neste sats; klokkeklang og englesang formidles av barne- og damekor, og selv om altsolisten også her er det tragiske element, er grunnstemningen jublende. Teksten i denne satsen er hentet fra Armer Kinder Bettlerlied i Des Knaben Wunderhorn.

I finalesatsen Adagio får vi «de mest dypfølte uttrykk for ærbødighet og åndelig hengivenhet» og noe av det vakreste Mahler har skrevet.

Mahler skrev i et brev til sangeren Anna von Mildenburg i 1896 at «symfonien vil bli ulik alt annet og noe som verden aldri tidligere har hørt. Hele naturen har fått sin stemme og den forteller om dype mysterier og følelser.» Denne enorme hymnen til den naturlige verden bryter alle symfoniske konvensjoner både i lengde og bredde og den ble da også en enorm suksess. Ved urframføringen, som Mahler selv dirigerte, ble han kalt fram i alt 12 ganger under den 15 minutter lange applausen.

Camilla Rusten

Oh Mensch! Gib Acht!
Was spricht die tiefe Mitternacht?
Ich schlief!
Aus tiefem Traum bin ich erwacht!
Die Welt ist tief,
Und tiefer als der Tag gedacht!
Tief ist ihr Weh!
Lust – tiefer noch als Herzleid:
Weh spricht: Vergeh!
Doch alle Lust will Ewigkeit,
will tiefe, tiefe Ewigkeit.

Bimm bamm, bimm, bamm……

Es sungen drei Engel einen süssen Gesang,
mit Freuden es selig in der Himmel klang.
Sie jauchzten frölich auch dabei,
das Petrus sei von Sünden frei.

Und als der Herr Jesus zu Tische sass,
mit seinen zwölf Jüngern das Abendmahl ass:
Da sprach der Herr Jesus: “Was stehst du denn hier?
Wenn ich dich anseh’ , so weinest du mir“

„Und sollt’ ich nicht weinen, du gütiger Gott.“

Du sollst ja nicht weinen!

„Ich habe übertreten die zehn Gebot;
ich gehe und weine ja bitterlich.
Ach komm und erbarme dich über mich“

Hast du denn übertreten die zehn Gebot,
so fall auf die Knie und bete zu Gott!
Liebe nur Gott in alle Zeit!
So wirst du erlangen die himmlische Freud'.

Die himmlische Freud' ist eine selige Stadt;
die himmlische Freud', die kein Ende mehr hat!
Die himmlische Freude war Petro bereit’t
Durch Jesum und Allen zur Seligkeit..