Når vi står på terskelen til årets mørkeste måneder, inviterer vi i TSO til en storslått konsertopplevelse i en vakkert lyssatt Nidarosdomen.

Vår mektige katedral innbyr til å utforske et vell av ulike klangverdener og å spille på de store kontrastene, og kveldens konsert oppfyller virkelig på alle fronter. Her får vi storslagne orkesterverk som den mektige åpningssatsen til Strauss’ tonedikt Also sprach Zarathustra, og mer neddempede stykker som skimrende Clair de lune.

Solistene Karen Mathilde Heier Hovd (sopran) og Hildegunn Øiseth (bukkehorn) skal få boltre seg i klangrommet med henholdsvis vakre arier fra barokken og samisk joik for bukkehorn. Søyler og triforier, steinflater og takhvelvinger vil skinne og glitre i Ingrid Skanke Høsøiens stemningsskapende lysdesign.

Men vi har mer å by på; vårt eget Trondheim Symfoniske Operakor viser katedralens opprinnelige musikalske innhold med det meditativt vakre korverket O sacrum convivum, og vi holder ikke noe tilbake når Nidarosdomens kantor Brita Sjöberg, sammen med TSO, skal få avslutte med Saint-Saëns’ mektige orgelsymfoni så taket løfter seg.

Vi lover nok en spektakulær kveld i vår nasjonalhelligdom.

Den franske dirigenten Nathanaël Iselin er kunstnerisk partner ved Kymi Sinfonietta i Finland og assisterende dirigent ved Singapore Symphony Orchestra. I sesongen 2026/27 debuterer han med Hong Kong Filharmonikerne og Danmarks Nationale Symfoniorkester, i tillegg til hos oss. Han var her under Festkonsert for studenter i august, og ble så godt likt at vi likegodt inviterte ham tilbake til denne konserten.

Iselin er opprinnelig utdannet slagverker i Paris og er kjent for sitt nyanserte klangarbeid og sin rytmiske presisjon. Repertoaret hans spenner fra fransk og nordisk musikk til senromantiske og moderne verk.

Han har studert orkesterdireksjon ved Sibelius-akademiet i Helsingfors, Conservatoire National Supérieur de Musique de Paris, Zürcher Hochschule der Künste og Det Kongelige Danske Musikkonservatorium.

Hildegunn Øiseth er en bereist norsk jazzmusiker, komponist og improvisatør. Med både trompet og det norske tradisjonsinstrumentet bukkehornet i bagasjen har hun reist verden rundt på turneer, enten med sin egen kvartett eller som solist med store og små ensembler som fremfører hennes musikk.

Som improviserende musiker og komponist er Øiseth både søkende og uredd. Gjennom mange års reiser og musikalske møter i blant annet det sørlige Afrika, Asia og Midtøsten har hun latt seg inspirere av ulike kulturer og musikktradisjoner. Hun utforsker møtet mellom jazz, folkemusikk og improvisasjon, og lar tradisjonsinstrumentet møte moderne musikalske uttrykk.

Øiseth har markert seg både nasjonalt og internasjonalt, og hennes særegne bruk av bukkehornet har blitt en viktig del av hennes musikalske identitet. Hjemme i Norge har hun blant annet mottatt Egil Storbekkens Musikkpris, og i Sverige har hun fått prisen Årets Neverlur for sitt arbeid med ulike tradisjonsinstrumenter, som neverlur og bukkehorn.

Karen Mathilde Heier Hovd er en norsk mezzosopran basert i Oslo. De siste årene har hun blant annet vært å se i roller som «Don Ramiro» i Mozarts La Finta Giardiniera med Kringkastingsorkesteret (KORK), «Lisetta» i Haydns Il Mondo della Luna med Trondheim Symfoniorkester og Opera (TSO), «Irene» i Händels Atalanta med Orkester Nord, «Mamma Lucia» i Cavalleria Rusticana, «Cherubino» i Figaros Bryllup, og «Den Andra Forfattaren» i urfremførelsen av Håkon Nystedts opera Anima - en rolle skrevet spesifikt for henne. Sommeren 2025 debuterte hun i Italia, som «Lucilla» i Rossinis La Scala di Seta under ledelse av den nederlandske stjernedirigenten Jan Willem de Vriend.

Denne sesongen inkluderer solistengasjementer med Kristiansand- og Trondheim Symfoniorkester, samt rolledebut som «Mercedes» i Bizets Carmen. Karen er også en mye brukt konsertsanger, og har vært å høre solistisk i blant annet Händels Messias, Mozarts Requiem, Dvorak-, Pergolesi- og Nystedts Stabat Mater (sistnevntes mezzoparti er skrevet til henne), Irgens-Jensens Japanischer Frühling og Mahlers Des Knaben Wunderhorn.

Her er flere konserter denne sesongen vi tror du kommer til å like!

Strauss brukte tekst i komposisjonsfasen som inspirasjon for å utrykke følelsene sine musikalsk, og skrev i alt ti tonedikt. I hans sagnomsuste Also sprach Zarathustra, inspirert av det vakre poetiske språket i Nietzsches filosofiske verk, formidles menneskets utviklingsfaser i Strauss’ umiskjennelige tonespråk og fargerike orkesterpalett. Åpningssatsen, Soloppgang, er nok den aller mest kjente, både fra film og reklame, men først og fremst fra Stanley Kubricks film 2001: En romodyssé.

Sonnenaufgang (Soloppgang): Om Zarathustra som observerer soloppgangen og proklamerer at han skal stige ned til menneskenes verden etter et tiår som eremitt oppe i fjellene. Denne mektige åpningen, soloppgangen, består av tre toner i C-dur; C-G-C (en kvint og en kvart - musikkens primære/primitive byggesteiner) som følges av alternerende moll- og dur-akkorder. De tre tonene i trompet utgjør det viktigste melodiske motivet i verket og representerer naturen.

Sovjetisk-armenske Khatsjaturjan skrev i en overveiende romantisk stil med sterke innslag fra folkemusikken i Georgia, Russland, Tyrkia, Azerbaijan og Armenia. Han skrev musikk til tre balletter og hans siste, Spartacus (1956) ble umåtelig populær.

Balletten omhandler et romersk slaveopprør, men også kjærligheten mellom opprørslederen Spartacus og hans kone Phrygia. Adagio of Spartacus and Phrygia åpner med deres kjærlighetstema, en slående vakker romantisk melodi. Mot slutten får vi en kort episode med marsj-inspirerte rytmer og mer dramatisk mollakkorder som minner oss på situasjonen de to står i, før kjærlighetstemaet vender tilbake mektig og svulmende. Dette temaet er brukt i flere filmer og tv-serier, blant andre Istid 2, BBCs The Onedin Line og Det store spranget (The Hudsucker Proxy).

Den musikalske impresjonismens «far» revolusjonerte musikkens tonespråk med sine stemningsskapende og atmosfæriskeklangfarger og harmonier.

Suite bergamasque er en pianosuite i fire satser der tredje sats er Claire de lune (Måneskinn). Opprinnelig kalt Promenade sentimentale og inspirert av diktet av samme navn av symbolistdikteren Paul Verlaine, beskriver diktet charmante masques et bergamasques, altså maskerader i den gamle italienske teatertradisjonen fra byen Bergamo. Diktet inneholder også teksten au calme clair de lune triste et beau («det fredelige måneskinnet, så trist og vakkert»), der den nåværende tittelen er hentet fra.

Claire de lune er drømmende, melankolsk og fargelagt med uvant harmonikk – et gjennomskinnelig, elegant stykke som nærmest flyter ut av tangentene.

Barokkens store mester skrev overveiende kirkelig musikk, deriblant fem store pasjoner hvorav to er bevart i sin helhet; Johannespasjonen (1724) og Matteuspasjonen (ca 1729). Pasjonene forteller Jesu lidelseshistorie sett gjennom øynene til evangelisten. Bachs verk ble fort glemt (han ble ansett som gammeldags allerede i sin samtid), men i 1829 fikk en 20 år gammel Mendelssohn i stand en gjenoppføring av Matteuspasjonen i anledning 100-årsjubileet, noe som også førte til en «gjenoppdaging» av Bach.

Erbarme dich, mein Gott (Ha miskunn, min Gud) fra Matteuspasjonen omhandler Peters ensomme anger og hjertekval etter å ha fornektet Jesus tre ganger. Arien er ulidelig vakker og hjerteskjærende ulykkelig der han gråtende ber om tilgivelse.

Händel er barokkens andre store mester og skrev mer utadvendt og framtidsretta enn Bach. Han er den første komponisten i musikkhistorien som har blitt jevnlig framført helt siden hans egen tid.

Arien Crude furie degli orridi abissi er hentet fra operaen Xerxes. Operaen omhandler den unge persiske kongen, Xerxes, som er forlovet med Amastris, men forelsket i Romilda som igjen er forelsket i Xerxes’ bror, Arsamene. Xerxes legger en plan for å få giftet seg med Romilda, men Arsamene og Romilda får nyss om planen og gifter seg i all hemmelighet. Når Xerxes får vite dette blir han rasende og synger ut sin vrede i denne arien. Xerxes’ rolle er skrevet for en kastratsanger, i dag ofte gestaltet av en mezzosopran.

Elgars Enigma-variasjonene (originaltittel Variations on an Original Theme) består av 14 små musikalske portretter av familie og venner.

Nimrod (Variation IX), er den desidert mest spilte av variasjonene. Elgars nære venn, August Johannes Jaeger, jobbet ved Novello, musikkforlaget som utga blant annet Elgars musikk, og var hans mest betrodde kritiker. Jaegers verdifulle tilbakemeldinger og konstruktive kritikk resulterte her i en utvidelse og forlengelse av denne komposisjonens siste variasjon. Nimrod erindrer en samtale de to hadde om Beethovens vanskeligheter som døv komponist og åpningstaktene er skrevet som en reminisens av Pathetique-sonatens langsomme sats. Tittelen på denne variasjonen er for øvrig et ordspill på etternavnet Jaeger – Nimrod omtales i Bibelen som Noahs oldebarn og en mektig jeger.

Mendelssohns musikk var hovedsakelig lys og optimistisk, men særs rik på kontraster. Han mente at musikken skulle være vakker og karakteriseres derfor gjerne som en klassisistisk romantiker.

Han skrev Symfoni nr. 1 i 1824 som 15-åring (!) og vi hører påvirkning først og fremst fra Mozart og Carl Maria von Weber, men også fra Beethoven. 1. sats åpner med voldsom energi i hovedtonearten c-moll og balanseres mot et mildere sidetema i Ess-dur. Dette er musikk som aldri står stille, men drives stadig framover av nye musikalske ideer.

Estiske Pärt er en av vår tids aller mest spilte komponister. Han har utviklet komposisjonsteknikken tintinnabuli som er inspirert av middelalderens og renessansens kirkemusikk. Betegnelsen kommer av det latinske ordet for ‘små klokker’, og her setter han sammen to stemmer; én melodistemme og én ‘klokkestemme’ som spiller én av tonene i en treklang.

Cantus in Memorian Benjamin Britten åpner med tre stille klokkeklemt før stryk kommer inn med nedadgående skalabevegelser i ulikt tempo, og sammen skaper disse et repetitivt og meditativt verk som fyller hele katedralen.

Slovenske Forte beskrives som en av de mest interessante korkomponister i Europa i dag. Selv om hun også komponerer instrumentalmusikk, er det den menneskelige stemmen og forholdet mellom tekst, klang og indre musikalsk dramaturgi som er hennes kunstneriske kjerne.

O sacrum convivium er hentet fra den sakrale suiten Four Sacred Pieces og er skrevet for dobbeltkor. Her bygges musikken sakte opp i lag på lag med stemningsfulle klanger mot et rolig høydepunkt som avslutningsvis flyter stille ut i kirkerommet.

Prokofjevs fantastiske ballettmusikk til Shakespeares Romeo and Juliet ble i 1935 ansett som umulig å danse til av dansekompaniet ved Bolsjoiteateret i Moskva. Prokofjev skrev om musikken til to orkestersuiter som ble umåtelig populære, og reviderte så ballettmusikken. Da den ble urframført ved Bolsjoiteateret i 1946 ble den hyllet som en av de flotteste produksjonene ved teateret noensinne.

Montagues og Capulets består av to scener fra balletten: den langsomme truende musikken som akkompagnerer fyrstens ordre om at de to rivaliserende familiene må slutte fred, og ballscenen med den lettere klønete Soldatenes dans, der de klomsete gestene og tunge dansetrinnene avslører at rustningen fremdeles er på…

Fjellheim har sørsamisk bakgrunn og har vært en sterk pådriver for å synliggjøre, formidle og revitalisere den samiske kulturarven gjennom sitt arbeid som musiker og komponist, og som professor ved Nord universitet. Her har han blant annet undervist og gitt ut lærebøker i joik, og er en av dem som sørger for å ivareta universitetets nasjonale ansvar for sørsamisk språk og kultur.

Katnihavuolle er basert på en joik Nila Ribja joiket i Torponjaure i Jokkmokk i 1912. Joiken ble notert ned og senere utgitt i Die Lappische Volksmusik av Karl Tirén i 1942. Katniha er hentet fra den samiske kunnskap om våre gode hjelpere i en parallell verden under oss. Joiken er ikke om katniha den ER katniha. Vuolle betyr joik.

Saint-Saëns var selv organist og i denne orgelsymfonien framviser han sin teft for orkestrering, der han ikke bare utnytter orkesteret til fulle, men i tillegg inkluderer firhendig piano og, selvfølgelig, instrumentenes dronning; kirkeorgelet.

4. sats i Symfoni nr. 3 er en mektig finalesats der alle elementer, motiv og temaer fra foregående satser kommer sammen i en fantastisk gåsehud-fremkallende avslutning med buldrende pauker, rungende messing og det mektige orgelet.