Torsdagskonserten vår er blitt et fast høydepunkt under Kamfest og i kveld får festivalkomponist Jesse Montgomery boltre seg, ikke bare med et helt symfoniorkester, men også med Siv Misunds vakre og varme mezzosopran-klang.

Five Freedom Songs er en sangsyklus som hedrer den afrikansk-amerikanske musikalske arven, men i en mer ikke-tradisjonell ramme. Sangene får følge av strykere og perkusjon i en komposisjon som beskrives som følsom og uttrykksfull.

Records from a Vanishing City er et tonedikt som skildrer musikken hun vokste opp med og hadde rundt seg på Lower Manhattan – en energisk og fargerik miks av latinjazz, vestlig kunstmusikk, alternativ rock, avant-gardejazz, poesi, karibisk elektronika og angolske vuggesanger.

Hennes komposisjoner balanseres av to motpoler; Kodálys rytmiske ungarske folkedanser og Sibelius kjølige nordiske lys. Kodálys Danser fra Galánta tar oss med på en reise gjennom det ungarske slettelandskapet og inn i de myldrende bygatene, mens Sibelius’ korte Symfoni nr. 7 gir oss noen fantastiske prismer av orkesterets klangfarger, der hver eneste tone er spill levende.

Den unge, fremadstormende finske dirigenten, Kristian Sallinen, er en stigende stjerne på den klassiske himmelhvelvingen.

Sallinen har allerede dirigert de fremste finske orkestrene og hatt sin debut internasjonalt med Sinfoneorchester Basel og BBC Symphony Orchestra. Han beskrives som en spennende dirigent med en moden og krystallklar direksjonsstil.

Denne sesongen debuterer han med svenske, portugisiske og norske orkestre, og kveldens konsert med Trondheim Symfoniorkester & Opera under Kamfest er altså hans første direksjonsoppdrag i vårt land. Han tar også turen til Luxembourg, Belgia, Wales og Island i løpet av inneværende sesong, i tillegg til nye konserter med Finlands Radios Symfoniorkester, Helsinki-filharmonien og Lahti symfoniorkester.

Sallinen startet musikerkarrieren som bratsjist og velrenommert kammermusiker, men forlot bratsjen til fordel for en framtid på dirigentpodiet. Han studerer orkesterdireksjon ved Sibeliusakademiet under professor Sakari Oramo og skal etter planen være ferdig uteksaminert der våren 2025. Han har også fått benytte blant andre Paavo Järvi, Esa-Pekka Salonen og Hannu Lintu som mentorer i studietida.

Siv Misund blir ofte beskrevet som en sanger med et gripende scenisk vesen og en fyldig, varm stemme som sømløst behersker et rikt tonalt register.

Hun har mottatt strålende kritikker for flere av sine rolletolkninger, blant annet for rollen som Santuzza i Cavalleria Rusticana med RingsakerOperaen, Azucena i Il Trovatore med Winslow Hall Opera, Eboli i Don Carlo med Fulham Opera og senest som Amneris i OscarsborgOperaens produksjon av Aida.

De siste årene har hun sunget tittelrollen i The Rape of Lucretia med LidalNorth, Dryade i Ariadne auf Naxos med Nordnorsk Opera og Symfoniorkester, Tredje dame i Tryllefløyten med OperaTrøndelag, og høsten 2017 tok hun andreplass i The Robert Presley Memorial Verdi Prize i London.

Misund er utdannet ved Barrat Due musikkinstitutt og Norges musikkhøgskole, og har etter endte masterstudier studert sang videre med Michael Harper i London, jobbet med coach John Lidal (DNO&B) og nylig med den verdenskjente Verdi-mezzoen Dolora Zajick. Hun har også deltatt på en rekke mesterklasser i inn- og utland med blant andre Fiorenza Cossotto, Trish MacCaffrey, Roger Vignols og Sarah Walker.

Kodály vokste opp i Galánta, en landsby nær Bratislava i dagens Slovakia, den gang del av det utstrakte østerriksk-ungarske imperium. Samtidig holdt et berømt sigøynerorkester til der og ga unge Kodály hans første «orkesteropplevelser» og store musikalske inntrykk. Han dro seinere til Budapest og utdannet seg til etnomusikolog, komponist og pedagog, før han reiste rundt og samlet inn ungarske folketoner og ble en betydningsfull skikkelse i gjenoppbyggingen av det ungarske musikkliv etter andre verdenskrig.

Danser fra Galánta er ikke en samling danser, men heller et tonedikt, en enkelt sats inndelt i episoder. Det melodiske materialet er i hovedsak tuftet på ungarske folketoner kalt verbunkos. Disse var en del av det ungarske militærets vervestrategi: akkompagnert av sigøynermusikere danset husarer for landsbyens unge menn, først langsomt, så hurtigere og hurtigere til en frenetisk slutt, komplett med hopp og klirrende støvelsporer – en sikker metode for å lose unge menn inn i militærtjeneste …

Stykket ble skrevet til 80-årsjubileet for Budapest filharmoniske orkester i 1933.

I fjor ble Jessie Montgomery utropt til Årets komponist av Musical America (USAs eldste klassiske musikkmagasin), og i februar i år vant hun GRAMMY® for beste album i kategorien samtidsmusikk for Rounds.

Hennes musikk blir av anmeldere beskrevet som «eksplosjon av liv», «frisk og energisk», «turbulent» og «ekstremt fargerik», og hun er virkelig i ferd med å etablere seg som en av vår tids mest betydningsfulle unge stemmer.

Five Freedom Songs ble komponert i samarbeid med sopranen Julia Bullock – de to ønsket å skape en sangsyklus som hedret deres felles afrikansk-amerikanske bakgrunn og den musikalske arven fra sprituals. Samtidig er syklusen satt i en moderne ramme der Montgomery eksperimenterer med nye stilistiske konsepter.

Hver av de fem sangene er hentet fra den historiske antologien Slave Songs of the United States (opprinnelig utgitt av A. Simpson & Co., New York, 1867), det første dokumentet som samlet inn melodier og tekster sunget av de afrikansk-amerikanske slavene og katalogiserte dem etter opprinnelse og sosial kontekst.

Syklusen hadde opprinnelig tittelen Five Slave Songs og ble urframført på Metropolitan Museum of Art i 2018. Bullock ønsket å ta verket med på turné i USA og Europa og Montgomery arrangerte syklusen for strykeorkester og perkusjon. Men de syntes ikke at tittelen var betegnende for verket. Tekstene omhandlet frihet og frigjøring, og melodiene hadde en åpen kvalitet. «Det er ikke slaveriet som står i sentrum her, men en bekreftelse av livet, av uavhengighet, av å søke sin frihet gjennom kunstneriske uttrykk». Tittelen ble derfor endret til Five Freedom Songs.

Vi låner øre til Montgomerys egne ord for å beskrive Records from a Vanishing City: «I arbeidet med dette stykket kom jeg over en spesiell plate; Sanza and Guitar - Music of the Bena Luluwa of Angola and Zaire (Lyrichord Stereo, 1974) der sangen Birth Song – en vekselsang sunget av kvinner – framkalte et ekko i meg. Den delte flere melodiske konturer med en vuggesang min mor sang til meg som liten, Vuggesang for Jessie, (nedtegnet av min far, Ed Montgomery, og publisert i Broadside Magazine, #151, mai 1984). Den sterke forbindelsen mellom disse to vuggesangene, der omsorg, lengsel og tap smelter sammen og munner ut i en slags hybrid som forbinder hver av de tre delene i Records from a Vanishing City.

Vi finner de første kimene til det melodiske materialet i Symfoni nr. 7 i Sibelius’ dagboknotater så tidlig som i 1915, inne blant skisser til den femte symfonien. Prosessen med Symfoni nr. 7 skulle altså ta nesten ti år og symfonien gikk fra å være en flersatsig sak til å ende opp som én eneste sats. Opprinnelig kalte Sibelius den Fantasia sinfonica I, og den fikk sin urframføring under denne tittelen i Stockholm 24. mars 1924 med Konsertföreningen under ledelse av komponisten selv. Senere bestemte han seg for at det var en symfoni, til tross for at den bare besto av én enkelt sats, og den ble dermed hans sjuende og siste.

Det lille motivet som dukker opp i dagboknotatene til symfoni nr. 5 modnes langsomt i tankene hans, det tar form, utvider seg, forekommer i flere utgaver og blir Adagio-temaet som på mange måter er rotsystemet til hele symfonien.

Symfonien åpner med en fjern paukevirvel før en mystisk skala stiger opp og avløses av skiftende slør av klangfarger. Iskalde dissonanser åpner opp et stort frossent, vakkert lydlandskap. Symfonien spiller på vår oppfattelse av tid, tempo og bevegelse og søker å endre spillereglene. Den opphever tyngdekraften og henstiller oss i en tilstand av vektløshet, en følelse av å sveve i evigheten i en sømløst tidsaltererende reise. Vi spinner inn og ut av tempi, inn og ut av for- og bakgrunn, inn og ut av energibaner før vi slynges ut i kosmos.

Sibelius sa selv at «det kan ikke benektes: mitt siste verk er ett av de beste» og det sier vi oss helt klart enige i.

Camilla Rusten

1. My Lord, What a Morning

My Lord, what a morning,
My Lord, what a morning,
Oh my Lord, what a morning,
When the stars begin to fall,
When the stars begin to fall.

My Lord, what a morning,
My Lord, what a morning,
Oh my Lord, what a morning,
When the stars begin to fall.

You will hear the trumpets sound,
To wake the nations underground,
Looking to my God’s right hand,
When the stars begin to fall.

You will hear the people shout,
To wake the nations underground,
Looking to my God’s right hand,
When the stars begin to fall,
When the stars begin to fall.

My Lord, what a morning,
My Lord, what a morning,
Oh my Lord, what a morning,
When the stars begin to fall,
When the stars begin to fall.

2. I Want to Go Home

Dere’s no rain to wet you.
O yes, I want to go home,
Want to go home.

Dere’s no sun to burn you.
O yes, I want to go home,
Want to go home.

Dere’s no hard trials,
O yes, I want to go home,
Want to go home.

Dere’s no whips a-crackin’ (no),
O yes, I want to go home,
Want to go home.

Dere’s no stormy weather,
O yes, I want to go home,
Want to go home.

Dere’s no slavery in de kingdom,
O yes, I want to go home,
Want to go home.

All is gladness in de kingdom,
O yes I want to go home,
Want to go home.

3. Lay dis Body Down

O graveyard, O graveyard,
I’m walkin’ troo the graveyard;
Lay dis body down.

I know moonlight, I know starlight,
I’m walkin’ troo the starlight;
Lay dis body down.

O my soul, O your soul,
We’re walkin’ troo the moonlight;
Lay dis body down.

O moonlight, O starlight,
I’m walkin’ troo the starlight;
Lay dis body down.

4. My Father, How Long?

My father, how long,
My father, how long,
My father, how long,
Will our people suffer here?

My mother, how long,
My mother, how long,
My mother, how long,
Will our people suffer here?

We will soon be free,
We will soon be free,
We will soon be free,
We will not suffer here.

We’ll walk de miry road,
We’ll walk de golden streets,
We’ll fight for liberty,
We will not suffer here.

My brudders do sing,
My sisters do sing,
My people do sing,
We will not suffer here.

’Cause it won’t be long,
No it won’t be long,
No it won’t be long,
We will not suffer here.

And it won’t be long,
No it won’t be long,
No it won’t be long,
We will not suffer…

5. The Day of Judgment

And de moon will turn to blood,
And de moon will turn to blood,
And de moon will turn to blood
In dat day — O-yoy, my soul!
And de moon will turn to blood in dat day.

And you’ll see de stars a-fallin’,
And you’ll see de stars a-fallin’,
And you’ll see de stars a-fallin’
In dat day — O-yoy, my soul!
And you’ll see de stars a-fallin’ in dat day.

And de world will be on fire,
And de world will be on fire,
And de world will be on fire
In dat day — O-yoy, my soul!
And de world will be on fire in dat day.

And you’ll hear de saints a-singin’,
And you’ll hear de saints a-singin’,
And you’ll hear de saints a-singin’
In dat day — O-yoy, my soul!
And you’ll hear de saints a-singin’ in dat day.

(Repeated)