Torsdagskonserten vår er blitt et fast høydepunkt under Kamfest, og i år er det ekstra stas å få være med og feire både fagotten og festivalkomponist Valentin Silvestrov.

Vi starter “klassisk” med Prokofjevs kjente Symfoni nr. 1 som han skrev utifra spørsmålet «Hvordan hadde Haydn hørtes ut hvis han komponerte en symfoni i 1917?» Mozarts fagottkonsert med ingen ringere enn solofagottist i Wienerfilharmonien, Sophie Dervaux, som solist, utforsker det vakre instrumentets klanglige kvaliteter og er en gemyttlig dialog mellom orkester og solist.

I Silvestrovs musikk er heller aldri det “klassiske” elementet langt unna. Han er en av Ukrainas viktigste samtidskomponister og hans korte Symfoni nr. 7 blir jevnlig spilt over hele verden. Den er en slags kommentar til Mahlers Symfoni nr. 9 og viser hvorfor han også regnes som en av nåtidas mest betydningsfulle komponister. Solist på den følelsesladde Concertino for piano and small orchestra fra 2015 er ukrainske Oleg Bezborodko, som også urframførte konserten.

"Silvestrov skriver nesten som om Mahler snakker til oss fra graven” Norman Lebrecht om Silvestrovs Symfoni nr. 7, sept. 2020.

Ingar Bergby er en av Norges mest anerkjente orkesterdirigenter, med stor produksjon innenfor klassisk musikk, opera, samtids- og crossovermusikk. Han har markert seg som en kunstner med klart formende kraft og stort engasjement i sitt arbeid.

I 2015 – 2020 var Bergby sjefsdirigent for Sjøforsvarets Musikkorps. Han har tidligere vært sjefsdirigent hos Kongelige Norske Marines Musikkorps, Värmlandsoperaen og Värmlands Sinfonietta, Bergen nasjonale opera og Hærens kusikkkorps Nord-Norge. Han har vært profildirigent for KORK, 1. gjestedirigent hos Det Norske Blåseenseble og fast gjestedirigent Bergen Filharmoniske Orkester.

Bergby ble født 4. februar 1964 i Sarpsborg. Han er utdannet klarinettist ved Norges musikkhøgskole, hvor han også studerte orkesterdireksjon, i tillegg til Sibeliusakademiet. Han tok diplomeksamen i orkesterdireksjon i 1991.

Sophie Dervaux har vært solofagottist i Wiener Philharmonic og Wiener Staatsoper Orchestra siden 2015. Tidligere var hun kontrafagottist i Berlinfilharmonien.

Dervaux har vunnet en rekke prestisjetunge konkurranser, inkludert ARD International Music Competition München (2013) og Beethoven Ring Bonn (2014). Som solist har hun spilt med anerkjente orkestre som Wiener Philharmonic, Konzerthausorchester Berlin og Orchestre National de Lyon. Hun har opptrådt i verdens mest prestisjefylte konsertsaler som Philharmonie de Paris, Suntory Hall Tokyo, Carnegie Hall New York og Royal Albert Hall London.

Dervaux underviser ved Musik und Kunst Privatuniversität der Stadt Wien og gir mesterklasser ved konservatorier over hele verden. Hun har vært "Püchner Artist" siden 2014 og brenner for å gjøre instrumentet sitt mer kjent. Hun har spilt fagott siden 2003.

Den ukrainske komponisten og pianisten Oleg Bezborodko ble født i 1973 i Kiev. Han studerte piano ved Kyiv Glier Music College og fortsatte sin utdannelse ved det ukrainske National Academy of Music hvor han i 2010 tok en doktorgrad. Han jobber som heltidsprofessor (pianoklasser og pianopedagogikk) ved samme institusjon.

Som solist har Bezborodko opptrådd over hele Ukraina, Sveits, USA, England, Frankrike, Tyskland, Polen, Canada, Russland, Estland og Cuba. Hans verk har blitt fremført både i Europa, Amerika, Asia og Australia, samt publisert i Tyskland, Storbritannia, USA og Ukraina. Bezborodko er medlem av National Ukrainian Union of Composers og ASCAP.

Sommeren 1917 tilbrakte den unge musikkstudenten på landet utenfor St. Petersburg. Ganske raskt kom ideen om å komponere en symfoni i Haydns stil: «For meg var det klart at dersom Haydn hadde levd nå ville han ha beholdt sin egen stil, men samtidig ha benyttet noe av det nye.» Prokofjev kalte det selv et eksperiment og han skrev aldri noe liknende igjen.

Hans symfoni nr. 1 "Den klassiske" er tradisjonell firesatsig med en livlig førstesats i sonatesatsform, en melodiøs langsom andresats, en overraskende Gavotte som tredje sats og en rask rondo-finale. I første sats presenteres det første temaet i åpningen, et travelt og dynamisk tema som etterfølges av et mer følsomt andretema. I eksposisjonen behandles de med overraskende harmoniske hopp, mens reprisen er helt etter læreboka.

Andresatsen har en elegant melodi i fiolinene høyt oppe over orkesterteksturen, noe som gir den en nærmest gjennomskinnelig kvalitet. I klassisismen var tredje sats oftest dansesatsen Menuett i tretakt. Med Beethoven fikk denne et hurtigere tempo, Scherzo, men fremdeles i tretakt. Her benytter Prokofjev ganske riktig en dansesats, men han strekker seg tilbake til barokken og velger seg Gavotte i totakt. Historisk sett har gavotten tyngdepunktet på det andre slaget og komponisten framhever dette med blant annet triller og aksenter. Denne satsen ble senere omarbeidet og kraftig utbygd for så å bli innlemmet i musikken til balletten Romeo og Julie.

Finalesatsen var tradisjonelt en rondo, men Prokofjev skriver i stedet en andre sonatesatsform som glitrer og gnistrer i fart slik at man nesten ikke henger med. Også i denne eksposisjonsdelen er det store sprang harmonisk, overveiende i dur, og ganske snart, før vi får sukk for oss, er vi ved veis ende.

Symfonien ble urframført av det tidligere hofforkesteret under ledelse av komponisten selv 21. april 1918 i St. Petersburg (Petrograd). Noen dager senere dro Prokofjev på en konsertturné til Vesten, som skulle vare i fjorten år.

Fagotten står på rødlista over utrydningstruede instrumentgrupper, sammen med harpe, kirkeorgel, obo og kontrabass. Under årets festival har Kamfest et ekstra fokus på obo og fagott, og på kveldens konsert står Mozarts eneste konsert for fagott og orkester på programmet. Han skrev trolig flere, men det er bare denne som har overlevd. Den er datert 4. juni 1774, mens 18-årige Mozart fremdeles er i Salzburg som konsertmester ved erkebiskopens hoff. Det er for øvrig også den første treblåserkonserten fra mesterens hånd.

Fagotten hadde på denne tiden nettopp gjennomgått en teknisk «oppgradering» og det er tydelig at Mozart hadde inngående kjennskap til instrumentets muligheter. Her er det tekniske finesser for den virtuose fagottist med store tonesprang og hurtige løp. Men det er også plass til dette instrumentets mer lyriske kvaliteter i den langsomme andresatsen.

I første sats presenteres både første og andre tema av orkesteret, mens fagotten får utbrodere og ornamentere begge temaene etter tur i en sats som er teknisk krevende for solisten. Andre sats er som en ordløs operaarie, og temaet gjenbrukes da også ti år seinere som grevinnens arie, Porgi, amor, i Figaros bryllup. Her får Mozart virkelig vist fram fagottens sanglige kvaliteter. Siste sats har form av en menuett og her er det orkesteret som fører an, mens solisten skøyeraktig farer rundt i fri utfoldelse over det som var selve innbegrepet på 1700-tallets eleganse og stilfullhet; menuetten.

Silvestrov er beskrevet av sine samtidige komponistkollegaer Arvo Pärt og Alfred Schnittke som «én av vår tids største komponister». Hans kompositoriske stil består av et mangfold av stilarter og han kaller den allegorisk, metaforisk eller «metamusikk». Han er opptatt av klang og klangfarger og musikken hans er overveiende stillferdig, nesten meditativ, men samtidig uttrykksfull. Silvestrov bruker ofte musikalske sitater i verkene sine, noe som gir en nostalgisk følelse, en gjenklang av noe kjent. Selv sier han at «Jeg skriver ikke ny musikk […] musikken min er svar på og et ekko av det som allerede finnes.»

Som ung student tilhørte han det avantgardistiske miljøet på musikkonservatoriet i Kyiv på 1960-tallet og leflet også litt med sin egen variant av tolvtoneteknikken. Men disse stilistiske retningene var ikke «godkjent» av det sovjetiske regimet og i 1970 ble han utestengt fra det sovjetiske komponistforbundet. I tiden som fulgte endret han komponiststil. Han vendte seg mot den neoromantiske retningen, musikken hans ble mer tonal i uttrykket og snart var han inne i varmen igjen hos myndighetene.

Concertino for piano og lite orkester er motsatsen til den virtuose konsertgenren fra romantikken. Alle de fire satsene oppleves som mer intime i karakter, de er lyriske og har det gjenkjennelige nostalgiske preget. De melodiske frasene fullføres ikke, men henger liksom igjen i lufta eller repeteres i andre instrumentgrupper i orkesteret som ekko eller spørsmål.

Symfoni nr. 7 ble skrevet i 2003 og er en kort ensatsig symfoni, som kanskje har mer anstrøk av vår tids filmmusikk enn den tradisjonelle orkestertradisjonen. Denne viser klarest dualiteten i Silvestrovs musikk hvor voldsomme utbrudd balanseres mot øyeblikk av bedrøvet ømhet. En vemodig følelse av avskjed gjennomsyrer siste del og musikken synes å oppløses mot slutten, som om den svinner hen og etterlater oss med en stemning av det forgagne. Symfonien har blitt beskrevet som om den «tar oss med gjennom fjellene i Mahlers niende som en hyllest og kommentar til denne, men med referanser til både Britten og Sjostakovitsj».Silvestrov er blitt et symbol for det ukrainske folket som har kjempet sin frihetskamp siden massakren på Majdan-plassen og annekteringen av Krim i 2014. Hans Silent Music og Prayer for Ukraine er ofte framført på støttekonserter verden over. Selv flyktet han fra Kyiv til Berlin i mars 2022, men håper, en dag i nær framtid, å kunne vende tilbake.