Vår torsdagskonsert er et fast høydepunkt under Trondheim kammermusikkfestival. I år setter festivalen fokus på instrumentet bratsj, et av instrumentene som er «utrydningstruet» og som det jobbes målrettet for å øke rekrutteringen til.

Festivalkomponist Kristine Tjøgersens stykke Pelagic Dreamscape skildrer dyreliv over og under vann i tilknytning til øyer i åpent hav. Her har hun hentet inspirasjon fra fuglelyder fra krykkje, teist og enkeltbekkasin, fra sangen fra torsk, brosme og spekkhogger og støy fra menneskelig aktivitet som boring og seismikk-skyting. Verket ble nominert til Årets verk 2024 av Norsk komponistforening.

Videre kan vi entusiastisk røpe at konserten vår vil inneholde en av verdens fremste bratsjister, stjernesolisten Antoine Tamestit, som skal få bryne seg på Waltons romantiske bratsjkonsert, full av intense harmonier, lyriske melodilinjer og en vakker melankolsk grunnstemning.

Konserten rammes inn av to franskmenn og to verk som også er inspirert av havet; Ravels skimrende Un barque sur l’ocean og Debussys stemningsfulle orkesterverk, La mer. Her males omskiftelige verdenshav fram med mesterlige klangfarger i verk som glitrer og funkler, fråder og skummer.

Ludovic Morlot har et bredt repertoar med en spesiell interesse for det 20. århundres musikk. Han er kjent for sin franske eleganse kontrastert med et energisk uttrykk.

Morlot er sjefdirigent for Barcelona symfoniorkester (La Orquesta Sinfónica de Barcelona y Nacional de Catalunya) og Associate Artist ved BBC Philharmonic Orchestra. Fra 2027 tar han over som sjefdirigent for Porto symfoniorkester (Orquestra Sinfónica do Porto Casa da Música). Han har vært sjefdirigent for Seattle Symphony Orchestra, kunstnerisk leder og grunnlegger av National Youth Orchestra of China og sjefdirigent for La Monnaie (Belgias operahus).

Han er en ettertraktet gjestedirigent og har samarbeidet med orkester som Berliner Philharmonic, Royal Concertgebouw, Czech Philharmonic, Dresden Staatskapelle, London Philharmonic, and Budapest Festival orchestras, Los Angeles Philharmonic, Royal Stockholm Philharmonic, Yomiuri Nippon Symphony and Melbourne Symphony Orchestras. Han kommer til oss fra Milano der han har gjort konserten Ravel Révélé med L’Orchestra Teatro Regio Torino og drar videre til San Diego og så til Vancouver og Madrid.

Morlot er utdannet fiolinist og studerte direksjon ved Pierre Monteux School (USA), ved Royal Academy og Royal College i London. Han er gjesteprofessor ved University of Washington School of Music i Seattle og æresmedlem av The Royal Academy of Music siden 2014.

Antoine Tamestit er svært glad i å reise rundt og dele musikk med publikum og mennesker fra forskjellige kulturer. Han framholdes som en av Frankrikes mest begavede musikere.

Franske Tamestit er i inneværende sesong Artist-in-Residence ved Finlands Radios Symfoniorkester og kunstnerisk kurator ved Konzerthaus Dortmund. Han skal gjøre konserter med Orchestre Métropolitain, Staatskapelle Berlin, Symphonieorchester des Bayerischen Rundfunks, London Symphony Orchestra, Finlands Radios Symfoniorkester og NHK Symphony Orchestra, og skal på Europa-turné med WDR Sinfonieorchester og deres sjefdirigent Marie Jacquot.

Tamestit har nylig vært i Montreal og spilt Waltons bratsjkonsert der, og han drar videre fra Trondheim til Hamburg og Elbphilharmonie for å spille franske Thierry Escaichs bratsjkonsert La Nuit des Chants og så til Seoul for å spille Gubaidulinas bratsjkonsert der.

Han er en ivrig kammermusiker og som den pasjonerte forkjemper for bratsjen han er, har han også bidratt til å utvide repertoaret og har urframført konserter av komponister som Jörg Widmann, Thierry Escaich, Gérard Tamestit og Olga Neuwirth.

Tamestit studerte ved Conservatoire de Paris med Jean Sulem, Jesse Levine og Tabea Zimmermann. Selv underviser han ved Kronberg Academy. Han spiller på den aller første bratsjen bygd av Antonio Stradivarius i 1672, Gustav Mahler, generøst utlånt av Die Stradivari Stiftung Habisreutinger-Huggler-Coray.

Une barque sur l'ocean (En båt på havet) er hentet fra hans klaversuite Miroirs (Speil). Miroirs ble skrevet i 1905 og består av fem kontrasterende satser. Disse er tilegnet fem av medlemmene av Les Apaches, en gruppe forfattere, musikere og kunstnere som hver lørdag kveld samlet seg i salongen til prinsesse Edmond de Polignac (1865–1943) for å dele fra sine siste verk og diskutere aktuelle kulturelle hendelser. Une barque sur l'ocean er tilegnet maleren Paul Sordes. Ravel sa selv om klaversuiten at den «markerer et tydelig vendepunkt i min harmoniske utvikling».

I 1926 orkestrerte han Une barque sur l'ocean. Fløyte åpner verket og representerer teamet – båten. Treblås, strykere, harpe og celesta med sine arpeggios (brutte akkorder) illuderer bølgene fra stille vann til piskende sjø. Midtdelen gir oss havets lunefulle og atstadige natur og Ravel understreker dette ved å variere både rytmiske mønstre og taktarter, tempo og styrke på arpeggioene, mens messing og slagverk forsterker havets voldsomhet. Men stormen varer ikke evig og snart er vi tilbake i smulere farvann, sjøl om vi fremdeles får reminisenser av uværet. Stykket avsluttes med temaet, denne gangen spilt av fiolinene.

Walton var stort sett selvlært komponist, han skrev omstendelig og langsomt og har derfor en kortere verkliste enn mange, men britene regner ham likevel som den viktigste komponisten i «mellomgenerasjonen» mellom Vaughan Williams og Britten. Waltons komposisjonsstil omtales gjerne som romantisk modernisme; han skriver tonalt, men med moderate innslag av modernisme, og han hentet inspirasjon fra komponister som Elgar, Stravinskij og Hindemith, og fra den engelske folkemusikken.

Konsert for bratsj og orkester ble til på Amalfi-kysten vinteren 1928-29 – han hadde blitt kontaktet av dirigenten Sir Thomas Beecham for å skrive et verk til den store bratsjvirtuosen Lionel Tertis. Da Walton sendte Tertis notene fikk han dem straks i retur med beskjed om at konserten var for moderne og at han nektet å spille den. Walton vurderte å skrive den om til en fiolinkonsert, men musikkprodusent i BBC, Edward Clark, foreslo at han kunne sende konserten til Paul Hindemith i stedet. Denne likte den mye bedre og konserten ble urframført i Queen’s Hall i London 3. oktober 1929 av Hindemith med Henry Wood Symphony Orchestra under ledelse av komponisten.

Hovedtemaet i første sats er en lengselsfull melodi som vandrer mellom solobratsj og obo i langsomt valsetempo, mens det melankolske sidetemaet akkompagneres av pizzicato stryk. I gjennomføringsdelen utforskes det melodiske materialet både musikalsk og rytmisk i en mer eksaltert atmosfære, før vi igjen er tilbake til hovedtemaet.

Den korte, livlige andresatsen, Vivo, er en danseaktig sats med synkoperte rytmer og skiftende dynamikk og teksturer. Her alternerer store orkesterpassasjer med lettbeinte virtuose solistpartier.

Finalesatsen tar oss tilbake til stemninga fra første sats og her veksles det mellom energiske og ettertenksomme partier. Satsen ender i en virtuos kadens der solisten får vist fram både teknisk briljans og følelsesmessig dybde, før det hele ender i en feiende avslutning.

Konserten ble vel tatt imot og befestet Waltons posisjon som en av de ledende britiske komponister. Tertis innrømmet at han nok hadde feilvurdert verket og spilte det flere ganger etter 1930. Walton reviderte konserten i 1962 og det er denne reviderte utgaven som spilles i kveld.

«- Ofte kommer tittelen først. Det er som et lyn som lyser opp landskapet et øyeblikk. Hvis jeg finner en god tittel, vet jeg at hvordan stykket blir. Da er det som om jeg kan høre det for meg, sier Kristine Tjøgersen.

For noen år siden var Tjøgersen på besøk i Trondheim. Da fikk hun en telefon fra WDR Sinfonieorchester Köln som ønsket å bestille ny musikk fra henne. Hun hadde nettopp fullført et større orkesterverk og var usikker på om hun hadde enda ett i seg. - Jeg gikk tur langs Nidelva med utsikt mot Nidarosdomen, og plutselig visste jeg hva tittelen skulle være. Jeg visste at det skulle handle om det åpne havet og sjøfuglene. Jeg ringte WDR tilbake og svarte at jeg tok oppdraget, og at tittelen var Pelagic Dreamscape.

Fritt oversatt betyr tittelen et drømmelandskap fra det åpne hav – et bilde som treffer kjernen i Tjøgersens musikalske univers der naturvitenskap, økologi og klanglig fantasi smeltes sammen.

- Fra intervju med Kristine Tjøgersen på Kamfest sine nettsider, av Kai Kristiansen

Tjøgersen skriver på sine nettsider om verket:

«I lange tider har mennesket tolket varsler eller jærtegn fra fuglene.
Med raske vingeslag og sin lyse, nesten skingrende sang, er den en av vårens første tegn, etterfulgt av krykkje og tjelden, som synger selve vårhavets sang.
Ute i de åpne vannmassene, i det pelagiske landskapet, kan du høre den rytmiske trommingen av enkeltbekkasinens sang.
Insektenes summing kiler deg i ørene før alt druknes i bølgeskvulp.
Rullende opp og ned av mektige krefter kan den pelagiske sonen forestilles som en sylinder eller en vannsøyle mellom havoverflata og havbunnen.
Vi flyr, vi står på fast grunn, vi flyter, vi er under vann.
Den pulserende rytmen av oksygenboblene våre akkompagneres av de uavbrutte rytmene fra torsk, hyse og brosme.
I stedet for stemmebånd gnir de eller slår beinstrukturen sammen, mens noen bruker svømmeblæra som tromme. Lydpartiklenes bevegelser høres ved hjelp av øresteiner, otolitter.
De lytter, de synger.
Et buldrende kor av glissandi spekkhoggere ute på jakt etter den sølvskimrende silda tar over lydbildet mens vi når bunnen der tangen vokser og korallrev omslutter oss.
Det blir sterkere og sterkere. Seismiske undersøkelser, eksplosjoner, konstruksjon og sonar.
Kraftige lavfrekvente lydbølger og hamrende luftkanoner overdøver de naturlige omgivelsene, demper dem og gjør det umulig å kommunisere og høre hverandre, stilner lydene av det marine livet.
Vi beveger oss gjennom den tenkte sylinderen opp til overflata.
Lyden av vinger varsler hva som kommer.»

Tjøgersen har forvandlet konsertsalen til et vidstrakt havområde og et undersjøisk lydrike der fuglesang og -skrik, rytmiske bølgeskvulp, spekkhoggersang, fiskenes lyder og sang og menneskelig aktivitet skildres ved hjelp av kjente og ukjente orkesterinstrument, og lydkilder som bobleplast, spisepinner i tre og bånd fra en VHS-kassett. Stykket vant TONOs EDVARD-pris i 2024 og juryens begrunnelse var:

«Kristine Tjøgersen har en fantastisk evne til å utnytte orkesterapparatet til å skape nye lyder og spennende uttrykk. Med sitt mesterlige grep om orkestrering og sin forståelse for de ulike instrumentenes egenart, skaper hun et nytt og oppslukende lydbilde som virkelig tar oss med ut på det åpne hav. Verket har en utstrakt og gjennomarbeidet form. Fantastiske kaskader som forplanter seg gjennom orkesteret bidrar til at publikum blir med på reisen gjennom det bølgende og brusende havet. Det er nyskapende og originalt, og viser at det stadig finnes uutforskede måter å bruke orkesteret på.»

Verket hadde sin urpremiere 20. mai 2023 i Funkhaus i Köln med WDR Symphonieorchester under ledelse av Sylvain Cambreling.

Det definitive bruddet med seinromantikkens formprinsipper, harmonikk, dur- og molltonalitet og spenningsoppbygning sto Debussy for, med orkesterverket La Mér (1903–05) helt i front. Her gir han oss følelsen av, eller bilder på, havets ulike fasetter og temperament fortalt i musikalsk klangrikdom i et verk han selv omtalte som ‘tre symfoniske skisser’.

Og denne klangrikdommen makter Debussy å mane fram nettopp fordi han er en mester i orkestrering, en mester i å sette sammen de ulike instrumentenes klangfarger i drømmende og abstrakte scener. Her finner vi hverken tradisjonelle former eller hoved- og sidetemaer, men kan bade i skyer, bølger, solskinn, vind og refleksjoner som alle speiler havets omskiftelige landskap.

La Mér er delt i tre satser; De l'aube à midi sur la mer, Jeux de vagues og Dialogue du vent et de la mer. I første sats, Fra daggry til middag på sjøen, veksler ulike musikalske motiv med raskt skiftende klangfarger som for å illudere den urolige og omskiftelige overflaten over havdypets uforanderlige evighet. Andre sats, Bølgenes lek, illuderer de rastløse bølgene som danser, skiller lag og finner sammen igjen gjennom bruk av flyktig harmonikk, pentatone skalaer og kryssende rytmiske figurer. Siste sats, Vindens og havets dialog, er nettopp tematiske dialoger i et repetetivt mønster som gir oss følelsen av at havet og orkesterverket kommer til ro, før det til slutt skyller over oss i mektige dissonanser.

La Mér ble uroppført i Paris, 15, oktober 1905, med Lamoureux Orchestra under ledelse av Camille Chevillard, og fikk en voldsomt blandet mottakelse. Stykket vant ikke fram før Debussy selv dirigerte det nesten tre år seinere og siden har det tatt sin velfortjente plass i orkesterrepertoaret.

Camilla Rusten

Her er flere konserter denne sesongen vi tror du kommer til å like!