På kveldens konsert holder vi oss like rundt århundreskiftet i overgangen mellom klassisisme og romantikk, med en moden Haydn og en ung, fremadstormende Beethoven. I 2027 markeres 200-årsdagen for Beethovens død med Beethoven-konserter og -festivaler over hele verden, og vi lader altså opp til dette med hans to første symfonier.

Beethovens aller første symfoni står liksom litt i spagat; den lener seg tydelig på Haydn og Mozart før ham samtidig som den peker framover mot det som skal bli utgangspunkt og målestokk for komponistene som kommer etter ham. Også hans Symfoni nr. 2 måles opp mot denne – fremdeles klassisk, men enda litt mer søkende, mer fremoverlent, og kanskje Beethovens mest livlige og solfylte symfoni.

Midt mellom disse tidlige Beethoven-symfoniene står Haydns fredsommelige og godlynte Cellokonsert nr. 2 støtt. Kritikerroste Daniel Müller-Schott karakteriseres som glitrende elegant, men også intenst uttrykksfull med en varm, vakker klang. Selv om han nok vil utfordre Haydn, er han alltid like stilistisk sikker og yter konserten rettferdighet med sin lekenhet og sitt krystallklare spill.

Ludwig van Beethoven er kanskje den mest innflytelsesrike komponisten innen den klassiske musikken. Han bidro til å introdusere den romantiske epoken og igangsatte en musikalsk revolusjon. I 2027 er det to hundre år siden han døde. Vi feirer dette med hele fire konserter med Beethoven denne sesongen. Det er bare å glede seg!

Kerem Hasan regnes som en av de meste spennende unge britiske dirigenter i dag og en ny energisk kraft i orkesterverdenen.

Hasan er første gjestedirigent i Noord Nederlands Orkest (fra forrige sesong) og sjefdirigent for Badisches Staatstheater Karlsruhe fra neste sesong. Han har tidligere vært sjefdirigent for Tiroler Symphonieorchester Innsbruck. Denne sesongen gjør han sin første gjesteopptreden i orkestrene Copenhagen Phil, Helsingborg Symfoniorkester, Sinfonieorchester Wuppertal og Kyoto symfoniorkester.

Hasan kommer til oss fra Dresden og Dresdner Philharmonie hvor han blant annet har gjort Mozarts Symfoni nr. 38 (Praha), og reiser videre til Helsingborg, Helsingborg Symfoniorkester og Kurt Weill, før turen går til Groningen og Noord Nederlands Orkest med Rachmaninovs Paganini-rapsodi.

Han studerte klaver og direksjon ved Royal Conservatoire of Scotland og fullførte direksjonsstudiene ved Zürcher Hochschule der Künste i Zürich under Johannes Schlaefli. Han har deltatt på mesterklasser med blant andre David Zinman, Edo de Waart, Gianandrea Noseda, Esa-Pekka Salonen og Robert Spano.

Daniel Müller-Schott er en av verdens mest ettertraktede cellister og er viden kjent for sin tekniske fingerspitzgefühl og sine uttrykksfulle tolkninger.

Müller-Schott har spilt med verdens ledende orkester og dirigenter, og denne sesongen samarbeider han med blant andre Orchestre National de France og Cristian Măcelaru, NDR Elbphilharmonie Orchester og Andris Poga, London Philharmonic Orchestra og Edward Gardner, Real Orquesta Sinfónica de Sevilla og Eun Sun Kim, Royal Philharmonic Orchestra og Vasilij Petrenko og Filarmonica Arturo Toscanini under Kent Nagano.

Før han kommer til oss har han gjort Elgars cellokonsert i Sønderborg med Sønderjylland Symfoniorkester og fra Trondheim skal han videre til Madrid og Valencia med London Philharmonic Orchestra, Edward Gardner og Brahms dobbeltkonsert for fiolin og cello med Julia Fischer.

Müller-Schott har studert med Walter Nothas, Heinrich Schiff og Steven Isserlis, og tok privattimer hos Mstislav Rostropovich gjennom Anne-Sophie Mutter Foundation. Han spiller på en 'Ex Shapiro' Matteo Goffriller cello, bygd i Venezia i 1727.

Beethoven var blitt 25 år før han begynte på sin første symfoni. Han hadde da allerede etablert seg som en glimrende pianist og etterspurt komponist, og hadde skrevet en stor mengde kammermusikk og sin første klaverkonsert. Men fremdeles var symfonier og strykekvartetter et ubeskrevet noteblad. Å skulle etterfølge de to store mesterne Haydn og Mozart i disses uovertrufne sjangre var nok noe den selvkritiske Beethoven ikke ville begi seg ut på før han var sikker på å kunne måle seg med sine idoler.

I 1792, da han var 22 år, dro Beethoven til Wien og gikk i lære hos Haydn. De to gikk ikke overens og studietiden varte da også bare ett års tid. To år senere begynte han på skissene til en symfoni, men fikk problemer med finalen, og skissene ble liggende. På høsten i 1799, etter å ha komponert sine første strykekvartetter, vendte han tilbake til symfonien.

Beethovens Symfoni nr. 1 er wienerklassisistisk i all sin prakt, den er lettbeint, men elegant, og for det moderne publikum knapt til å lee på øyelokket av. Men for datidens tilhørere hadde Beethoven tilført symfonien mange nyskapende element.

Første sats’ langsomme innledning forsøker i det lengste å «unngå» å lande i hovedtonearten C, og hele symfonien bærer preg av en harmonisk eventyrlysten Beethoven som går sine egne veier. Han gjør større bruk av blåseinstrumentene, særlig treblåserne, noe som gir verket en helt «ny» klangfarge. Den langsomme andresatsen er som en rolig spasertur. Et beskjedent fugeliknende tema spilles over et underliggende rytmisk mønster i pauke; å inkludere pauke i denne satsen var også noe helt nytt.

Tredje sats har fått tittelen Menuett, men denne satsen er langt fra dansbar, snarere en livlig scherzo med store dynamiske kontraster og hurtige stemningsskift som er både mektige, elegante, listige og viltre.

Finalen åpner med et ertende tema; en nølende skala som fiolinene har problemer med å få fullført, før de endelig og med stor bravur leder an i et energisk hovedtema og et fyrverkeri av en avslutning.

Beethovens symfoni nr. 1 ble urframført 2. april 1800 i Burgtheater i Wien, og Allgemeine Musikalische Zeitungs anmelder skrev at Beethoven i symfonien demonstrerte stor kunstnerisk ferdighet, nyskaping og et vell av ideer, men at dens største svakhet var at «treblåserne ble for mye brukt slik at det ble musikk for et korps heller enn et symfoniorkester.»

Haydn var ansatt som kapellmester ved fyrst Miklós (Nikolaus) Esterházys hoff i Eisenstadt i Ungarn (nå Burgenland i Østerrike). Her hadde han et ypperlig orkester på ca 25 mann til disposisjon, bestående av utmerkede musikere. I årene 1778–90 var solocellisten Anton Kraft, og Cellokonsert nr. 2 ble sannsynligvis komponert til ham. Kraft studerte komposisjon under Haydn og mange trodde lenge at det var Kraft som var komponisten, selv om konserten ble publisert i 1802 med Haydn som opphavsmann. Originalpartituret forsvant nemlig, og Krafts barnebarn hevdet at det var bestefaren som sto bak komposisjonen. Ikke før originalmanuskriptet dukket opp igjen i 1951 med Haydns signatur ble all tvil fjernet, og han står nå som rettmessig komponist.

Cellokonsert nr. 2 fra 1783 var mye mer krevende enn hans første, som ble skrevet nesten tjue år tidligere, i 1765. Kraft var en særs virtuos cellist og konserten utforsket instrumentets ytterpunkter, særlig ved å legge store deler av solistpartiene til det lyseste registeret. Datidens cello hadde en kortere hals, noe som gjorde dette krevende for solisten med raske løp og dobbeltgrep i både første og siste sats.

Første sats åpner som seg hør og bør med orkesteret som presenterer både hovedtema og sidetema før solisten får lov til å vise seg fram. Solisten akkompagneres nennsomt av stryk og Haydn ser til at orkesteret aldri overdøver solisten, men legger et teppe av harmonier under i stryk, med blåserne som små innsmett og kommentarer for riktig å krydre det hele. Melodilinjene er både smekre og lekne, og kontrastene mellom disse og plutselige entusiastiske utbrudd preger satsen og gir solisten mulighet til å ubesværet veksle mellom det lyrisk varme og det energisk lekne og teknisk briljante.

Den langsomme andresatsen viser celloen fram i all sin sanglige prakt med akk så vakre lange og elegante linjer mot orkesterets lekre og delikate tekstur.

Finalesatsens dansende karakter er i rondoform (et hovedtema som gjentas med ulike vekslende mellompartier) og viser oss Haydns lekne og humoristiske personlighet, der orkester og solist riktig får kose seg i hverandres selskap. Her presenterer solisten temaet og satsen fyker avgårde med hurtige løp og virtuose ablegøyer som oppsummerer en livlig, sprudlende og uttrykksfull cellokonsert.

Cellokonsert nr. 2 har vært populær siden den ble utgitt. Til og med på slutten av 1800-tallet, midt i romantikkens tjukkeste virtuose æra var den fast gjenganger på cellistenes konsertrepertoar. Konserten ble da utgitt på nytt med større orkestrering som bedre passet det romantiske publikum, med full treblåsseksjon, der fløyte, klarinett og fagott ble lagt til. Haydns originale orkestrering er klassisistisk gjennomskinnelig, med bruk av kun stryk, obo og horn. Det er denne originale utgaven vi får presentert i kveld.

Allerede i 1796 merket Beethoven at hørselen begynte å svikte og rundt 1802 innså han at han snart kom til å bli helt døv. Dette utløste en personlig krise og all hans fortvilelse, bitterhet, angst, frustrasjon og framtidspessimisme kom til uttrykk i et brev han skrev til sine brødre fra et spaopphold i byen Heiligenstadt i 1802, det såkalte Heiligenstadt-testamentet. Brevet ble aldri sendt, men funnet blant hans etterlatenskaper i 1827.

Til tross for smerter av både fysisk og psykisk art som Beethoven strevde med i 1802 er Symfoni nr. 2, som for det meste er komponert dette året, et verk fylt av solskinn, glede og optimisme. Men det er ingen lettvekter, selv om åpningen er Haydnsk med en langsom innledning og tilforlatelig «enkle» temaer. Beethovens mer intense bearbeidelse av det melodiske materialet er så absolutt til stede, likeledes de dramatiske kontrastene og hans mesterlige melodiske variasjon.

Andresatsen er nærmest kammermusikalsk orkestrert og skiller seg ut med sine innbydende lange elegante melodilinjer som inviterer oss inn i en fredfull verden. Mens tredje sats, Scherzo, er en livlig affære med raske vekslinger mellom sterkt og svakt, lyst og mørkt register og ulike instrumentfarger. Dette var for øvrig første gang Scherzo ble brukt som satsnavn på den raske tredjesatsen – fram til da hadde dette vært en dansesats i menuettform.

Finalesatsen åpner med et slags uvanlig «hikkende» tema og ut av denne lille musikalske ideen spinner Beethoven en hel sats, full av galopperende energi, livsglede og humor. Satsen avsluttes med en lang koda og til slutt det som skal bli Beethovens varemerke; en triumferende insistering på hovedtonearten i symfoniens siste takter.

Symfoni nr. 2 ble urframført på en maratonkonsert 5. april 1803 på Theater an der Wien, der også urframføringen av oratoriet Christus am Ölberg og Klaverkonsert nr. 3 sto på programmet, i tillegg til hans Symfoni nr. 1.

Camilla Rusten