Kleibergs ferskeste symfoni urframføres denne kvelden i spennende tospann med Griegs ikoniske a-mollkonsert og med et lett dryss av Svendsens Prélude.

Vi får et etterlengtet gjenhør med Griegs klaverkonsert i a-moll, en konsert som var en umiddelbar suksess allerede på urpremieren. Seinere har den gått sin seiersgang over verden, og er, ved siden av Peer Gynt-suiten, hans mest kjente og spilte verk. For mange er dette selve «lyden av Norge» og det er da også det mest suksessrike norske orkesterverket gjennom tidene. Solist er ingen ringere enn Håvard Gimse, en av Norges fremste pianister.

Sommeren 1825 forlater skipet Restauration Stavanger med kurs mot Amerika. Tre måneder seinere går de første norske emigrantene i land i New York. Utvandringen fra Norge har begynt. I sin tredje symfoni har Kleiberg valgt å fokusere på den norske utvandringen til USA på 18- og 1900-tallet. Symfonien er en del av oppbyggingen mot Nasjonaljubileet i 2030, der tema for 2025 er migrasjon og identitet. Her vil norsk utvandringshistorie stå sentralt, og symfonien er tenkt urfremført som del av «Nasjonalt utvandrerjubileum 2025». Symfonien er et bestillingsverk av Kleiberg for TSO.

«Over hav mot en høyere himmel» har tre satser, der hver sats knytter an til et natur- eller landskapsbilde; 1. Hei, 2. Hav og 3. Himmel, og den narrative oppbygningen av symfonien blir dermed "Fra hei over hav, mot en høyere himmel".

Svendsens Prélude er nylig gjenoppdaget og utgitt av Norsk Musikkarv, og er så vidt vi vet ikke fremført i orkesterversjon i Norge tidligere.

Vi gjør oppmerksom på at konserten vil bli filmet.

Har du lyst til å vite mer om hva klassisk musikk er? Ønsker du å utforske denne rike og varierte musikksjangeren? Da inviterer vi deg til Klassisk vorspiel i forkant av konserten. Her vil du få muligheten til å lære mer om musikken som skal fremføres, komponistene bak verkene, og de historiske kontekstene som har formet dem. Alle er hjertelig velkommen til å delta, enten du er en erfaren lytter eller helt ny til klassisk musikk.

Sted: Foajeen utenfor Store sal i 3. etasje.
Tid: kl. 18:45 (varighet 15-20 minutter).

Klikk her for å lese mer om Klassisk vorspiel.

Peter Szilvay slo gjennom med et brak på sin egen eksamenskonsert med KORK i 1996. Han betegnes som en energisk og karismatisk dirigent, med et stort hjerte for den norske samtidsmusikken.

Szilvay startet som så mange andre dirigenter som musiker, nærmere bestemt som fiolinist. Han byttet etter hvert fiolinen ut med bratsjen og var utøvende musiker i flere år før han igjen byttet, denne gangen fra bratsjgruppa til dirigentpodiet.

Han var dirigentstipendiat i Stavanger symfoniorkester i to år før Mariss Jansons hentet ham til Oslofilharmonien som sin assisterende dirigent. Senere har han dirigert samtlige større norske orkestre og militærkorps, flere skandinaviske symfoniorkestre samt St. Petersburg-filharmonien, Orchestre Philharmonique de Radio France og Det kongelige Kapel.

Szilvay har utviklet en lidenskap for opera og å arbeide med sangere, og har dirigert produksjoner ved blant andre Den Norske Opera & Ballett, Opera Sør og ved operaen i Würzburg i Tyskland.

I 2010 fikk Peter Szilvay hederstittelen "Årets utøver" av Norsk Komponistforening for sin innsats for norsk musikk. Han underviser i direksjon ved Universitet i Stavanger.

Håvard Gimse framholdes som en interessant og inspirerende musiker som spiller med en uforutsigbar lekenhet. Hans særlige forkjærlighet for norsk og skandinavisk repertoar gjør ham til en av våre mest innflytelsesrike musikere.

Han er en særs ettertraktet solist og kammermusiker, og mange av våre fremste klassiske utøvere foretrekker ham som akkompagnatør på sine solokonserter.

Gimse har gjort omfattende turneer i Skandinavia, gjestet de ledende orkestrene i Norden samt symfoniorkestre i blant andre Baltimore, Birmingham, London, Liverpool, Tokyo, Praha, Frankfurt og Berlin.

Han er utnevnt til æresborger i sin hjemby Kongsvinger, har mottatt utallige prestisjefylte priser og utmerkelser, som Diapason d’Or og Gramophone’s Editor’s Choice, Lindeman-prisen, Grieg-prisen og Sibelius-prisen, og spilt inn mer enn 30 album. Gimse er professor ved Norges musikkhøgskole, og gir i tillegg jevnlige masterclasser i inn- og utland. Gimse er utdannet ved Norges musikkhøgskole, Mozarteum i Salzburg og Hochschule der Künste Berlin, med lærere som Hans Leygraf og Jiri Hlinka.

Johan Svendsen, vår første betydelige komponist av større orkesterverk, satte norsk og dansk musikkliv på kartet gjennom sin karriere som gjestedirigent ved de større orkestrene rundt omkring i Europa, der han ofte dirigerte sine egne verk.

Prélude fra 1898 er sannsynligvis det siste verket han fullførte og denne ble komponert til Det Kongelige Teaters 150-årsjubileum, der han hadde virket som kapellmester i 15 år. Verket ble aldri utgitt og har derfor vært lite framført. Ved premieren, 18. desember 1898, syntes kritikerne det var lite passende til anledningen da det ikke var feststemt nok, selv om det hadde «præktig klang og tiltalende motiver» og var «smukt instrumenteret». Det er nok noe av det flotteste han skrev i løpet av årene i København og derfor er det ekstra trist at hans siste verk, hans svanesang, har blitt oversett i årenes løp.

Opprinnelig tittel var Fest-Præludium, men på en kopi av partituret funnet i Nasjonalbiblioteket er tittelen endret til Prélude. Det vites ikke om det er Svendsen selv som står bak denne tittelendringen, men det regnes som sannsynlig. Han bet seg nok merke i kritikernes ord.

15 år gammel satt Grieg i en konsertsal i Leipzig og hørte Clara Schumann framføre Robert Schumanns klaverkonsert i a-moll. Denne gjorde uutslettelig inntrykk på den unge nordmannen som nyllig var kommet dit for å studere. Ti år seinere skriver han sin egen klaverkonsert, også den i a-moll, inspirert av Schumanns, men også helt sin egen med kraftige islett fra norsk folkemusikk.

Den dramatiske åpningen er ikonisk med sin nedadgående brutte a-mollakkord og det nesten florlette hovedtemaet som først presenteres i orkesteret. Utover i satsen tar det ene vakre melodiske tema over etter det andre, og det nydelige sidetemaet introduseres først i celli før vi rives med videre i en runddans av disse melodiske temaene. Satsen avsluttes med en lengre koda der solisten virkelig får utbrodere åpningstemaet i fullt monn, før orkesteret igjen entrer scenen og vi får høre åpningstemaet igjen.

Den vakre og stemningsfulle andresatsen er et utmerket eksempel på Griegs superbe grep om det lyriske, der orkesterets klangfarger først er i fokus før solisten gradvis integreres i orkesterteksturen og så får stå på egne bein.

Finalesatsen er rytmisk basert på hallingen, og for en dans Grieg leder oss inn i; et forrykende tempo der solist og orkester byr på akrobatiske innslag i kappleiken. Men han unner oss en pustepause med en neddempet, men oppløftende midtdel, før krumspring, sprett og hallingkast virvler oss videre mot den grandiose finalen.

Klaverkonsert i a-moll ble urframført i København 3. april 1869 med Edmund Neupert, en norsk pianist, som solist. Grieg kunne selv ikke være til stede, men Neupert skrev i brev til ham etter premieren at publikum var i ekstase.

Men selv om publikum møtte konserten med begeistring, fortsatte Grieg å flikke på den resten av livet. Han reviderte den hele sju ganger, den siste var ferdig bare noen uker før hans død i 1907, og han utførte til sammen rundt 300 små og større endringer på de tre satsene.

Den Trondheimsbaserte norske komponisten Ståle Kleiberg har hatt stort gjennomslag internasjonalt, og har skrevet bestillingsverk til ledende orkester, ensembler og utøvere. Han er en av våre mest spilte samtidskomponister og betegnes da også som en av vår tids mest sentrale.

Kleiberg skriver i en romantisk stil med et ektefølt, personlig uttrykk som kanskje spesielt kommer til syne i hans store vokalverk, for eksempel i Requiem – for the victims of Nazi persecution, et av hans mest framførte verk.

Videre har han skrevet et bredt utvalg kammermusikk, symfonier og konserter. De to første symfoniene Klokkeskjæret: Symfoni nr. 1 og Kammersymfoni: Symfoni nr. 2 er fra henholdsvis 1991 og 1996.

Vi låner øre til Kleibergs egen programtekst om Over hav mot en høyere himmel – en symfoni om norske utvandrere:

«Å bo i USA var en gang det store målet for frihetslengtende nordmenn. Slik er det ikke i dag, særlig ikke etter regjeringsskiftet i januar. Men det er faktisk ikke mer enn 200 år siden sluppen Restauration seilte fra Stavanger til New York med de første norske utvandrerne ombord. Hundre år senere hadde ca. 800.000 nordmenn emigrert til Nord-Amerika. Kun Irland hadde et høyere antall emigranter i forhold til folketallet. Symfonien Over hav mot en høyere himmel tar utgangspunkt i denne delen av vår historie.

Han sad i «prisonen» i lange år,
der siges, i fulde fem;

Ordene er Henrik Ibsens – to linjer fra hans fortellende dikt, Terje Vigen. Terje satt altså i «prisonen», en fornorskning av det engelske «prison». Han var langt ifra eneste nordmann som fikk et opphold der. Bakgrunnen er at unionen Danmark-Norge hadde kommet med i Napoleonskrigene på fransk side. Britene innførte blokade. Brudd på denne ble straffet med opphold i «prisonen». I årene mellom 1808 og 1814 ble ca. 7000 menn fra Danmark-Norge fengslet av britene for brudd på blokaden. De fleste var nordmenn, som satt i såkalte prison-skip – skuter uten seil og ror, som lå for anker uten tilknytning til kai. Terjes forbrytelse var å hente hjem tre tønner bygg i en robåt. Andre gikk mer drastisk til verks, ved å utstyre såkalte kaperskip – båter som hadde til formål å kapre britiske fartøy, for å tilegne seg både skip og last. Dette ble lovlig virksomhet i Danmark-Norge. Forutsetningen var at man hadde fått tildelt kaperbrev, det vil si kongelig løyve til å kapre britiske skip.

Lars Larsen Geilane, lederen for de første norske utvandrerne, hadde sittet i «prisonen». Her stiftet han bekjentskap med briter som drev sosialt arbeid overfor fangene. De kalte seg for «Friends», og hadde sitt eget «Society of Friends». Andre kalte dem foraktfullt for «Quakers». «Vennenes» svar var å bruke ordet «Quakers» om seg selv. Lars stiftet altså bekjentskap med kvekerne da han satt i engelsk fangenskap. Etter frigivelsen og hjemkomsten i 1814 returnerte han til England. Her tjente han i ett år hos Margaret Allen, en av kvekerne Lars hadde møtt som prisonfange. I «prisonen» hadde Lars også blitt kjent med Elias Tastad. Som Lars, hadde også Elias blitt sterkt influert av kvekernes lære da han satt som fange i England. Godt hjulpet av engelske kvekere, dannet Lars og Elias et kvekersamfunn i Stavanger i 1818.

Kvekerne aksepterte ikke Statskirkens sakramenter og ritualer. Det ble fort problemer av det. Elias Tastad hadde ikke bare giftet seg på kvekervis. Da tvillingjentene hans døde av meslinger, ville Elias begrave dem etter kvekernes skikk. Det fikk han ikke lov til. Elias begravde da jentene selv i uvigslet jord. Det gikk ikke upåaktet hen. Elias ble stevnet, og retten dømte ham til å grave likene opp igjen. Dette og lignende eksempler på manglende trosfrihet var en sentral årsak til at Lars Larsen Geilane bestemte seg for å lede de første norske utvandrerne til Amerika i sluppen Restauration, en seilbåt på 54 fot. Da båten ankom New York, hadde følget øket med én person. Under overfarten ble det nemlig født et barn. Foreldrene het Marta Georgina og Lars Larsen Geilane. Barnet kalte de Margaret Allen etter kvekerkvinnen Lars hadde møtt i «prisonen» og som han senere hadde tjent hos.

Er så dette noe å markere i dag? Svaret er ja! 200-årsjubileet er selvsagt ikke en feiring av manglene ved det norske samfunnet for 200 år siden. Det er en påminnelse om hvor og hvem vi var, og hva vi som samfunn har utviklet oss til på relativt kort tid. Toleranse, tanke-, trykke- og trosfrihet er tilkjempede størrelser. Det har ikke vært uten omkostninger å komme dit vi som samfunn står i dag. Når det moderne Norge fungerer som vertsland for mennesker som emigrerer av lignende grunner, er det viktig å minne om dette historiske perspektivet.

Symfonien Over hav mot en høyere himmel faller i tre satser. Hver sats er inspirert av et naturbilde: Hei, hav og himmel. Den underliggende fortellingen blir da: Fra hei over hav mot en høyere himmel. Melodien som foldes ut mot slutten av symfonien har vært forberedt fra begynnelsen av siste sats. Nå spilles den i sin helhet. Det viser seg å være den såkalte kvekerhymnen How Can I keep from Singing? Pete Seeger fremførte denne ofte, og den har også stått på repertoaret til en rekke andre utøvere i moderne amerikansk folketradisjon. Det siste verset har på ingen måte mistet sin relevans:

When tyrants tremble, sick with fear,
and hear their death-knell ringing,
when friends rejoice both far and near,
how can I keep from singing?

In prison cell and dungeon vile,
our thoughts to them go winging.
When friends by shame are undefiled,
how can I keep from singing?"

Camilla Rusten

TSO har inngått et samarbeid med Nasjonaljubileet 2030 under tusenårstemaet Musikk i 1000 år. Frem mot 2030 vil vi knytte en rekke konserter og nyskapende prosjekter opp mot nasjonaljubileet. Disse konsertene vil være en hyllest til Norges rike musikalske arv, og hvordan vi med arven i ryggen former symfonisk musikk for fremtiden. Klikk her for å lese mer om TSO mot 2030.