Når en av verdens fremste cellister, Truls Mørk, spiller med Operaorkestret – er det med Elgars melankolske svanesang og et av Strauss’ monumentale orkesterverk på programmet. Musikken denne kvelden beveger seg fra skyttergravenes dyp til alpefjellenes tinder; Elgars cellokonsert og Strauss’ Alpesymfoni. I spissen for de to storverkene står Operaens kommende musikksjef, Edward Gardner.

Truls Mørk, tar med seg en hjørnestein i cellorepertoaret. Edward Elgars cellokonsert er som et rekviem å regne. I sterk kontrast til hans Pomp and circumstance (1904) var det ingen triumferende militærmarsj Elgar komponerte da England gikk seirende ut av første verdenskrig. Den sorgfulle cellokonserten fortalte om en verden lagt i ruiner – og en kone på dødsleiet.

Men pauker og basuner blir det likevel når over Operaorkesteret gir seg i kast med Richard Strauss’ Alpesymfoni. Richard Strauss er en av våre største orkestratorer, og Alpesymfonien er en musikalsk tour de force gjennom naturens storhet og innvirkning på mennesket. I kjent stil tyr Strauss til de sterkeste virkemidler, som en simulert vind- og tordenmaskin i orkestret, en såkalt Donnermaschine.

Edward Gardner, dirigent for både London Philharmonic Orchestra og Bergen Filharmoniske Orkester, sistnevnte ut denne sesongen, blir musikksjef for Den Norske Opera & Ballett fra august 2024.

Gardner åpnet BFO-sesongen med Adams Harmonium og har planlagt et Stravinsky-program samt nye bestillinger av verk av Thomas Larcher, Ryan Wigglesworth og Rebecka Ahvenniemi. Orkestret har nylig turnert i Berlin, München og Amsterdam og spilte på BBC Proms og Edinburgh International Festival.

Gardner er en ettertraktet gjestedirigent og har debutert med flere ledende orkestre og operahus over hele verden. Han har sterkt fokus på unge talenter og har et nært forhold til Juilliard School of Music og Royal Academy of Music. Han ble født i Gloucester i 1974, utdannet ved Cambridge og Royal Academy of Music, og har mottatt flere utmerkelser, inkludert Royal Philharmonic Society Award Conductor of the Year (2008) og en Olivier Award for Outstanding Achievement in Opera (2009).

Truls Mørks renommé som en av verdens fremste cellister har etablert ham som en eksklusiv tolker av et stort cellorepertoar. Overalt blir han fremhevet som en teknisk briljant og samtidig ildfull og intens utøver med stor integritet og følsomhet, og en publikumsfavoritt blant solister. Han er spilt med tungvektere som Orchestre de Paris, Berlinerfilharmonikerne, Wienerfilharmoniker, Philharmonia Orchestra, Concertgebouw-orkesterer, Münchenfilharmonikerne, London Philharmonic Orchestra og Gewandhausorkesteret i Leipzig. I USA har har vært solist med New York Philharmonic, orkestrene i Philadelphia og Cleveland, Boston Symphony Orchestra og Los Angeles Philharmonic Orchestra. Truls Mørk samarbeider med vår tids fremste dirigenter, bland dem Myung-Whun Chung, Mariss Jansons, Manfred Honeck, Esa-Pekka Salonen, Gustavo Dudamel, Kent Nagano og Sir Simon Rattle, Han gir også kammerkonserter på festivaler og i ledende konserthus.

Truls Mørk har gjort mer enn 30 urfremføringer. Blant hans mange plateinnspillinger for Virgin Classics, EMI, Deutsche Grammophon, Ondine og Chandos finnes de fleste store cellokonsertene. Flere av disse har mottatt gjeve priser som Grammy, Gramophone Award og ECHO Klassik.

Elgar vokste opp i farens musikkforretning, og fikk undervisning på fiolin og orgel som barn. Først i voksen alder nærmet han seg notebladet som komponist, og studerte iherdig lærebøker i komposisjon og harmonilære og nitidig verk av de store. Han var altså selvlært komponist og begynte med å komponere små musikkstykker for lokale amatørorkestre i Worcester-området. På 1890-tallet preges komposisjonene av både større selvsikkerhet og ambisjoner, og i 1897 slår han for alvor gjennom med Imperial March skrevet til dronning Victorias diamantjubileum i 1897. Deretter følger Enigmavariasjonene i 1899 og de første Pomp and Circumstances Marches. Fram til 1914 er Elgar meget produktiv og regnes snart som den fremste britiske komponist i sin tid. Men under verdenskrigen stopper det litt opp, og han skriver først og fremst patriotiske verk.

Etter at første verdenskrig er over er han desillusjonert og forferdet over lidelsene og ødeleggelsene. Cellokonserten er det siste store orkesterverket han skrev, og det er en ganske annen Elgar vi møter her. Der han før har skrevet majestetisk og jublende musikk for de store festiviteter, er dette en klagesang. En melankolsk, personlig og følelsesladet konsert - et "lament for Europe", intenst dramatisk og dempet vemodig. Så ble den da heller ikke godt mottatt på premieren den 26. oktober 1919 med London Symphony Orchestra. Publikums forventninger om pomp og prakt ble definitivt ikke innfridd, og konserten ble lagt vekk. Først når den store engelske cellisten Jacqueline du Pré tar den fram femti år seinere, får den sitt gjennombrudd.

Konserten åpner og avslutter med resitativ i solocello, og selv om Elgar har skrevet for fullt orkester, har han orkestrert ytterst nennsomt slik at det aldri drukner solistens linjer, men heller framstår transparent og nærmest elegant. Konserten har sine tekniske vanskeligheter for solisten, men er ikke virtuos, heller inderlig, og den berører heller enn imponerer. Konsert for cello og orkester i e-moll er en av Elgars absolutte triumfer; et verk som beveger, som trøster og som, tross alt, gir en liten stripe av håp.

Strauss’ siste symfoniske dikt er også det største og mest omfattende med et orkester på over 100 mann og 22 satser eller episoder som spilles uavbrutt og beskriver en dags klatretur i Alpene. Som tenåring var Strauss på en klatretur med noen venner der de hadde lagt i vei før soloppgang og nådde toppen etter fem timer. Vel oppe fikk de ikke nytt utsikten lenge; et tordenvær drev dem ned av fjellet igjen. Dette må ha gjort inntrykk på den femtenårige Strauss, for han forteller at han dagen etter improviserte fram en musikalsk beskrivelse av opplevelsen på piano. Da han i senere år bygde seg en villa i Garmisch i Sør-Bayern, ved foten av Tysklands høyeste fjell, Zugspitze, må den formidable utsikten mot fjellheimen ha inspirert ham til å endelig formidle opplevelsen fra ungdommen i musikalsk form.

Eine Alpensinfonie starter nattestid, der mørket ligger som et dystert teppe over orkesteret, før solens første stråler langsomt brer seg ut i messing. Klatrerne begir seg ut med rytmiske skritt og på turen inn i skogen følges de av fuglekvitter og jegernes hornsignal. I skogen passerer de en bekk og et fossefall der vanndampen tryller fram bilder av skogsfeer. Ut av skogen kommer de til et åkerlandskap av blomsterenger og videre til gressletter der gjeterne roper til hverandre til klangen av kubjeller. Men turen er også strabasiøs; klatrerne går seg vill i et kratt, må forsere en isbre og et stup før de når toppen. Vel oppe illuderer trombonefanfarer og en rikt orkestrert passasje panoramautsikten som møter dem. Men skyene skygger snart for solen og et voldsomt tordenvær tvinger dem ned av fjellet. Turen ned følges av nedadgående intervaller og vi får alt i motsatt rekkefølge; isbreen, engene, fossefallet. Når klatrerne er kommet vel ned ved fjellets fot er stormen over, solen går ned og klatrerne våre omsluttes av nattemørket.

For å beskrive alt dette gjør Strauss bruk av et massivt orkester med uvanlige instrument som heckelfon (bass- eller baryton-obo), vind- og tordenmaskin og kubjeller, i tillegg til fire Wagnertubaer, to harper, orgel, celesta, tamtam, og musikere bak scenen. Eine Alpensinfonie ble urframført 28. oktober 1915 i Berlin med Dresden Hofkapelle og med komponisten selv på dirigentpodiet.

For Strauss var ikke dette tonediktet et musikalsk postkort av Alpene; «ikke bare en teknisk beskrivelse rent musikalsk, men snarere et format som gir meg mulighet til å uttrykke og utvikle mine følelser musikalsk.»

Camilla Rusten

Her er et lite utvalg. Kanskje disse er noe for deg?