Prinsesse Astrid internasjonale musikkpris utdeles nå for 23. gang og unge fiolintalenter fra hele verden kappes om å komme til finalen i Trondheim. De tre finalistene spiller finalekonsert med Trondheim Symfoniorkester & Opera foran en internasjonal jury bestående av sju anerkjente fiolinister og bransjepersoner. Årets jury består av:

• David Grimal (Frankrike), Juryleder
  Fiolinist og Artistic Director for Les Dissonances
  
  
• Tasmin Little CBE (Storbritannia)
  Fiolinist
  
  
• Soyoung Yoon (Korea)
  Fiolinist
  
  
• Christopher Dingstad (Norge)
  Head of Artistic Planning i Dresdner Philharmonie
  
  
• Kristīne Balanas (Latvia)
  Fiolinist
  
  
• Tobias Ringborg (Sverige)
  Dirigent og fiolinist
  
  
• Cam Kjøll (Norge)
  Konsertmester i TSO

Finalekonserten strømmes også direkte til et internasjonalt publikum.

Finsk-svenske Anna Maria Helsing har et hjerte som banker for modernistisk musikk og samtidsmusikken, og spesielt de stilistiske elementene og klangfargene.

Helsing er nylig utnevnt til sjefdirigent for BBC Concert Orchestra etter å ha vært første gjestedirigent fra 2020. I 2025 tar hun over som sjefdirigent for Vaasan kaupunginorkestri (Vasa byorkester), og i tillegg er hun kunstnerisk leder for Rusk Kamarimusiikkia Pietarsaaressa (Rusk kammermusikkfestival i Jakobstad).

Hennes kommende oppdrag er BBC Proms, debut med Vancouver Symphony og ved Kungliga Operan i Stockholm og denne finalekonserten med Trondheims symfoniorkester og Prinsesse Astrid musikerpris.

De senere årene har hun dirigert de aller fleste større orkestrene i Skandinavia så vel som blant andre Royal Philharmonic, BBC Philharmonic, Royal Scottish National Orchestra, Orquesta sinfonica de Barcelona, Budapesti Fesztiválzenekar (Budapest festivalorkester) og Musikkollegium Winterthur.

Helsing startet som fiolinist og kammermusiker, men byttet ut fiolinbuen med dirigentpinnen og studerte direksjon under Leif Segerstam ved Sibelius-akademiet. Hun har også deltatt på mesterklasser med blant andre Jorma Panula, Esa-Pekka Salonen og Gustavo Dudamel.

Jiayi Chen, født i 1996, er vinner av førsteprisen i den 10. kinesiske "Golden Bell Awards for Music" Violin Competition, samt Chinese Composition Performance Award. Hun fikk også tredjeprisen i den 7. Yampolsky International Violin Competition og fjerdeprisen i den 2. Shanghai Isaac Stern International Violin Competition.

Fra 2017 til 2021 var Jiayi assisterende førstefiolinist i Shanghai Symphony Orchestra. Hun fullførte sin bachelor- og mastergrad ved Shanghai Conservatory of Music under veiledning av Lina Yu. For tiden studerer hun fiolin hos Ulf Wallin ved Hanns Eisler School of Music Berlin og kammermusikk hos Johannes Meissl og Avedis Kouyoumdjian ved Universität für Musik und darstellende Kunst Wien.

Sara Dragan, født i 1999, er en prisvinnende konsertfiolinist som begynte å spille fiolin i en alder av 7 år, veiledet av sine foreldre. Hun studerer for tiden hos Zakhar Bron ved ESMRS i Madrid og spiller på en G.B. Guadagnini-fiolin, generøst utlånt av Florian Leonhard Fine Violins.

Sara har vunnet førsteprisen i rundt 60 fiolinkonkurranser, inkludert Oistrakh, Novosibirsk, NYIAA, Telemann og K. Lipinski & H. Wieniawski International Violin Competitions. Hun har opptrådt på prestisjefylte arenaer som Berlin Philharmonie, Carnegie Hall, Walt Disney Hall i LA, Konzerthaus Berlin, Krannert Center for the Performing Arts, Rachmaninoff Concert Hall i Moskva, NFM Wroclaw, NOSPR Katowice og det polske kongepalasset i Warszawa.

Som solist har Sara spilt med en rekke orkestre, inkludert Prague Chamber Orchestra, Novosibirsk Philharmonic, Wroclaw Philharmonic, Armenian State Symphony, Royal Chamber Orchestra, Martinu Philharmonic, Slovak Sinfonietta og Polish Wieniawski Philharmonic Orchestra.

Sungmin Cho var tidligere elev ved Seoul Arts High School, og studerer for tiden med professor Ronald Copes og professor Joseph Lin ved The Juilliard School. Han er født i 2001, og debuterte som solokonsertartist i en alder av 13 år under Kumho Prodigy Concert Series for talentfull ungdom.

Sungmin har opparbeidet seg omfattende soloerfaring i Sør-Korea og vunnet prestisjefylte nasjonale musikkonkurranser som 38. Music Association of Korea Competition, 26. Sung Jung Music Competition, 27. KBS KEPCO Music Competition, 58. Dong-A Music Competition og Seoul Youth Chamber Music Competition.

Han har opptrådt som solist i forskjellige konserthus, inkludert Seoul Arts Center, Kumho Art Hall og Samsung Electronics Art Hall. Sungmin har også fått verdifull musikalske input gjennom mesterklasser med anerkjente musikere som Rodney Friend, György Pauk, Pavel Vernikov, Cho-Liang Lin og Koichiro Harada, samt gjennom kammermusikkprosjekter.

I 1917 hadde Prokofjev et av sine mest produktive år. Mens revolusjonen raste, skrev han blant annet sin første symfoni, sin tredje pianokonsert, to pianosonater og Fiolinkonsert nr. 1. Året etter lå den ferdige fiolinkonserten i kofferten da han dro på «en lengre turné» til USA, et opphold som skulle vare i fem år, før han bosatte seg i Paris sammen med andre eksilrussere. Konserten skulle opprinnelig urframføres i St. Petersburg med den eminente polske fiolinisten Paweł Kochański, men endte opp med å måtte vente helt til 1923, og fikk sin premiere med Paris operaorkester under ledelse av Serge Koussevitsky med konsertmester Marcel Darrieux som solist. Darrieux var en habil, men ingen fremragende solist, og verket fikk en lunken mottakelse. Paris-publikummet hadde vennet seg til, og nærmest forlangte, skandaleomsuste modernistiske verk, og fiolinkonserten ble for romantisk, for «Mendelssohnsk», som en kritiker omtalte den som. Først året etter, da den ungarske stjernefiolinisten Joseph Szigeti spilte den i Praha med Fritz Reiner, og senere turnerte med stykket i Europa, USA og sågar framførte den i Sovjetunionen, fikk konserten sitt gjennombrudd.

Prokofjev så fem «linjer» i sine komposisjoner; klassisk, moderne, rytmisk (motorisk), lyrisk og, med forbehold, lekende. Alle «linjene» er til stede i all hans musikk, men ulikt balansert. Åpningssatsen i fiolinkonserten er et eksempel på dette, med en vakker lyrisk melodilinje, drømmende, men uforutsigbar i sin utfoldelse. Sidetemaet i cello er kontrasterende på alle måter, med ny toneart, ny taktart og en helt annen atmosfære. Utover i satsen antar solofiolin en mer virtuos rolle og en solopassasje leder til reprise av den vakre første melodien, denne gang i fløyte, med harpe og solofiolin som smakfull ornamentikk.

Solistpartiene i Brahms’ fiolinkonsert ble skrevet i tett samarbeid med hans nære venn gjennom 25 år, den store ungarske fiolinisten Joseph Joachim. Joachim skrev kadensen i første sats og urframførte også konserten.

Fiolinkonserten er en ganske «konservativ» konsert i tre satser, der første sats er den lengste og «tyngste», og i tradisjonell sonatesatsform. Men den har også flere nyskapende trekk; orkesteret har en mer framtredende rolle, og selv om solistpartiene er teknisk krevende er de ikke passasjer for å vise fram solistens virtuose evner, men snarere en del av den musikalske helheten; det tekniske raffinementet tjener musikken, symfoniens musikalske uttrykk.

Første sats åpner med orkesterets presentasjon av det melodiske materialet før solisten entrer scenen og gir oss hovedtema og det kontrasterende sidetemaet i sin varme fulle bredde. Satsen er full av motiv og ideer, og i den teknisk krevende kadensen klatrer solisten i nærmest drømmeliknende svev mot avslutningen.

Andre sats er en mesterlig serenade der et enkelt, men innholdsrikt, tema presenteres i obo. Når solisten overtar blir teksturen og harmonikken stadig mer fortettet. Et vakkert kontrasterende tema får hovedrollen i midtdelen, før vi vender tilbake til åpningsmelodien.

Kontrasten er stor til finalesatsen som låner øre til det ungarske som Brahms lot seg fascinere og inspirere av. Dette er et fyrverkeri av en sats der, i god konserttradisjon, temaet bølger mellom solist og orkester, og der Brahms leker seg med taktarter og rytmiske figurer.

Konserten ble urframført første nyttårsdag 1879 i Leipzig med Joachim som solist, dirigert av komponisten selv.

Sibelius’ fiolinkonsert har en av de mest besnærende åpninger av en fiolinkonsert; her kastes solisten rett ut i det, og det bleke finske vinterlandskapet får selskap av et mer jødisk-inspirert tonespråk.

Fiolinkonserten «fornyet» sjangeren ved at solisten igjen er tilbake i hovedsetet. Den er betegnet som noe av en selvmotsigelse der Sibelius’ mørke nordiske tekstur møter et virtuost krav om tekniske finesser og halsbrekkende sololøp. Sibelius var selv fiolinist og har benyttet seg av sin inngående kjennskap til instrumentets muligheter. Konserten er teknisk utfordrende med mange dobbeltgrep, raske «forflytninger» mellom registrene, brutte akkorder og triller i hurtig tempo.

Etter den følsomme åpningen overtas temaet av en mer virtuos passasje over et stadig mer «stormende» orkesterakkompagnement. Sidetemaet er av en mer italiensk karakter, ekspressivt og lidenskapelig. Et nytt tema introduseres i orkesteret, først presentert i fløyte. Temaet svinner hen og leder oss inn i kadensen, som her er plassert midt i satsen (og erstatter eksposisjonsdelen i en tradisjonell konsert). Kadensen utbroderer først åpningstemaet før en lengre orkesterpassasje tar oss til sidetemaet og til slutt får vi orkestertemaet der solisten spiller sammen med orkesteret. Solistens avsluttende intense oktavkaskader gir oss en dramatisk avslutning av første sats.

Konserten var i utgangspunktet tiltenkt den tyske fiolinvirtuosen Willy Burmester, men finansielle utfordringer tvang Sibelius til å fremskynde urframføringen. Den fant sted i Helsinki 8. februar 1904, der han selv dirigerte. Solisten, Viktor Novácék, mottok notene to dager før konserten og han var heller ikke teknisk god nok. Publikum tok varmt imot den, men kritikerne slaktet konserten. Etter å ha revidert konserten ble den året etter framført til stor begeistring i Berlin 19. oktober, med Richard Strauss på dirigentpodiet og Berlinfilharmonikernes egen konsertmester, Karl Halír, som solist. Burmester ble forbigått hele to ganger og endte med aldri å framføre konserten.

Ravels fascinasjon for det eksotiske ligger også bak den ungarsk-inspirerte Tzigane. Komposisjonen ble opprinnelig skrevet for solo fiolin og pianoakkompagnement i 1924 til den ungarske fiolinisten Jelly d’Arányi (for øvrig grandniese av Joseph Joachim), som også urframførte stykket. Ravel beskrev sin egen komposisjon som et virtuost stykke i ungarsk rapsodi-stil.

Senere skrev Ravel en versjon for solofiolin og orkester. Stykket åpner med en solokadens. Når orkesteret kommer inn får vi imiteringer av det ungarske instrumentet cimbalom, først presentert i harpe. Deretter følger en forrykende dansesekvens med et gnistrende orkester som akkompagnerer en stadig villere solofiolin. Før du aner ordet av det, er det hele over.

Orkesterversjonen hadde premiere i Amsterdam 19. oktober 1924 med Samuel Dushkin som solist og Pierre Monteux på dirigentpodiet for Royal Concertgebouw Orchestra.

Camilla Rusten

Nedenfor er de to neste konsertene i vår klassiske hovedserie, i tillegg til noen utvalgte høydepunkter denne høsten. Unn deg en kunstpause med TSO.