James Gaffigan
Den amerikanske dirigenten James Gaffigan har vakt internasjonal oppmerksomhet med sin naturlige letthet og overbevisende innsikt. Han er sjefdirigent for Luzern Sinfonieorchester i Sveits siden 2010, en avtale som avsluttes våren 2021. Han har samarbeidet med flere av de store ledende orkestre og operahus i USA og Europa.

Camilla Kjøll
Hun har denne høsten et engasjement som konsertmester i TSO. Kjøll er en internasjonalt ettertraktet kammermusiker, solist og orkesterleder. Etter flere år som 1. konsertmester i Den Norske Opera og deretter i samme stilling i Luzern Symfoniorkester, har hun fortsatt sin karriere som gjestende konsertmester over hele verden. Kjøll har vært solist med, og ledet, de største kammer- og symfoniorkestrene i Norge.

Mendelssohn
Mendelssohn sin maleriske konsertouverture Hebridene, skildrer en sjøreise til øygruppen. Skjønt den lukter mer av kontrapunkt enn av havmåker og saltvannsfisk. For her tenkes det i store linjer. Mendelssohns syn på programmatiske elementer i musikken var beslektet med Beethovens: Musikk skal fremstille sterke følelser og ikke bilder.

Dvorák
Et av de vakreste orkesterstykkene, med sitt elskelige og sangbare tema, er Dvoráks lille romanse i f-moll, som toner optimistisk ut i F-dur. Dette utfordrende stykke for fiolinisten er opprinnelig den langsomme satsen fra hans Strykekvartett i F-dur fra 1873, som han hadde forkastet. Han tok den frem igjen i 1877, under påtrykk fra sin gode venn Johannes Brahms, men fant bare andresatsen brukbar. Dvorák reviderte og arrangerte den for fiolin og orkester, nå kjent som Romanse i f-moll.

Brahms
Han var en selvkritisk herre, og det skulle gå 18 år fra de første skissene til han valgte å følge i Beethovens symfoniske fot­spor.
''En symfoni spøker man ikke med i våre dager”, sa Brahms om en sjanger som i hans bevissthet hadde fått mytiske proporsjoner, med Beethovens slagskygge hvilende tungt over seg. I finalen setter Brahms inn med en flott melodi som ligger så tett opp til An die Freude-hymnen i Beethovens niende, at den skaffet Brahms’ første symfoni tilnavnet Beethovens 10ende. Et navn den fortjener, ikke bare på grunn av forbildets åndelige tilstedeværelse, men også fordi den evner å føre den symfoniske tradisjonen etter Beethoven videre som bare Brahms kunne.

Utfyllende programomtaler er lagt ut her: