Kveldens konsert gir oss Mozarts gemyttlige raljering med aristokratiet med Eirik Baardsen Haaland som solist, nennsomt balansert mot en mer jordnær Britten.

Konserten åpner med Four Sea Interludes og her får vi blant annet presentert en fantastisk tonesetting av storm på et frådende hav. Kontrasten til Mozarts hornkonsert er stor, både tematisk, stemningsmessig og musikalsk. På 1700-tallet ble gjerne valthornet assosiert med jakt eller seremonielle anledninger – begge forbeholdt overklassen og aristokratiet. Men i denne hornkonserten legger Mozart til både humoristiske innslag og teknisk utfordrende løp. Her vil vår egen solohornist briljere stort og framvise hvorfor nettopp han i fjor fikk gjeve engasjement som solohornist, både hos selveste Berlinerfilharmonien og også i London Symfoniorkester.

Hornkonserten og Symfoni nr. 29, en av de mest spilte av Mozarts tidlige symfonier, møter sin motsats i Brittens mer sindige Sinfonia da Requiem fra 1940. Verket ble bestilt av Japan til feiringen av 2600-årsjubileet for keiserslekta Hirohito, men ble vraket – det var ikke pompøst nok for en storstilt feiring. Og det er da også et melankolsk verk, fylt av klagesang og sørgmodighet. Et verk dedisert til hans foreldre og preget av en ny verdenskrig, men samtidig Britten på sitt råeste; et mektig musikalsk uttrykk for pasifistens antikrigsholdning.

En perfekt avslutning på en mangefasettert kveld!

Kerem Hasan ble utnevnt til sjefdirigent for Tiroler Symphonieorchester Innsbruck i september 2019. Han har dirigert konserter med flere kjente orkestre og har deltatt i mesterklasser med anerkjente dirigenter.

Sommeren 2017 la Hasan grunnlaget for en svært lovende internasjonal karriere ved å vinne Nestlé- og Salzburg Young Conductors Award. Før dette hadde han allerede fått oppmerksomhet som finalist i Donatella Flick Conducting Competition i London og som assisterende dirigent for Welsh National Opera.

Han ble født i London i 1992 og studerte piano og dirigering ved Royal Conservatoire of Scotland før han fortsatte utdannelsen ved Zurich University of the Arts.

Eirik B. Haaland har de siste årene etablert seg som en av de ledende hornistene i sin generasjon. Allerede som 22-åring ble han tilbudt fast stilling i TSO og ble med det en av Norges yngste solohornister noensinne. I fjor debuterte han med Berliner Philharmoniker, kjent som verdens beste orkester, og han spiller ellers jevnlig med orkestre som London Symphony Orchestra, Mahler Chamber Orchestra, Göteborg Symfoniker og Oslo-Filharmonien.

Han er etterspurt som solist med korps og orkestre og har spilt konserter av Gliere, Weber, Mozart, R. Strauss, Haydn, og Madsen. Ellers er han en ivrig kammermusiker og spiller jevnlig på kammermusikkfestivaler rundt i landet. Med trioen Ligetrio har han sørget for flere bestillinger og utfremføringer av nye verk for besetningen fiolin, horn og klaver. De siste årene har han vært involvert i både Trondheim Kammermusikkfestival, Norsjø-festivalen og Valdres Sommersymfoni - festivalen. Eirik har studert ved Norges Musikkhøgskole i Oslo og ved Staatliche Hochschule für Musik und darstellende Kunst i Stuttgart.

Britten var en av de mest innflytelsesrike engelske komponister i forrige århundre og en av de viktigste operakomponistene. Hans første opera, Peter Grimes, var også hans store internasjonale gjennombrudd og en revolusjon i engelsk musikkliv. Brittens komposisjonsstil var moderne, frisk og nyskapende, i motsetning til, ifølge ham selv, de samtidige komponistene Holst, Vaughn William og Elgar og deres bruk av elementer fra engelsk folkemusikktradisjon som et viktig stiltrekk.

I Peter Grimes er handlingen lagt til en liten fiskelandsby og operaen forteller den universelle historien om enkeltmennesket mot bygdedyret; fiskeren Peter Grimes mistenkes for å ha tatt livet av sine lærlinger etter to mystiske dødsfall og jages av bygdefolket inn i galskapen.

I operaen er det seks instrumentale mellomspill som fungerer som sceneskifter. Britten valgte ut fire av disse til en orkestersuite – Four Sea Interludes. Operaen åpner med en prolog, og Dawn fører oss inn i første akt og dagens første solstråler med havets små krusninger. Sunday Morning gir oss landsbyen som våkner til liv med lyden av kirkeklokker, fuglesang, og mennesker på vei i gatene. Men under ligger noe illevarslende. Moonlight er igjen overgangen fra natt til dag, denne gang en slags sørgesang etter den andre lærlingens dødsfall og Grimes’ flukt ut på sjøen – en slags «stille før stormen». Storm er fra operaens første akt – en fantastisk musikalsk gjengivelse av storm på frådende hav. Musikken flytter oss inn i puben der menneskene har søkt tilflukt fra uværet, mens vinden kaster seg mot vinduene og uler rundt hushjørnene.

Fra Brittens storm på åpent hav tar Mozart oss med til rullende gressletter og overklassens jaktselskap. I Hornkonsert nr. 4 er det vakre melodier, lekende strykere og en lett og glad stemning som råder grunnen. Konserten ble skrevet til Joseph Leutgeb (1732–1811), som var den ledende hornisten i Østerrike på slutten av 1700-tallet med en utstrakt turnevirksomhet i Europa. Han var venn med familien Mozart og ble etter hvert også en personlig venn av Wolfgang. Ein Waldhorn Konzert für den Leutgeb (En valthornkonsert for Leutgeb) er undertittelen på konserten og Mozart har virkelig gitt solisten utfordringer. Valthornet var på denne tiden et naturinstrument uten ventiler, men en stoppeteknikk med høyre hånd i sjallstykket ble innført på midten av 1700-tallet, og her var Leutgeb en av foregangsmennene. Denne teknikken gjorde at man kunne spille flere toner enn bare naturtonene og dette utnytter Mozart til fulle og utfordrer Leutgeb i begge de to livlige satsene.

I første sats bereder orkesteret grunnen for solisten som flyter lett og uanstrengt over orkesteret med flere flotte musikalske temaer. Mozart skriver her kromatisk; en stor utfordring for Leutgeb. Andre sats er langsom og elegant, og presenterer soloinstrumentet i sin fulle bredde i registeret. Dennes funklende klang mot de mer «sprøe» strykerne gir en nærmest eterisk atmosfære. Meloditemaet er lyrisk presentert, men med et snev av romantisk temperament.

Siste sats krever stor teknisk briljans av solisten og er også den satsen som gir sterkest assosiasjoner til jaktlaget.

Noen år tidligere, i 1773, var 18-årige Mozart tilbake i Salzburg etter et opphold i Wien. Inspirert skrev han flere symfonier da han var tilbake i hjembyen og den mest interessante av disse er Symfoni nr. 29. En munter, sjarmerende og elegant symfoni med en vidunderlig transparent tekstur som representerer høydepunktet av disse tidligste symfoniene.

Første sats åpner mykt med en iørefallende melodi, mens andresatsen er som en serenade for dempede strykere. Tredje sats er en fremoverlent menuett med et større rytmisk driv, mens i finalen skaper Mozart en lystig atmosfære og avslutter med en livlig og kort coda.

I 1939 tok Britten med seg sin livspartner, Peter Pears, og dro til USA. Begge to var pasifister og så med gru på utviklingen i Europa. Ironisk nok fikk Britten bestilling på et storslagent verk til feiringen av Japans 2600-årsjubileum for keiserfamilien, fra et land som nylig hadde gått til krig mot nabolandet, Kina. Britten tok imot pengene og uttalte: «Jeg skal skrive det så anti-krig jeg bare kan». Ett år seinere ble han innkalt til det japanske konsulatet og anklaget for å ha vanæret den japanske nasjonen. Britten hadde brukt messeledd fra den kristne dødsmessa requiem som satstitler, og dessuten var verket altfor melankolsk og sorgfullt til å kunne framføres som en del av et festprogram. Sinfonia da Requiem ble vraket, men Britten fikk beholde honoraret. (Det var for øvrig Strauss’ Japanischer Festmusik som ble spilt under den storslåtte feiringen.)

Britten hadde nok allerede et nytt verk i tankene da han fikk denne bestillingen, et verk som skulle minnes hans foreldre og som sannsynligvis også var relatert til krigsutbruddet i Europa. Sinfonia da Requiem består av tre satser som spilles i ett. Han skrev følgende om de ulike satsen til premieren i 1941:

"Første sats, Lacrymosa, er en langsomt marsjerende elegi i 6/8-delsrytme med sterkt tonalt tyngdepunkt på D. Det er tre hovedmotiv: et synkopert, sekvensielt tema introdusert i cello og fulgt opp av fagott; et bredt anlagt tema basert på intervallet stor septim; og et med alternerende akkorder i fløyte og trombone, understreket av piano, harpe og trombone. I den første delen av satsen er det en stille pulsering, mens i den andre delen er det en lang crescendo som leder til et høydepunkt basert på det første cello-motivet.

Andre sats, Dies irae, er en slags dans med døden med sporadiske øyeblikk av stille, marsjerende rytmikk. Det dominerende motivet blir introdusert i begynnelsen av fløyte og inneholder en viktig tremolo-figur. Andre motiv er en repetetiv trippeltone-figur i trompet; en langsom, myk melodi i saksofon; og en livligere, synkopert melodi i messing. Oppbygningen av satsen er en serie høydepunkt der den siste er den kraftigste som får musikken til å oppløses og ta oss rett videre til

Requiem aeternam. Knapt hørbart, over et teppe av stryk og harpe, introduserer fløyte en stille melodi i D-dur, satsens hovedtoneart. I midtdelen spiller strykerne en strømmende melodi. Denne vokser til et kort toppunkt, men åpningsmelodien er snart tilbake og verket ender dempet med en lang utholdt tone i klarinett."

Britten beskriver her musikken nøkternt og faktabasert, men effekten er en voldsom intensitet. Lacrymosa-satsen er full av åpenbar redsel og sorg, Dies irae er en fryktinngytende beskrivelse av dommedag, og Requiem aeternam er den mest urolige «evige hvile» som mulig.

Sinfonia da Requiem fikk sin urframføring i Carnegie Hall, 29. mars 1941, av New York Philharmonic Orchestra under ledelse av John Barbirolli. Men det var den neste framførelsen av verket som ble viktig: i Boston satt nemlig Serge Koussevitsky i salen, og han ble så begeistret at han sporenstreks bestilte et nytt verk av Britten. Og her er vi faktisk tilbake til begynnelsen av dagens konsert: bestillingsverket var nemlig operaen Peter Grimes.

Camilla Rusten

Her er et lite utvalg. Kanskje disse er noe for deg?