Brahms’ stort anlagte klaverkonsert er samtidig overraskende intim, og italienske Saskia Giorgini vil ta med seg sin sanglig poetiske spillestil og dyptfølte varme lidenskap i et verk der nettopp kontrastene mellom det stormfullt grandiose og det varsomt inderlige gjør at konserten regnes som et av de virkelig store romantiske mesterverkene.

Stravinskijs Petrusjka er trekantdramaet mellom de tre marionettedukkene Petrusjka, Ballerinaen og Maureren, mesterlig spunnet fram i en virvelvind av russiske folketoner, populære folkemelodier og sprudlende musikalske skildringer av yrende folkeliv på markedsplassen i et vårlig St. Petersburg.

Imellom disse to skal vi få stifte bekjentskap med Germaine Tailleferre, den eneste kvinnen i franske Les Six på 1920-tallet. Petite suite pour orchestre er et friskt pust, med et vell av vakre melodier, gledesfylt stemning og overraskende orkestrering – ganske enkelt uimotståelig og, såvidt vi vet, Norgespremiere!

Ingar Bergby erstatter Marc Soustrot som dirigent på denne konserten.

Ingar Bergby er en høyt anerkjent norsk orkesterdirigent og godt etablert innenfor de fleste sjangere.

Bergby har vært gjestedirigent for alle de norske symfoniorkestrene og ved Den norske opera & ballett, samt for nordiske orkestre som Malmö Symfoniorkester, Dansk Radio Symfoniorkester, Sveriges Radios symfoniorkester og Gøteborgs Symfoniker, i tillegg til orkestre på Island, i Tyskland og i Tsjekkia.

Med sin bakgrunn som klarinettist i korpsbevegelsen har han vært sjefdirigent for mange av Hærens musikkorps, som Hærens musikkorps Nord-Norge, Kongelige Norske Marines Musikkorps og Sjøforsvarets Musikkorps. Han har også vært sjefdirigent for IT 20, Opera Vest og for Värmlandsoperaen og Värmlands Sinfonietta.

Bergby er utdannet klarinettist med professor Richard Kjelstrup ved Norges musikkhøgskole, og har studert orkesterdireksjon med professor Karsten Andersen samme sted, og ved Sibeliusakademiet med Jorma Panula.

Italienske Saskia Giorgini begeistrer med sine lidenskapelige tolkninger og inspirerende frasering, og hennes to siste album med musikk av Liszt ble tildelt Diaspon d’Or av det franske musikkmagasinet Diaspon.

Giorgini har holdt solokonserter i konsertsaler og festivaler verden over, som Teatro La Fenice i Venezia, Meistersingerhalle i Nürnberg, Konzerthaus og Muzikverein i Wien, Philharmonia St. Petersburg, Utrecht Kamermuziek Festival, Vancouver Summer Festival, Festiwal Katowice Kultura Natura, Seoul Arts Center, Cairo Opera House, Suntory Hall i Tokyo og Wigmore Hall i London, og vært solist med orkestre som Tokyo Metropolitan Symphony Orchestra, Lodz Philharmonic Orchestra i Polen og CBC Radio Orchestra i Canada. Hun er svært aktiv som kammermusiker og samarbeider jevnlig med tenoren Ian Bostridge, Martin Fröst og vår egen Vilde Frang.

Hun har vunnet flere konkurranser, blant annet den internasjonale Mozart-konkurransen i Salzburg i 2016. Hun er i dag professor i klaver ved Anton Bruckner Privatuniversität i Linz, Østerrike. Giorgini er utdannet ved Conservatorio di Torino, Accademia di Musica di Pinerolo, Kunstuniversität Graz og ved Mozarteum Salzburg.

Brahms skrev kun fire konserter, hvorav halvparten var klaverkonserter. Den første var ferdig i 1859 da han bare var 25 år gammel, og denne var for voldsom for både publikum og kritikere, som slaktet den. Han skrev da til sin venn Joseph Joachim: «… den neste vil høres helt annerledes ut.» ‘Den neste’ tok ham over 20 år – verdenspremieren fant sted i Budapest 9. november 1881 med Brahms selv som solist.

Sommeren 1878 dro han til Italia for å fullføre fiolinkonserten han skrev på til Joachim. Han hadde planer om å legge til en Scherzo og hadde med seg noen skisser hjem, men Joachim frarådet det, og skissene ble liggende i en skuff. Tre år senere ble skissene åpningen av andresats i Pianokonsert nr. 2. Konserten er dedisert hans gamle pianolærer og nære venn, Eduard Marxsen.

Også denne konserten bryter med den klassisistiske tradisjonen: verket har fire satser mot de vanlige tre og klaveret er en del av orkesterstrukturen, om enn i en dominerende rolle, i en konsert som har ikledd seg symfoniens drakt. Den åpner med hornsolo som umiddelbart besvares av klaveret før vi får en virtuos kadens der instrumentets omfang brettes ut. Orkesteret presenterer så åpningstemaet og vi er tilbake i den lyriske stemningen fra åpningstaktene – hele satsen bølger slik mellom det lyrisk tilbakeholdte og en voldsom og følelsesladet virtuositet.

Brahms skrev inn en Scherzo før den rolige tredjesatsen – han ønsket en dramatisk sats mellom de to «enkle» satsene. Og satsen er både stormende, dramatisk og mektig. Den setter solisten på en kraftig utholdenhetsprøve som balanseres mot et lengselsfullt tema i fiolin og der triodelen gir en stemningsfull kontrast.

Tredje sats er uendelig vakker og introduseres av en nydelig melodi i solo cello. Denne tas over av fiolinene før klaveret igjen entrer scenen og bearbeider temaet i et mer opprørt mellomspill. En duett mellom klaver og klarinett fører oss tilbake til åpningstemaet og mens orkesteret fører an, spinner solisten ornamenteringer rundt det melankolske temaet og satsen ender i en tilstand av fredfylt ro.

Finalesatsen er en slags rondo og det lette lystige åpningstemaet møter sitt motstykke i en mer tung valseaktig stemning, i en dans med skiftende taktarter og flere melodiske tema som bygger seg opp til en feiende flott avslutning. Klaverkonserten var en umiddelbar suksess på urframføringen og den forestående turneen i Tyskland med Meninger Hofkapelle under ledelse av Hans von Bülow.

Tailleferre var en av Frankrikes mest produktive og allsidige komponister i det 20. århundre. Hun viste tidlig talent på pianoet og begynte å komponere allerede som femåring. Men da hun kom inn på Paris-konservatoriet i 1904 møtte hun massiv motstand fra sin far, som skal ha uttalt at som kvinne var det ingen forskjell på om hun var musiker eller prostituert. Som svar til dette endret hun etternavn, fra farens navn Taillefesse til sitt eget Tailleferre.

Ved konservatoriet studerte hun blant annet piano og komposisjon, og vant førstepriser innenfor fagene harmoni, hørelære, kontrapunkt og akkompagnement. Sammen med medstudentene Georges Auric, Arthur Honegger og Darius Milhaud formet hun gruppa Les Nouveaux Jeunes («de nye unge») som gav sin første konsert tidlig i 1918 på Théâtre du Vieux-Colombier i Paris. På en konsert seinere samme år deltok også Francois Poulenc og Louis Durey, og da komponist og musikkritiker Henri Collet ga dem tilnavnet Les Six («de seks»), ble det sittende, selv om det eneste de hadde felles var at de lot seg inspirere av Erik Satie og dikteren Jean Cocteau.

Tailleferre ble for øvrig omtalt som «min musikalske datter» av Satie og han innlemmet gjerne verk av henne i sine private konserter. Hun fortsatte å studere komposisjon, nå hos Ravel, og omgikkes Stravinskij som skal ha sagt om hennes pianokonsert fra 1924 at hun «ikke sto noe tilbake for Bach».

Tailleferre komponerte innenfor mange sjangere, også opera og musikk for film, tv og radio, men hun foretrakk kammerformatet. Selv om hun eksperimenterte med modernistiske teknikker i seinere år, følte hun seg mest hjemme i en transparent komposisjonsstil, inspirert av sin gamle lærer Debussy, og med teft for orkestrering og klangfarger som Ravel nok vektla sterkt i sin undervisning. Men hennes tonespråk, muntert og «tiltalende», var helt hennes eget – et resultat av det hun selv betegnet som å unnslippe et vanskelig liv gjennom å komponere lystig musikk Hun ble tildelt Paris nys medalje Prix Italia og flere andre, og hun underviste først ved Schola Cantorum og seinere ved L’Ecole Alsacienne, fram til hun var 90 år.

Petite suite pour orchestre ble komponert i 1957 og er et kort tresatsig verk. Selv om tittelen kan indikere et lite orkester, har hun skrevet inn både celesta, harpe, piano og xylofon. Første sats åpner i en impresjonistisk atmosfære med en varsomt bølgende melodisk figur som skaper en rolig stemning. Folkemusikkliknende melodier i treblås akkompagnert av harpe og celesta gir et eventyraktig preg, som en lirekasse i et vinterlig europeisk utendørsmarked.

Andre sats er en mer «mystisk» Sicilienne, en folkedans med opprinnelse på Sicilia. Her halter rytmen seg fram i punktert form i neoklassisk stil. Melodien ligger i tonal konflikt med akkompagnementet under, og skaper en foruroligende stemning. Denne dikotomien er et særlig komposisjonelt karaktertrekk hos Tailleferre. Satsen ble opprinnelig skrevet som filmmusikk til en film noir, men forkastet av regissøren, og hun bestemte seg istedet for å bruke den i suiten.

Finalesatsen er i kontrast livlig og utadvendt og basert på sjømannssangen Les filles de la Rochelle, der dempet brass og xylofon tilfører orkesterteksturen en egen klangfarge. Suiten er et godt eksempel på Tailleferres upretensiøse og umiddelbare komposisjonsstil.

Stravinskijs store gjennombrudd var balletten Ildfuglen, som hadde premiere i Paris i 1910 med Sergej Djagilevs ballettkompani, Ballets Russes. Allerede før blekket hadde tørket på partituret, var Stravinskij i gang med en ny idé basert på et hedensk rituale der en utvalgt ungjente danser seg til døde for jordas fruktbarhet og grøde. Han reiste bort med familien på ferie til Sveits, først til Vevey og så til Lausanne, med tanke om å skrive videre på denne ideen. Djagilev kom på besøk til ham i Lausanne for å bli presentert for smakebiter av det som skulle ende som Vårofferet, men ble overrasket; Stravinskij var i ferd med å komponere på noe helt annet – et lite konsertstykke for piano og orkester. Han hadde sett for seg at pianoet skulle representere en liten hånddukke som sprang opp og ned på klaviaturet og pekte nese til orkesteret, noe som resulterte i forargelse i orkesteret med en kakafoni av lyd og dukkens sørgelige endelikt. Da impresarioen hørte utdrag fra konserten, så han straks potensialet til en ny ballett, og sammen klekket de ut handlingen i grove trekk, basert på det russiske folkeeventyret om hånddukken Petrusjka.

Petrusjka forteller historien om en dukkefører, den gamle Magikeren, og hans tre dukker; den lite attraktive Petrusjka, den yndige Ballerinaen og den høye, mørke Maureren. Petrusjka er forelsket i Ballerinaen, mens hun på sin side er mer tiltrukket av den kjekke Maureren. Balletten er i fire scener; første og siste scene foregår ute på en markedsplass i St. Petersburg, mens de to midterste skildrer dukkenes indre liv.

Første scene åpner med et myldrende folkeliv på markedsplassen der Magikeren etter hvert ankommer med sitt dukketeater. Han spiller en innledning på fløyte og vekker dukkene sine til live. De framfører en russisk dans til stor glede for folkemengden som har samlet seg.

I neste scene befinner vi oss i Petrusjkas garderobe, et mørkt og dystert rom dekorert med stjerner og månesigd, og dominert av et digert portrett av Magikeren. Petrusjka er nedstemt og danser trist for seg selv. Ballerinaen kommer innom og han forsøker å forføre henne, men hun blir skremt og flykter. Petrusjka forbanner sin skaper, Magikeren, som har gitt ham et så lite flatterende ytre. Vi flytter oss til Maurerens garderobe som står i sterk kontrast; her er veggene malt i sterke, friske farger, dekorert med palmeblad og eksotiske frukter. Ballerinaen flyktet hit, og nå er det hun som forsøker å forføre. Petrusjka braser rasende inn, men Maureren kaster ham på dør.

I siste scene er vi tilbake på markedsplassen. Det har blitt kveld, men det er fremdeles et yrende liv. Så høres skrik og skrål, Petrusjka kommer løpende med Maureren og Ballerinaen hakk i hæl. Ballerinaen prøver å stoppe dem, men Maureren hugger ned Petrusjka som faller død om mens folkemengden står forferdet rundt. En politimann tilkaller Magikeren som tar med seg hånddukken tilbake til teateret, der de holder til, og over taket stiger gjenferdet av Petrusjka som hytter med neven og peker nese til Magikeren.

Stravinskij lener seg tungt på russiske folkemelodier i denne balletten og sammenstiller de enkle melodiene med kompleks kromatikk. Sammen med å benytte to eller flere tonearter får han slik fram dobbeltheten i dukkenes liv. Samtidig videreutvikler han det som skal bli hans varemerker; store kontrasterende lydblokker, irregulære raske rytmiske mønstre, avbrutte melodier sammen med eksperimentell orkestrering og klangfargelegging. Denne fantastiske og fantasifulle fargeleggingen gjør at det ikke er vanskelig å forestille seg handlingen når vi får musikken kun i musikalsk form.

Balletten ble urframført av Djagilevs Ballets Russes i Théâtre du Châtelet i Paris, 13. juni 1911. I 1947 omarbeidet Stravinskij musikken i retning av en mer konsertant versjon, og det er denne vi får høre i kveld.

Her er flere konserter vi spiller denne sesongen som du kanskje vil like!