Kveldens konsert byr på ytterpunktene av Brahms' symfonier; hans lyseste i tospann med hans mørkeste og mest melankolske.

Brahms’ Symfoni nr. 2 har en energi og et lyrisk overskudd som få andre verk fra mesterens hånd. Her formelig flommer idyllen og livsgleden over.

Den monumentale Symfoni nr. 4 står i sterk kontrast med sin undertrykte melankoli og intense dramatikk. Men her er vi vitne til Brahms’ genialitet; hans evne til, med små melodiske motiv, å bygge en himmelhvelvende katedral av musikk.

Han-Na Chang har vært sjefdirigent og kunstnerisk leder for Trondheim Symfoniorkester & Opera (TSO) siden 2017, og før det 1.gjestedirigent fra 2013. Hun har så langt tatt orkesteret med på en musikalsk reise mot nye høyder, og de mottok stående ovasjoner da de i 2019 turnerte i Changs fødeland, Sør-Korea. Chang har for lengst blitt lagt merke til internasjonalt for sin lidenskap, sitt skarpe intellekt, sin tekniske presisjon og dype innsikt i utøvelsen av sitt kunstneriske virke. I 2022 ble Chang 1.gjestedirigent hos Symphoniker Hamburg – Laeiszhalle Orchester.

Han-Na Changs prestisjefylte og unike internasjonale karriere strekker seg over tre tiår. 2024 markerer 30-årsjubileet for hennes ekstraordinære debut på de internasjonale scenene, da hun som 11-åring vant førsteprisen ved den femte internasjonale Rostropovich Cello-konkurransen i Paris.

Han-Na Chang ble født i Suwon, Sør-Korea i desember 1982. 6 år gammel fikk hun sin første cellotime. Hennes familie flyttet til New York i 1993 hvor hun fortsatte sine musikalske studier, og hun har bodd der siden. Chang debuterte som dirigent i 2007, 24 år gammel, og har siden den gang fokusert utelukkende på dirigering.

Klikk her for å lese hele hennes biografi.

Brahms brukte nesten 20 år på sin første symfoni, mens Symfoni nr. 2 ble skrevet på bare fire måneder. Sommeren 1877 tilbrakte han i pittoreske Pörtschach ved Worthersee i Østerrike, omringet av flotte fjell og stille vann. Disse omgivelsene var nok til stor inspirasjon, for om symfonien sa en av hans venner at «livskraft og glede bobler opp over alt, og dype følelser og sjarme er følgesvenner – slik musikk kan bare bli komponert på landet, midt i naturen». Der den første symfonien var episk, er den andre ren idyll, og publikum elsket den.

Symfonien åpner med tre toner i lav stryk som utgjør fundamentet både i åpningssatsen og i resten av verket. Ut av disse tre tonene spinnes en pastoral melodi, først i horn, så i treblås og til slutt stryk, som blir avbrutt av pauker og messing; selv om symfonien omtales som «solfylt» er melankolikeren Brahms aldri langt unna, og det er da også de mørkere passasjene i denne symfonien som gir den dybde og karakter. Et vakkert andretema i celli, som minner om hans egen berømte Wiegenlied, entrer scenen. Disse melodiøse temaene boltrer seg utover i satsen, understøttet av de tre tonene fra åpningstakten.

Andre sats er som hjertet i symfonien – igjen spiller celli et vemodig tema, som en arioso fra operalitteraturen, med et kontrasterende synkopert lettere tema i treblås. Tredje sats fungerer nesten som et intermezzo og er Brahms på sitt aller letteste, mens finalen åpner med dempet forventning som til slutt ender i en frydefull musikalsk eksplosjon.

Urframføringen fant sted 30. desember 1877 med Hans Richter og Wienerfilharmonikerne, og den siste satsen ble her så godt mottatt at den måtte spilles på nytt.

Nå tok det seks år før den tredje symfonien ble ferdig, i 1883, og de to neste somrene tilbrakte Brahms igjen i de østerrikske alper, denne gang i Mürzzuschlag. Tilbake i Wien spurte en venn ham om han hadde fått skrevet en strykekvartett i løpet av oppholdet – Nei, ikke noe så betydelig, svarte Brahms lettere ironisk, jeg har bare smelt sammen noen polkaer og valser. Og selv om det er noe vagt danseaktig over rytmer og bevegelser, er disse dansene i så fall av det mørke og alvorlige slaget. Denne gangen står symfonien i sterk kontrast til omgivelsene den ble skrevet i.

Symfoni nr. 4 er likeså episk som den første selv om den er mørkere i karakteren og i enda større grad tettere vevd. Den er av mange betraktet som den mest symfoniske av hans fire symfonier, særlig på grunn av hans fantastiske evne til tematisk utvikling. Ut av symfoniens fire første toner spinner han en hel sats. Og disse fire første tonene er nærmest ikoniske i sin enkelhet; et fallende tonepar etterfulgt av et stigende tonepar. Dette motiviske temaet broderer han ut i lange linjer fulle av melankoli, men blottet for grandios sentimentalitet. Sidetemaet introduseres av en fanfareliknende figur og presenteres i all sin skjønnhet og bredde fra celli til fløyte og obo. Bearbeidelsen er organisk i sin utvikling og munner ut i en kompleksitet av motiviske og melodiske fragmenter.

Der første sats sukker og stormer, uttrykker andre sats stor dybde og sørgmodighet. Åpningstemaet er bygget over en kirketoneart – den frygiske – som Brahms mener gir den en slags dunkel stemning. Den åpner med et mektig tema i horn. Som en slags kirkelig prosesjon bygges dette temaet ut i en mørkere fargelagt variant i treblås, før en kontrasterende melodi presenteres i fiolin og så i cello. Disse to melodilinjene avløser hverandre og avbrytes av horntemaet før satsen ender i harmonier badet i lys.

Tredje sats glitrer med en intensitet som nærmest blender oss. En gledesfylt sats som har funnet plass til både piccolo og triangel, og der energiske fanfarer alternerer med mykere, lekne passasjer.

Finalesatsen er en hommage til barokken og Bach. Formmessig er den en chaconne (bygd over en gjentakende bassmelodi eller akkordrekkefølge) og basslinjen er lånt fra, eller kanskje heller inspirert av, Bachs kantate Nach Dir, Herr, verlanget mich. Det melodiske og harmoniske materialet er mesterlig behandlet innenfor den relativt strenge barokkformen, og består av mer enn 30 variasjoner som spenner fra danserytmer til høyverdige koraler, fra det lyse til det mørke. Alt fargelagt slik at hver instrumentgruppe får skinne. En maktdemonstrasjon av Brahms’ evne til å veve skjønnhet, dybde og teknikk sømløst sammen til en unik finalesats.

Urframføringen fant sted utenfor Wien, i Meiningen, 25. oktober 1885, og også den dirigerte Brahms selv. Symfonien ble begeistret mottatt og publikum applauderte mellom hver sats. Hertugen av Meningen var til stede med sitt hoff og noen besøkende gjester, og da de øvrige hadde forlatt konsertsalen insisterte de på å høre første og siste sats på nytt. Brahms dirigerte med om mulig enda mer vigør med et orkester i fyr og flamme.

Camilla Rusten

Nedenfor er de to neste konsertene i vår klassiske hovedserie, i tillegg til noen utvalgte høydepunkter denne høsten. Unn deg en kunstpause med TSO.