Adam Hickox og TSO inviterer til nok en stjernespekket kveld, full av fyrverkeri, magisk klaverspill og musikalske skrekkvisjoner. På grunn av sykdom er det endringer i programmet: Alim Beisembayev erstatter Kirill Gerstein, og han spiller Beethovens revolusjonerende Klaverkonsert nr. 4.

Vi åpner konserten med Stravinskijs Feu d’artifice (Fyrverkeri), en fargesprakende fanfare full av struttende energi, som legger fundamentet for det som skal komme.

Beisembayevs tolkning av Beethovens nyskapende klaverkonsert har av kritikere blitt omtalt som særlig uttrykksfull i denne lyriske og elegante konserten.

Berlioz’ mektige Symphonie Fantastique er musikkhistoriens aller første instrumental-drama, som Berlioz selv kalte det, der musikken får følge av en forklarende programtekst. Symfonien forteller historien om en ung musiker med kjærlighetssorg som i opiumsrus møter mer og mer forvrengte og skrekkelige syner. Et fantastisk fargerikt verk for et stort anlagt orkester som revolusjonerte den tradisjonelle symfonien.

Har du lyst til å vite mer om kveldens program? Da inviterer vi deg til Klassisk vorspiel i forkant av konserten. Her vil du få muligheten til å lære mer om musikken som skal fremføres, komponistene bak verkene, og de historiske kontekstene som har formet dem. Alle er hjertelig velkommen til å delta, enten du er en erfaren lytter eller helt ny til klassisk musikk.

Innleder: Knut Erik Jensen
Sted: Foajeen utenfor Store sal i 3. etasje.
Tid: kl. 18:15 (varighet 15-20 minutter).

Klikk her for å lese mer om Klassisk vorspiel.

Britiske Adam Hickox er stadig mer etterspurt blant orkestre verden over, og er høyt anerkjent for sine uttrykksfulle og utmerkede tolkninger. Han var 1. gjestedirigent hos Glyndebourne Sinfonia fra 2023 til -25, og er Conductor-in-Residence hos Royal Philharmonic Orchestra sesongen 26/27,

Hickox har en spesiell interesse for, og kompetanse innen, både opera og symfonisk musikk, og har dirigert flere av de store, som Dresdner Philharmonie, Orchestre National de Lille, Deutsches Symphonieorchester Berlin, Tokyo Symphony Orchestra, Orchestre de Paris, Royal Philharmonic, Royal Scottish National, BBC Symphony samt Staatsoper Hamburg, i tillegg til kritikerroste operaproduksjoner her hjemme som Candide ved Den Norske Opera & Ballett og Tosca med Opera Nord.

Hickox er utdannet ved Gonville and Caius College Cambridge, der han studerte musikk og komposisjon med Robin Holloway, og ved Royal Academy of Music, der han studerte direksjon med Sian Edwards. Han var assisterende dirigent ved Rotterdam Philharmonisch Orkest 2019-2022, hvor han samarbeidet tett med sjefdirigent Lahav Shani.

Klikk her for å lese hele Hickox' biografi.

Alim Beisembayev ble for alvor kjent internasjonalt da han i 2021 vant prestisjetunge Leeds International Piano Competition for unge pianister.

Kazakhiske Beisembayev mottok også medici.tv Audience Prize og Royal Liverpool Philharmonic Society Prize for Contemporary Performance under samme konkurranse. I 2023 ble han en av høydepunktene under BBC Proms da han steppet inn på to dagers varsel og spilte Rachmaninovs klaverkonsert nr. 2 med Sinfonia of London. «A star is born» var BBC Radio 3’s musikkritiker Georgia Manns beskrivelse av pianisten.

Beisembayev kommer til oss fra London der han har spilt Griegs a-mollkonsert med Philharmonia Orchestra og han skal videre til Wales der han skal holde solokonsert I Theatr Clwyd i konsertserien Cyfres Biano Ryngwladol (International Piano Series).

Forrige sesong omfattet debuter med orkestre som BBC National Orchestra of Wales, Philharmonia, Ulster Orchestra, Gävle Symfoniorkester, Beograd filharmoniske orkester og Nord-Makedonias filharmoniske orkester. I kveld debuterer han med TSO.

Beisembayev er utdannet ved Purcell School for Young Musicians og Royal Academy of Music, sistnevnte under Tessa Nicholson, og Royal College of Music under professor Vanessa Latarche.

Stravinskij var oppvokst i en musikerfamilie, faren var operasanger ved Marinskij-teateret i St. Petersburg, og som niåring begynte Igor å ta pianotimer. Men han var ikke noe vidunderbarn. Nikolaj Rimskij-Korsakov frarådet ham å søke opptak til konservatoriet og lot ham i stedet ta privattimer i komposisjon hos seg. Stravinskij begynte her som 21-åring og hadde stor framgang. Feu d’artifice var en av hans første komposisjoner som ble offentlig framført i 1910. Men på en privat konsert på konservatoriet året før satt ballettimpressarioen Sergej Djagilev og hørte Scherzo fantastique (op. 3) og Feu d’artifice (op. 4). Han ble overmåte begeistret og bestilte straks arrangement av to Chopin-stykker til en ballett for kommende sesong. Stravinskijs liv skulle dermed ta en helt ny vending og Ildfuglen ble deres neste samarbeid.

Feu d’artifice ble visstnok skrevet som bryllupsgave til Rimskij-Korsakovs datter, Nadezhadas bryllup. Stykket er kort, men stemningsfullt, og det regnes som det verket der han finner sin egen stemme som blant annet høres i de litt uvante harmoniske vendingene og i den nærmest transparente orkestreringen. Stravinskij fanger både fyrverkeriets visuelle energi og publikums forventning og entusiasme. Stykket åpner med et rytmisk akkompagnement i fløyte og et kort motiv som løper fra horn til fioliner til solo trompet. Horn og trompet utvikler dette lille motivet til fanfarer og snart bygges det opp til en stor eksplosjon. Nå følger en rolig del der lysene og fargene langsomt faller ned, før vi igjen får en oppbygning til et nytt fargesprakende fyrverkeri av smell og dalende lysglimt som ender i et siste brak.

Beethoven opparbeidet seg tidlig et betydelig renommé som en fremragende pianist, og klaverkonsertene var derfor også skrevet til ham selv som uttrykk for denne virtuositeten. Men hans nå langt fremskredne døvhet satte en stopper for hans utøvende virksomhet, og hans Klaverkonsert nr. 4 var den siste han selv urframførte.

Klaveret gjennomgikk en stor utvikling i løpet av 1700-tallet og på begynnelsen av 1800-tallet var firmaet Broadwood kjent for sine klaverer med større klaviatur, sterkere tone og en mer robust kropp. De sendte et eksemplar til Beethoven i gave og Klaverkonsert nr. 4 er skrevet til denne forbedrede utgaven av instrumentet. Men til tross for dette har ikke Beethoven vektlagt de store bravura-løpene og i stedet gått for å fange klaverets klangskjønnhet. «Å spille feil tone er uten betydning, men å spille uten følelser er utilgivelig» skal ha vært Beethovens mantra til sine elever, og i denne konserten er det lyrikken og poesien i musikken som står i høysetet og den krever både subtilitet og finesse.

Konserten regnes som nyskapende og revolusjonerende blant annet fordi Beethoven åpner med klaveret alene og det hadde man aldri hørt før i en konsertsal. Solisten begynner mykt og forsiktig, som om hen drar teppet til side for så å overlate scenen til orkesteret. Orkesteret entrer i en overraskende annen toneart som gir satsen en helt annen stemning, men forfølger samtidig det «bankende» temaet introdusert av solisten, dog i en litt annen versjon, som om solist og orkester hverken er enig i toneart eller tema. Snart presenterer de et sidetema, en vakker liten melodi i moll. Når solisten vender tilbake, venter en lengre gjennomføringsdel der temaene behørig utbroderes og utforskes og i reprisen stadfester solisten sin originale versjon av hovedtema og toneart i fortissimo for virkelig å slå fast at ‘det er sånn den skal være!’. Til satsens solokadens skrev Beethoven hele fire varianter, og alle har et fintfølende uttrykk som for å understreke satsens grunnstemning før en kort koda avslutter åpningssatsen.

Andresatsen er den tradisjonelle langsomme satsen, men her åpner orkesteret med bryske utsagn og blir møtt med mildhet av solisten. Solistpartiene er ytterst følsomme og overbeviser snart orkesteret med sin sensitivitet. Dette er Beethoven på sitt mest varsomme og mest magiske.

Kontrasten er stor til den mer framfusende finalesatsen, men også den åpner med forsiktighet før den raser avgårde. Der første sats kun hadde stryk, treblås og horn og andre sats var enda mer sparsommelig med kun stryk, entrer nå til sist trompet og pauker og tilfører nye klangfarger og uttrykk.

Beethovens Klaverkonsert nr. 4 ble først urframført privat, på slottet til hertug Lobkowitz, i 1807. Den første offentlige framføringa fant sted 22. desember 1808 på en av Beethovens “monsterkonserter”; en fem timer lang konsert der også Symfoni nr. 5 og nr. 6 i tillegg til deler av Messe i C samt Koralfantasi for piano, kor og orkester ble urframført.

I 1828 overvar Berlioz framførelsen av to Beethoven-symfonier; nr. 3 og nr. 5, og dette gjorde uutslettelig inntrykk på ham. Han gikk umiddelbart i gang med å skrive på det som skulle bli hans mest kjente verk, Symphonie fantastique. Vi har tidligere skrevet om Beethoven som inspirator for begge de to motstridende retningene som skulle prege romantikkens orkestermusikk; den absolutte musikken og programmusikken (se nederst i artikkelen *). Programmusikken oppstår med nettopp Symphonie fantastique og Berlioz er inspirert av det musikalske dramaet Beethoven formidler i sine symfonier der det musikalske og det poetiske forenes i en symbiose som går opp i en høyere enhet, en helhetsopplevelse. Beethoven binder også satsene sammen musikalsk og hans symfonier oppleves derfor som nettopp en helhet. Berlioz så denne uttrykksfullheten som utgangspunkt for programmusikken og mente at all musikk er bærer av en poetisk idé. Programmet, mente han, er en ytre ramme til hjelp for både komponist og lytter. Videre la han vekt på å ha et lett gjenkjennelig tema, en idée fixe eller et ledemotiv, som binder alle enkeltdeler eller satser sammen, et samlende moment.

Symphonie fantastique var en revolusjon da den ble urframført i Paris, 5. desember 1830, og ble en enorm suksess til tross for det mer skandaleombruste programinnholdet. De fem satsene omhandler en ung kunstner som blir hodestups forelsket i en kvinne. Hun gir ham etter hvert en kald skulder under et ball, han flykter ut på landet og drukner sine sorger i opium. I sine hallusinasjoner ser han henne bli drept og han selv dømt for mordet og henrettet. I epilogen blir han spottet i en vill heksesabatt. Berlioz’ eget program fra 1830 er gjengitt i oversettelse under.

Den ulykkelige forelskelsen gjenspeiler Berlioz’ eget liv; i 1827 er han på oppsetninger av to av Shakespeares verk med den irske skuespilleren Harriet Smithson og faller pladask. Hun gjengjelder ikke følelsene hans og han synker hen i bunnløs sorg. (Men noen år seinere møtes de igjen og ender opp med å gifte seg i 1833. Ekteskapet varer i ti år.)

Berlioz’ eget program fra 1855 (revidert utgave):

Episoder i en kunstners liv (stort anlagt fantasisymfoni i fem deler) – en ung, intenst følsom musiker med en glødende forestillingsevne forgifter seg selv med opium i desperasjon over ubesvart kjærlighet. Dosen er ikke sterk nok til å ta livet av ham, men kaster ham inn i en dyp søvn full av de merkeligste visjoner der hans feberhete sinn transformerer hans erfaringer, følelser og minner til musikalske tanker og bilder. Han elskede blir for ham en melodi, en idée fixe, som han møter igjen og hører overalt.

Del 1: Dagdrømmer, lidenskap
Første sats er i to deler bestående av en kort adagio som umiddelbart følges av en lengre allegro. Han minnes, først sjelens uro, den ubeskrivelige lidenskapen, melankolien, den formålsløse gleden han følte, til og med før han så henne, og så den eksplosive kjærligheten hun tente i ham, den feberhete smerten, hans sjalusibefengte raserianfall, hans tilbakevendelse til hengivenheten, hans søken etter trøst i troen.

Del 2: Et ball
Han møter igjen sin elskede på et ball under en glitrende fest. «Hun» dukker opp i obo og fløyte blant de virvlende danserne.

Del 3: Scene fra landet
En sommerkveld på landet hører han to gjetere spille en Ranz des vaches (en melodi for å samle kyrne); denne pastorale duetten, stemningen, løvets svake rasling i den milde vinden, noen glimt av håp – alt dette gir hans hjerte en uvant fredelig følelse og hans tanker en mer lykkelig farge. Men hun dukker opp igjen, han føler et stikk av smerte og tunge tanker plager ham: hva om hun svikter ham? En av gjeterne gjenopptar sin enkle melodi, men den andre svarer ikke. Solen går ned … lyden av svak torden i det fjerne … ensomhet … stillhet …

Del 4: Marsjen til skafottet
Han drømmer at han har tatt livet av sin elskede, at han er dømt til døden og skal henrettes. Prosesjonen skrider fram til lyden av en marsj som både er alvorlig og vilter, storslagen og høytidelig, der lyden av tunge fottrinn uavbrutt følger de mest voldsomme utbrudd. Til slutt vender idée fixe tilbake i et kort øyeblikk som et siste blaff av kjærlighet før det avgjørende slaget.

Del 5: En heksesabbats drøm
Han ser seg selv på en heksesabbat i midten av en samling grusomme skygger, trollmenn og monstre av alle slag som har kommet sammen til hans begravelse. Merkelige lyder, stønn, latterutbrudd, fjerne rop som besvares av brøl. Den elskedes melodi høres igjen, men har nå mistet sitt edle, blyge preg; den er nå en tarvelig dansemelodi, banal og grotesk, det er hun som kommer til sabbaten … Begeistrede tilrop møter henne … Hun slutter seg til den diabolske orgien … Dødsklokken ringer, en burlesk parodi på Dies Irae [sekvens fra Requiem-messen]. Heksedans. Vill heksedans blandet med Dies Irae.

Camilla Rusten

* På midten av 1800-tallet raste en kulturdebatt i Tyskland mellom komponister som holdt seg til «absolutt musikk» - musikken skal kun uttrykke seg selv gjennom rene musikalske midler uten referanser til naturinntrykk eller tilknytning til andre kunstarter, og komponister som benyttet seg av «programmusikk» - musikk som beskriver utenommusikalske fenomener. Brahms og Clara Schumann tilhørte den konservative «absolutte» leiren, sentrert rundt konservatoriet i Leipzig. Liszt (som overvar urframførelsen av Symphonie fantastique) og den nytyske skolen var tilhengere av programmusikken og holdt til i Weimar. Begge hadde Beethoven som åndelig og kunstnerisk forbilde, men der de konservative framholdt hans musikk som det beste som kunne oppnås, og søkte å videreutvikle formprinsippene fra wienerklassisismen, anså radikalerne den som starten på noe nytt, et grunnlag for å eksperimentere med nye formtyper (og her er også Berlioz en stor inspirator, særlig for Liszts tonedikt).

Her er flere konserter denne sesongen vi tror du kommer til å like!