Tsjajkovskij: Rokokkovariasjoner for cello og orkester

Tsjajkovskij satte av alle komponister Mozart høyest. ‘’Når jeg hører Mozart, ja, jeg får tårer i øynene bare jeg tenker på ham’’, skrev komponisten i et brev 1880, og valgte 1700-tallets elegante rokokkostil da han skrev sitt eneste verk for cello og orkester. Resultatet er noe av det letteste, lyseste og mest sjarmerende som er skrevet for instrumentet.

Beethoven: Symfoni nr 5, «Skjebnesymfonien»

Beethovens femte er symfonien man ikke kommer utenom. Vi tør påstå at alle kjenner hovedtemaet fra Skjebnesymfonien (dadada-daaa, dadada-daaa!): «Det banker på døren. Det er skjebnen som avlegger et besøk. Jeg vil gripe den i strupen. Den skal ikke makte å knekke meg», skrev Beethoven. Det er de store følelser som settes ut for orkester i symfonienes symfoni med sin overveldende skildring av temaet fra kamp til seier.

Etter avsluttet dirigentstudium med professor Ole Kristian Ruud på Norges Musikkhøgskole i 2011, har Øyvind Bjorå hatt en stigende karriere som dirigent. Han har dirigert Oslo Filharmoniske Orkester, Trondheim Symfoniorkester & Opera, Kristiansand Symfoniorkester, Stavanger Symfoniorkester, Nordnorsk Opera og Symfoniorkester, Det Norske Kammerorkester, samt Forsvarets Stabsmusikkorps og Luftforsvarets Musikkorps.

Øyvind Bjorå var fra 2014 til 2016 førstedirigent og kunstnerisk leder for et av ensemblene i Nordnorsk Opera og Symfoniorkester – for NOSO Sinfoniettaen i Bodø. Som dirigent for dette dynamiske orkesteret, ledet han alt fra samtidsproduksjoner med sinfoniettaen til operagalla og store ballett oppsetninger med symfoniorkesteret. I mai 2015 og oktober 2016 dirigerte Bjorå en meget vellykket oppsetning av operaen ”Mozart og Salieri” av Rimsky-Korsakov.

Den norske cellisten Sandra Lied Haga står på terskelen til en stor karriere, etter å ha vunnet fire internasjonale konkurranser, en rekke europeiske priser og den prestisjetunge Equinor Classical Music Award, tidligere tildelt Leif Ove Andsnes, Truls Mørk og Lise Davidsen. Hennes rike, vakre lyd og utrolige talent har fanget oppmerksomhet over hele verden, og gjort henne til en ettertraktet solist, som trollbinder sine lyttere med det som beskrives som en unikt vakker cellotone.

Sandra er født i Oslo i 1994 og begynte å spille cello i en alder av tre år. En bemerkelsesverdig sjelden absolutt tonehøyde formet hennes intuitive musikalitet helt fra begynnelsen, og hun var den yngste deltakeren noensinne i Barratt Due musikkinstitutts program for talentfulle barn. Fra 2004-2009 studerte hun med Oleg Kogan ved Razumovsky Academy i London, etterfulgt av seks år med Truls Mørk. I senere år har hennes lærere vært Frans Helmerson i Berlin, Torleif Thedeen og Lars Anders Tomter ved Norges musikkhøgskole, og Paul Watkins ved Yale University.

Sandra Lied Haga spiller på en cello av Joannes Florenus Guidantus (Bologna, 1730), vennlig levert av Dextra Musica.

Halvorsen var og er en bauta i norsk musikkhistorie – han var både fiolinist, komponist og dirigent og kjent langt utenfor landets grenser. Med nesten 200 verk i kofferten er det nok Bojarenes inntogsmarsj, Ønskekonsertens kjenningsmelodi, som er aller best kjent. Men Halvorsen var dirigent for Nationaltheateres orkester i nesten 30 år, og skrev derfor først og fremst scenemusikk, faktisk over 30 scenemusikalske verk.

Suite Ancienne ble opprinnelig skrevet som scenemusikk til Holberg-komedien Barselstuen i 1911. Her leker Halvorsen seg med å imitere den klassisistiske musikkstilen fra 1700-tallet, og Intrata er inspirert av serenadene fra slutten av århundret. Senere satte han scenemusikken sammen til Suite Ancienne, og han anså denne suiten som en av sine fineste komposisjoner.

I mars 1875 var Tsjajkovskij på en konsert med den store russiske cellisten Karl Davidov. Han skal her ha blitt inspirert til å skrive et verk for solocello og orkester, og resultatet er noe av det letteste, lyseste og mest sjarmerende som er skrevet for instrumentet. Tsjajkovskij var en stor beundrer av Mozart og 1700-tallets musikk, og Rokokkovariasjonene er da også en hyllest til denne epoken.

I desember 1876 gikk han i gang med å skrive, og etter noen måneder sendte han en versjon for cello og piano til sin gode venn Wilhelm Karl Friedrich Fitzenhagen, solocellist i orkesteret ved Moskvakonservatoriet, og den Tsjajkovskij dediserte verket til.

Fitzenhagen reviderte solostemmen kraftig og stykket ble urframført i Moskva i november 1877 med Fitzenhagen som solist under ledelse av Nikolai Rubinstein. Men Fitzenhagen var ikke ferdig med sine revisjoner, og da verket skulle publiseres sto han hos forlaget og endret og «forbedret» slik at forleggeren, Pjotr Jurgenson, i et brev til Tsjajkovskij klaget på at «den forferdelige Fitzenhagen insisterer på å endre stykket ditt og hevder at du har gitt ham tillatelse. Gode Gud!». Fitzenhagen endte med å endre rekkefølgen på satsene, stryke finalesatsen og gjøre om ytterligere på solostemmen. Fitzenhagens versjon ble utgitt og det er denne som er den vanligste versjonen å framføre den dag i dag.

Rokokkovariasjonene åpner med en kort innledning av orkesteret før det elegante temaet presenteres av solisten. Hver variasjon bindes sammen av et lite ritornell eller mellomspill, hovedsakelig i treblås, som også gjennomgår små endringer utover i stykket. I Variasjon I er temaet ikledd rytmiske trioler, mens Variasjon II har temaet form som en dialog. Variasjon III har et langsommere tempo og denne melodiøse variasjonen avsluttes med en kort kadens-passasje. Variasjon IV er lekende, mens i Variasjon V overtar fløyte temaet og solocello utbroderer med en serie stigende triller. Variasjon VI gir oss et lyrisk mellomspill før de to siste satsenes sprudlende praktfullhet avrunder det hele.

Først femti år senere fikk publikum høre Tsjajkovkijs versjon 24. april 1941 i Moskva med Danyl Shafran som solist under ledelse av Aleksandr Melik-Pasjajev. Den sovjetiske utgivelsen fra 1956 har nok beholdt mye av Fitzenhagens revisjoner i cellostemmen, men variasjonene og deres rekkefølge er i henhold til Tsjajkovskijs originale plan. På kveldens konsert er det Fitzenhagens versjon vi får høre.

Beethovens Symfoni nr. 5 åpner med verdens mest kjente musikalske motiv; de fire notene, og rytmen, der skjebnen banker på døra. Beethovens begynnende døvhet var, i tillegg til fysiske smerter, kilde til fortvilelse, bitterhet, angst, frustrasjon og framtidspessimisme, alt samlet i et brev han skrev til sine brødre, det såkalte Heiligenstadt-testamentet, fra et spaopphold i byen Heiligenstadt i 1802. Brevet ble aldri sendt, men funnet blant hans etterlatenskaper i 1827.

Men når Beethoven returnerer til Wien har et nytt konserthus åpnet, Theater an der Wien, der han blir utnevnt til huskomponist. Ikke lenge etter skriver han at han skal «ta strupetak på skjebnen; den skal ikke få bøye meg eller knuse meg fullstendig», og for Hector Berlioz er nettopp femtesymfonien et følelsesmessig forløp, en intens reise gjennom Beethovens personlige kamp; hans sorg, hans undertrykte raseri, hans melankoli og smerte, hans mareritt og drømmer og hans entusiastiske utbrudd – disse følelsene fyller hele verket. Sammen med de melodiske, harmoniske, rytmiske og klanglige bestanddelene utgjør de et personlig og nyskapende verk, et verdig og mektig univers som bekrefter Beethovens genialitet.

Første sats’ melodiske og rytmiske åpningsmotiv går igjen i hele symfonien, både klart i forgrunnen og dypt nede i verkets tekstur. Det er frøet hele symfonien spirer ut fra. Førstesatsens andre tema introduseres raskt og selv om dette er et noe langsommere tema i dur, bærer begge temaene preg av en agitert rastløshet. Andre sats er mer lyrisk i stemninga selv om messing «avbryter» med et rytmisk fanfaretema avledet av første sats’ rytmiske åpningsmotiv. Fanfaren stopper plutselig opp, som et forvarsel om at noe dystert er i gjære.

Tredje sats er illevarslende og horntemaet har også dette rytmiske skjebnemotivet. Trio-delen som skal være lysere, lettere og kontrasterende, er her ennå mer alvorlig enn første del, og i stedet for en avsluttende coda får vi en overgangsdel til finalesatsen. Denne bygger opp spenningen gjennom en insisterende pauke-«virvel» som bryter ut i en strålende åpning av fjerdesatsen. Her utvider Beethoven orkesterets klang- og tonevidde ved å introdusere piccolo, tromboner og kontrafagott (sistnevnte for første gang i symfonihistorien). Siste sats bærer bud om at raseriet og frustrasjonen fra de foregående satsene nå er overvunnet og den lange codaen leder oss heseblesende inn i de gledesfylte siste taktene.

Urframføringa fant sted i Theater an der Wien på Beethovens berømte «maratonkonsert», 22. desember 1808.

Camilla Rusten