I kveld strekker vi oss over horisontene, og får oppleve stor bredde fra Beethovens mest eksentriske symfoni til favoritten Bruchs fiolinkonsert og sist, men ikke minst, Dvořáks «amerikanske» symfoni.

Beethovens symfoni nr. 8 betegnes ikke bare som en av de korteste, rareste og mest tiltalende symfonier i det 19. århundre, men som den mest sprudlende og eksperimentelle, og det sier ikke lite! Beethoven reformerer selve symfonien mens den spilles, han stiller spørsmål som ikke besvares og legger ut løse tråder som ikke nøstes opp. Og han avslutter det hele med en halsbrekkende grandios finale – og det fra selve mesteren av grandiose finaler!

Forrige ukes fiolinsolist, Gil Shaham, er en etablert «kjempemegastjerne», men denne ukas solist, Johan Dalene, puster ham allerede i nakken! Vi får høre Dalene i Bruchs fantastiske fiolinkonsert nr. 1, en virtuos konsert som spiller på hele fiolinens register. Konserten er både dramatisk, melankolsk og henrivende, og er en av de mest spilte fiolinkonserter verden over.

Hva får man når man ber en tsjekkisk nasjonalromantiker skrive en symfoni som skal være utgangspunkt for en ny amerikansk nasjonal komposisjonsstil? Jo, da får man Dvořáks niende symfoni, Fra den nye verden. En symfoni sterkt inspirert av både spirituals og den nordamerikanske urbefolkningens musikk, men med beina trygt plantet i europeisk kunstmusikk og med den tsjekkiske sjelen som det musikalske tyngdepunktet. Og en gedigen suksess i USA (og resten av verden)!

Han-Na Chang har vært sjefdirigent og kunstnerisk leder for Trondheim Symfoniorkester & Opera (TSO) siden 2017, og før det 1.gjestedirigent fra 2013. Hun har så langt tatt orkesteret med på en musikalsk reise mot nye høyder, og de mottok stående ovasjoner da de i 2019 turnerte i Changs fødeland, Sør-Korea. Chang har for lengst blitt lagt merke til internasjonalt for sin lidenskap, sitt skarpe intellekt, sin tekniske presisjon og dype innsikt i utøvelsen av sitt kunstneriske virke. I 2022 ble Chang 1.gjestedirigent hos Symphoniker Hamburg – Laeiszhalle Orchester.

Han-Na Changs prestisjefylte og unike internasjonale karriere strekker seg over tre tiår. 2024 markerer 30-årsjubileet for hennes ekstraordinære debut på de internasjonale scenene, da hun som 11-åring vant førsteprisen ved den femte internasjonale Rostropovich Cello-konkurransen i Paris.

Han-Na Chang ble født i Suwon, Sør-Korea i desember 1982. 6 år gammel fikk hun sin første cellotime. Hennes familie flyttet til New York i 1993 hvor hun fortsatte sine musikalske studier, og hun har bodd der siden. Chang debuterte som dirigent i 2007, 24 år gammel, og har siden den gang fokusert utelukkende på dirigering.

Klikk her for å lese hele hennes biografi.

Den svensk-norske 23-åringen Johan Dalene har tatt fiolinverden med storm. Han begynte å spille fiolin som fireåring og debuterte offentlig på en konsert tre år senere. Siden har han gjort seg bemerket på store internasjonale scener og høstet priser for sine musikalske tolkninger og sin smittende spilleglede. Johan Dalene mottok i 2022 Gramophones Young Artist of the Year. I 2021 ble han European Concert Hall Organisation's (ECHO) Rising Star og i 2019 vant han Carl Nielsen International Competition. I perioden 2019-2022 var han også BBC New Generation Artist. Han er for tiden Artist-in-Residence i Gävle Symfoniorkester og Royal Liverpool Philharmonic Orchestra.

Johan spiller på en Stradivarius fra 1725, Cremona, «Duke of Cambridge, Spohr, ex. Camilla Wicks», generøst stilt til disposisjon av Anders Sveaas’ Almennyttige Fond.

«Et talent verdt å merke seg», har Leif Ove Andsnes sagt om den unge fiolinisten.

Er du nysgjerrig på hva klassisk musikk er, og hvem vi er som spiller denne musikken hver uke? Eller vil du vite litt mer om det mangfoldige feltet som klassisk musikk er?

Vi tilbyr deg en introduksjon til den klassiske verden, og har plukket ut tre konserter i løpet av vårsesongen som gir deg en blanding av ulike retninger. Noen verk vil gli inn i øregangene som smør, andre vil kanskje rive og slite litt i deg.

Kveldens tema:
Hva er et symfoniorkester, og hvem er egentlig TSO og menneskene som jobber her? Bli med bak scenen.
Vert: Geir Solum

Høres dette spennende ut? Klikk på knappen øverst på siden for å bli med. Konsertbillett må kjøpes i tillegg. Vi har et begrenset antall plasser, håper å se deg i salen.

Klassisk nysgjerrig avholdes i TSOs kantine, møt opp ved vår inngang.

Blekket var knapt tørt på partituret til Beethovens sjuende symfoni før han var i gang med nummer åtte. Han hadde faktisk allerede begynt med skissene mens han skrev på nr. 7. I april 1812 fortsatte han ufortrødent videre og Symfoni nr. 8 var fullført i oktober. Med denne lille vakre symfonien skulle det ta ti år før en ny Beethoven-symfoni så dagens lys. Årene som fulgte etter den åttende symfonien var lite produktive i form av publisering av nye verk – Beethoven brukte disse årene til å utvikle en ny stil, den såkalte «sene» perioden hans. Så på mange måter representerer hans Symfoni nr. 8 slutten på et uhyre produktivt desennium der han blant mange mesterverk også skrev alle sine symfonier, da unntatt én.

Symfoni nr. 8 åpner rett på uten noen foranledning, nesten litt voldsomt, og fortsetter med en lystig melodi. Selv om første sats har den tradisjonelle sonatesatsformen rusler liksom Beethoven gjennom den, som om han hastig ønsker å komme seg til den lange og intense codaen. For det er her han slipper jubelen løs i full fortissimo før han stille avslutter med de seks første tonene i temaet.

Beethoven har heller ikke funnet plass til en langsom sats, og andre satsens scherzo er nærmest som et kort intermezzo i en opera buffo (komisk opera) der åttendedelene tikker humoristisk avgårde. I tredje sats vender Beethoven tilbake til menuetten (det var seks år siden forrige menuettsats), men dette er ingen dansesats. Den er full av overraskende aksenter og betoninger, mens den lyriske triodelen er som en slags dansende konversasjon mellom horn og klarinett.

Finalesatsen er nok en vill galopp full av bråstopper og halsbrekkende toneartsskifter før hovedtonearten sementeres riktig godt i avslutningstaktene.

Alle disse overraskende vendingene, plutselige opphold, rytmiske forskyvninger, lekende melodier og ikke minst at den er så kort gjør Beethovens åttende symfoni til noe man tror er en humoristisk lettvekter. I realiteten utfordrer han alle konvensjoner. Istedenfor en ekspressiv intensitet gir han oss rytmiske og harmoniske nyvinninger, istedenfor en tradisjonell formstruktur gir han oss en slags musikalsk indre logikk som utvikles «foran ørene på oss», og ved hjelp av dynamisk nytenkning baner han på mange måter vei for romantikken. Alt dette pakket inn i tettvevd orkesterstruktur og full av humor og glitrende energi.

Bruch skrev sin første komposisjon da han var ni år, en sang til moren som var sanger og hans første musikklærer. Dan han var 14 vant han pris for sin første symfoni og som 20-åring skrev han sin første opera. Samtidig etablerte han seg som musikklærer i hjembyen Köln. Bruch skulle komponere over 200 verk, alt fra operaer og orkesterverk til konserter, kor- og kammermusikk og flere sanger og klaverstykker. Men Bruch skrev i en konservativ stil i samme retning som Schubert og Brahms, og selv om han var velansett i sin tid, har nok særlig Brahms overskygget ham i ettertiden. Av over 200 verk er Bruch mest kjent for sin Fiolinkonsert nr. 1, i tillegg til Scottish Fantasy for fiolin og orkester og Kol Nidrei for cello og orkester.

Bruch begynte på fiolinkonserten så tidlig som i 1857, men den første versjonen så ikke dagens lys før i 1865. Han innså at den trengte kraftig revidering og henvendte seg til datidens mest prominente fiolinvirtuos, Joseph Joachim. Joachim urframførte den reviderte versjonen i Bremen i 1868 og den ble en umiddelbar suksess.

Konsertens tre satser spilles i ett og første sats har han gitt tittelen Vorspiel eller preludium. Den åpner vart med en vakker hymneliknende melodilinje som leder oss til hovedtemaet, følelsesladet og virtuost, mens sidetemaet har en mer sartere og lyrisk karakter. Begge temaene viser Bruchs teft for vakre og minnerike melodilinjer.

En mektig avslutning og åpningstaktenes hymnemelodi leder oss sømløst inn i den langsomme andresatsen Adagio. Også her står vakker melodiføring i førersetet, og det melankolske temaet utforsker fiolinens klangfulle mellomregister over et dempet orkesterklangteppe, slik at den virkelig kan få skinne. Det er nok denne uendelig vakre satsen som har ført til konsertens århundrelange appell hos fiolinister og publikum over hele verden.

Finalesatsen står i sterk kontrast med sin energiske rom-inspirerte stil (Joachim var ungarer) som hopper og spretter og egger orkesteret opp til dans.

I 1891 startet Jeanette Meyer Thurber, grunnleggeren av National Conservatory of Music i New York, jakten på en velrenommert direktør som kunne øke anseelsen til konservatoriet. Lønna var meget god og stillingen ble tilbudt Dvořák, som var umåtelig populær, også i USA. Håpet var at han kunne være med og skape en egen skole for amerikansk kunstmusikk som på dette tidspunktet fremdeles var i sin spede ungdom.

I de tre årene Dvořák tilbrakte i New York (han sa opp i 1895, full av hjemlengsel), brukte han tiden til undervisning, komposisjon og å bli kjent med den amerikanske musikken. Han som var så sterkt farget av sitt eget hjemlands folkemusikk var selvfølgelig nysgjerrig på folkemusikken i USA. Ved musikkonservatoriet kom han i kontakt med komposisjons- og sangstudenten Harry Thacker Burleigh som sang tradisjonelle spirituals for ham, sanger han hadde lært av sin bestefar, en tidligere slave. Burleigh skulle senere bli både komponist og en svært berømt utgiver av spirituals. Dvořák var overbevist om at amerikansk kunstmusikk måtte ta sitt utgangspunkt i afrikansk-amerikanske spirituals. «Disse vakre og varierte melodiene er et resultat av ‘the american soil’, de er USAs folkemusikk og i dem vil deres komponister finne alt som trengs for en stor og edel musikalsk skole.»

Den niende symfonien skulle da også bli et praktisk eksempel på nettopp denne teorien om bruken av karakteristika fra den afrikansk-amerikanske musikken og fra den nordamerikanske urbefolkningas musikk som grunnlag for melodisk materiale, dog fra et europeisk perspektiv. Satsene låner øre både til spirituals, synkoperte rytmer og pentaton skala, og Dvořák la også vekt på sine inntrykk fra prærien (de store åpne viddene) fra en reise i Iowa sommeren før. Symfonien inneholder ingen direkte musikalske sitat, men for eksempel kan inspirasjon fra Swing Low høres i åpningssatsens andre tema i fløyte, og tredjesatsen er, etter eget utsagn, inspirert av diktet The Song of Hiawatha om den legendariske Onondaga-høvdingen av Henry Wadsworth Longfellow, selv om mange vil hevde at hans egen Slaviske danser er tydeligere til stede som inspirasjonskilde.

Dette er hans mest populære symfoni og en fullkommen komposisjon. Den forener form og innhold på en enestående måte med sin rikdom av vakre temaer, orkesterklangfarger og iørefallende rytmikk. En annen styrke ved denne komposisjonen er dens evne til å hente fram tema fra tidligere satser, gjerne ved vendepunkt i satsen, såkalt syklisk komposisjonsteknikk, noe som understreker det enhetlige uttrykket.

Symfonien var bestilt av New York Philharmonic og urframført i Carnegie Hall 16. desember 1893 under ledelse av Anton Seidl, og var en umiddelbar suksess, også i andre deler av verden, i årene og tiårene som fulgte. Den er fremdeles ett av de mest framførte verk på konsertscener verden over i dag. Flere tema fra symfonien har blitt brukt i filmer, tv-show, videospill og reklamer, og andresatsen ble spilt i både Franklin D. Roosevelt og Gerald Fords begravelser. Neil Armstrong tok forresten med seg en innspilling av symfonien på sin måneferd i 1969.

Temaet fra Largo-satsen har senere fått sitt eget liv som den populære melodien Goin’ Home, med tekst av en av Dvořáks studenter, William Arms Fischer, og utgitt i 1922. Den ble sunget i filmen The Snake Pit (1948), gjort udødelig av Paul Robeson på en konsert i Carnegie Hall i 1958, og innspilt av Yo-Yo Mas Silkroad Ensemble i 2016 med banjo og kinesisk sheng, og med tekst på både engelsk og mandarin.

Camilla Rusten