Beethovens Pastoralesymfoni og Skjebnesymfoni er mesteren fra a til å; fra fuglekvitter og skogens ro til skjebnens dystre banking på døra.

TSO fortsetter sin Beethoven-bonanza og kveldens konsert byr på «de toeggede tvillingene» nr. 5 og 6. Disse to symfoniene ble skrevet omtrent samtidig, urframført på samme konsert og har noen like musikalske trekk. Men stemningen i de to symfoniene; o akk, så utrolig forskjellig! Der symfoni nr. 5 er intens og lidenskapelig, er nr. 6 en lavmælt kjærlighetserklæring til naturen.

Han-Na Chang har vært sjefdirigent og kunstnerisk leder for Trondheim Symfoniorkester & Opera (TSO) siden 2017, og før det 1.gjestedirigent fra 2013. Hun har så langt tatt orkesteret med på en musikalsk reise mot nye høyder, og de mottok stående ovasjoner da de i 2019 turnerte i Changs fødeland, Sør-Korea. Chang har for lengst blitt lagt merke til internasjonalt for sin lidenskap, sitt skarpe intellekt, sin tekniske presisjon og sin dype innsikt i utøvelsen av sitt kunstneriske virke. I 2022 ble Chang 1.gjestedirigent hos Symphoniker Hamburg – Laeiszhalle Orchester.

Han-Na Changs prestisjefylte og unike internasjonale karriere strekker seg over tre tiår. 2024 markerer 30-årsjubileet for hennes ekstraordinære debut på de internasjonale scenene, da hun som 11-åring vant førsteprisen ved den femte internasjonale Rostropovich Cello-konkurransen i Paris.

Han-Na Chang ble født i Suwon, Sør-Korea i desember 1982. 6 år gammel fikk hun sin første cellotime. Hennes familie flyttet til New York i 1993 hvor hun fortsatte sine musikalske studier, og hun har bodd der siden. Chang debuterte som dirigent i 2007, 24 år gammel, og har siden den gang fokusert utelukkende på dirigering.

Klikk her for å lese hele hennes biografi.

Beethovens Symfoni nr. 6 er verket som skiller seg mest ut fra alle Beethovens komposisjoner. Symfoniens fulle tittel er Pastoralesymfonien, eller erindringer fra livet på landet. I tillegg har hver sats sin tittel og innholdet gjerne klare utenommusikalske referanser, der instrumenter og musikalske motiv imiterer dans på kroa, storm og fuglekvitter. Selv skrev Beethoven om symfoniens programliknende format at det var «mer et uttrykk for følelser enn et lydmaleri». Beethoven var svært glad i naturen; han gikk gjerne lange turer i Wiens parker og i områdene rundt bymurene, og hver sommer dro han enten på besøk til venner på landet, leide seg et hus i en rural landsby eller trakk seg tilbake på et spa – «å tilbringe sommeren i byen er tortur for meg».

Dette er Beethovens eneste femsatsige symfoni, og de tre siste spilles i ett. Første sats Erwachen heiterer Empfindungen bei der Ankunft auf dem Lande («Å komme på landet vekker glade følelser»), begynner så rett på at vi får følelsen av at musikken allerede har vært i gang en stund, men at det først er nå vi har kommet innenfor hørevidde. Hele satsen er preget av ro, av «fredsommelige» melodiske fraser som repeteres og en motstandsløs harmonisk (dur-)progresjon – en slags musikalsk ekvivalent til å stå stille og ta inn naturens skjønnhet og storslagenhet. Men Beethoven tilfører en rytmisk dissonans (to mot tre) som gjør at satsen aldri blir stillestående eller langsommelig.

I Szene am Bach («Scene ved bekken») illuderes bekkens myke klukking i rastløse figurer, hovedsakelig i stryk, mens tre ulike melodiske tema presenteres, fragmenteres, repeteres og flettes sammen gjennom satsen. I codaen får vi det velkjente symbolske fuglekvitteret der fløyta er nattergalen som representerer kjærlighet og sødme, to klarinetter utgjør gjøkens koko, sommerens jærtegn, mens oboen er vaktelen med sin gudstilbedelse. Beethoven mente at hele naturen tilba skaperen, og skrev at «det virker som at på landet sier hvert tre ‘Hellig, hellig’ til meg».

Lustiges Zusammensein der Landleute («Landsbyfolkets lystige sammenkomst») er menneskets første opptreden i symfonien, og her har de samlet seg på landsbyens kro. Det spilles og danses, og Beethoven kommer også med noen små humoristiske «stikk» til landlivets amatørmusikere gjennom oboens irregulære rytme som liksom aldri lander på slaget, og fagotten som angivelig bare kan spille to toner.

Plutselig blir idyllen brutt av et forferdelig uvær; Gewitter, Sturm («Tordenvær, storm»). Nå kommer flere instrumenter inn og beriker orkesterets tekstur med tordenens paukeslag, piccoloens lynnedslag og trombonenes skrall, i tillegg til regn og vind fra strykeinstrumentene. Men stormen varer ikke lenge og alpehornet innleder siste sats, Hirtengesang. Frohe und dankbare Gefühle nach dem Sturm («Hyrdesang. Glade og takknemlige følelser etter stormen»). Beethoven skrev «Gratias agimus tibi» (‘Vi takker deg’) på en tidlig skisse for satsen og stemningen fra de to første satsene er nå tilbake. Her stemmer hele orkesteret i sammen med naturen i sin tilbedelse og takksigelse.

Kontrasten er stor til åpningen av hans femte symfoni og verdens mest kjente musikalske motiv; de fire notene, og rytmen, der skjebnen banker på døra. Beethovens begynnende døvhet var, i tillegg til fysiske smerter, kilde til fortvilelse, bitterhet, angst, frustrasjon og framtidspessimisme, alt samlet i et brev han skrev til sine brødre, det såkalte Heiligenstadt-testamentet, fra et spaopphold i byen Heiligenstadt i 1802. Brevet ble aldri sendt, men funnet blant hans etterlatenskaper i 1827.

Men når Beethoven returnerer til Wien har et nytt konserthus åpnet, Theater an der Wien, der han blir utnevnt til huskomponist. Ikke lenge etter skriver han at han skal «ta strupetak på skjebnen; den skal ikke få bøye meg eller knuse meg fullstendig», og for Hector Berlioz er nettopp femtesymfonien et følelsesmessig forløp, en intens reise gjennom Beethovens personlige kamp; hans sorg, hans undertrykte raseri, hans melankoli og smerte, hans mareritt og drømmer og hans entusiastiske utbrudd – disse følelsene fyller hele verket. Sammen med de melodiske, harmoniske, rytmiske og klanglige bestanddelene utgjør de et personlig og nyskapende verk, et verdig og mektig univers som bekrefter Beethovens genialitet.

Første sats’ melodiske og rytmiske åpningsmotiv går igjen i hele symfonien, både klart i forgrunnen og dypt nede i verkets tekstur. Det er frøet hele symfonien spirer ut fra. Førstesatsens andre tema introduseres raskt og selv om dette er et noe langsommere tema i dur, bærer begge temaene preg av en agitert rastløshet. Andre sats er mer lyrisk i stemninga selv om messing «avbryter» med et rytmisk fanfaretema avledet av første sats’ rytmiske åpningsmotiv. Fanfaren stopper plutselig opp, som et forvarsel om at noe dystert er i gjære.

Tredje sats er illevarslende og horntemaet har også dette rytmiske skjebnemotivet. Trio-delen som skal være lysere, lettere og kontrasterende, er her ennå mer alvorlig enn første del, og i stedet for en avsluttende coda får vi en overgangsdel til finalesatsen. Denne bygger opp spenningen gjennom en insisterende pauke-«virvel» som bryter ut i en strålende åpning av fjerdesatsen. Her utvider Beethoven orkesterets klang- og tonevidde ved å introdusere piccolo, tromboner og kontrafagott (sistnevnte for første gang i symfonihistorien). Siste sats bærer bud om at raseriet og frustrasjonen fra de foregående satsene nå er overvunnet og den lange codaen leder oss heseblesende inn i de gledesfylte siste taktene.

Beethovens femte og sjette symfoni viser altså på mange måter to helt ulike, men kompletterende bilder av Beethovens personlighet; en fredsæl mann som trives i samvær med fugler og blomster og et eksentrisk geni som hytter med neven til skjebnen. De to symfoniene ble skrevet parallellt (ca 1807-08), hadde samme dedikasjon (til grev Razumovskij og prins Lobkowitz), og ble utgitt omtrent samtidig på våren 1808. De ble også urframført på samme konsert, men i motsatt rekkefølge og med ombyttede nummer (symfoni nr. 6 ble spilt først og hadde da nummeret 5). Urframføringa fant sted i Theater an der Wien på Beethovens berømte «maratonkonsert», 22. desember 1808.

Camilla Rusten