Crescendo, adagio og largo. Har du spilt et klassisk instrument eller sunget etter noter er dette ord som klinger velkjent. Men hvordan endte egentlig italiensk opp som musikkens standardspråk? For å finne ut av det tar vi først en liten svipptur til nettopp Italia der musikkprofessor, operasanger – og halvt italiener – Elizabeth Norberg-Schulz er på ferie.

– Italiensk har så mange ord som uttrykker forskjellige følelser, sier Norberg-Schulz på telefon fra Toscana.

Sopranen har en lang og rik karriere bak seg fra operascener i hele verden, men det er ingen tvil om hvilket språk hun selv aller helst synger på.

– Det er jo italiensk da, det fargelegger så godt og har så mange nyanser og synonymer, sier hun.

Akkurat hvorfor så mange elsker å høre italiensk – og hvorfor det også er så godt å synge, skal vi komme tilbake til. Men først: Hvordan ble italiensk det gjeldende standardspråket for musikk?

Som med så mye annet handler det om å være på rett sted til rett tid. Og i denne sammenhengen er dette Italia i barokken og renessansen. På 1400- og 1500-tallet var alle de store bystatene i Italia kontrollert av mektige og rike familier som brukte mye penger på kunst, musikk og ekstravagante fester. Kunstnere og musikere fra hele Europa kom til Italia for å jobbe, og det å kunne snakke italiensk ga status.

– Italia hadde allerede en sterk religiøs kor-tradisjon hvor dagligdagse ord i flere hundre år hadde blitt brukt til å beskrive tempo, stemning og styrkegrad. Men det var først ved hoffene, mot slutten av barokken, de begynte å skrive ned disse angivelsene i notene, sier Norberg-Schulz.

Hun forteller at de italienske musikerne også ble invitert til å spille ved hoffene i andre europeiske land. I tillegg begynte italienerne med opera på 1600-tallet. Det bidro også til at det italienske musikkspråket fikk fotfeste.

– Det var stor utveksling mellom de ulike landene, særlig Italia og Frankrike, og slik spredte de italienske uttrykkene seg.

Utover 1800-tallet, hvor nasjonalismen sto sterkere, var det enkelte komponister som insisterte på å skrive anvisninger på sitt eget språk, slik som Brahms og Debussy. Men det var for seint for å rokke ved at italiensk fikk feste som det universelle musikkspråket. Og slik er det fortsatt i dag.

Og for Norberg-Schulz sine sangelever er italiensk enda viktigere enn for den vanlige orkestermusiker.

– Jeg sender alle mine studenter til Italia for å få språket under huden, ellers blir de ikke konkurransedyktige. For det er så mange sangere som snakker flytende italiensk, understreker hun.

Norberg-Schulz forteller at det italienske talespråket har utviklet seg fra den sterke teaterkulturen helt siden antikken – og at det er nettopp dét som er årsaken til at italiensk egner seg så godt som sangspråk.

– Det ble utviklet en måte å snakke på for å bære langt i de store amfiteatrene og som skulle bli hørt og forstått uten å presse stemmen. Det gjør at de snakker godt støttet på pusten, med åpen hals og lenger frem i masken, med frontal resonans. Språket er derfor tydelig og det blir lettere å synge, forteller hun.

Det italienske musikkspråket har funnet sin vei helt inn i den norske dagligtalen, hvor vi har tatt inn uttrykk som tempo, presto og primadonna for eksempel. Og så var det dette med å «ta det piano» da. Hvordan oppsto det uttrykket egentlig?

Selve betydningen er ganske intuitiv for alle som vet at ordet piano betyr svakt eller mykt på italiensk. Men piano brukt billedlig for å ta det rolig er ifølge forfatter Hans Andreas Tvedt brukt første gang på svensk. Det helt tilbake i 1810 i et leserinnlegg der en smålending klager over storbyens tempo og skriver: «...styr er kurs åt Smålen igen, och skrid der så piano Er lyster.»

PS: Vil du ha et kræsjkurs i italiensk? Her er en liste over de mest brukte musikkbegrepene.

Her er et lite utvalg av konserter vi skal ha denne sesongen. Håper vi sees!