Mozarts fiolinkonsert nr. 5 gir oss et bilde av kosmopolitten Mozart, en ung mann på 19 år som har skrevet sine første fiolinkonserter. Midtdelen i tredje sats er tydelig inspirert av den tyrkiske janitsjarmusikken, som var meget populær i Europa, og har gitt konserten tilnavnet den tyrkiske. Konserten beskrives gjerne som både briljant, følsom og humoristisk, noe som skulle passe utmerket for latviske Kristīne Balanas, omtalt som en forbløffende virtuos fiolinist, og et nytt bekjentskap for det trønderske publikum.

Exquisite Corpse er som et Dalí-maleri, der kjente objekter smelter sammen til et ukjent landskap. Svenske Anders Hillborg har stilt snutter fra egne og andres komposisjoner ved siden av hverandre, i et «virvar og sammensurium», men resultatet er et lydlandskap og et stykke musikk med smekre, underholdende og nydelige episoder.

Hindemiths symfoni Mathis der Maler er basert på maleren Mathis Grünewalds levende, groteske og bisarre altertavle fra 1516, og er et av hans mest sentrale verk. Symfoniens tre deler har titlene Englekonsert – Jesu fødsel, Gravleggelse – Jesu død, og St. Antonios fristelse – helgenen som blir plaget av demoner, men seirer. Musikken er både kraftfull, meditativ og strålende, og om andre sats sa Bernstein at «dette er det vakreste Hindemith har skrevet».

James Gaffigan er TSOs 1. gjestedirigent. Med sin naturlige letthet og musikalitet regnes Gaffigan som en av de mest fremragende amerikanske dirigenter av i dag. Han har vakt internasjonal oppmerksomhet for sin dyktighet både som dirigent for symfoniorkestre og opera. Gaffigan er en etterspurt dirigent, og jobber med ledende orkestre og operaselskaper over hele Nord-Amerika og Europa.

James Gaffigan ble nylig utnevnt som musikalsk leder for Komische Oper Berlin. Han er inne i sin andre sesong som musikalsk leder for Palau de les Arts Reina Sofía i Valencia, han er 1.gjestedirigent for Radio Filharmonisch Orkest i Nederland, og musikalsk leder for Verbier Festival Junior Orchestra.

I juni 2021 avsluttet han sin funksjonstid som sjefdirigent for Luzerner Sinfonieorchester, en stilling som han hadde i ti år, og hvor han høynet orkesterets internasjonale profil med suksessfulle innspillinger og utenlandsturneer.

James Gaffigan - lidenskapelig opptatt av musikkundervisning og et produkt av New York Citys offentlige skolesystem - vokste opp i Staten Island og studerte ved LaGuardia High School of Music and Art før han fortsatte sine dirigentstudier.

Latviske Kristīne Balanas er en etterspurt solist og har spilt med noen av verdens ledende orkestre (London Philharmonic Orchestra, Bavarian Radio Symphony Orchestra, Orchestre de Chambre de Paris og utallige andre), med hyppige gjesteopptredener på Berliner Philharmonie, Southbank Centre og Carnegie Hall.

Hun vant tredjeprisen i den 66. International ARD Music Competition, 2018 Young Artist of the Year i Grand Music Awards i hjemlandet, og er mottaker av Fundacion Excelentia Young Talent Award fra Hennes Majestet Dronning Sofia av Spania.

Hun har gjennomgått en bemerkelsesverdig transformasjon fra gatemusiker og rockevokalist i Latvia til en uteksaminert fiolinist fra Royal Academy of Music med æresbevisninger, og Hochschule für Musik Hanns Eisler. Hun har en "vill, dristig, dramatisk" (The Strad) spillestil, som gir henne en helt særegen tilstedeværelse på scenen.

Kristīne opptrer på en Antonio Gragnani-fiolin fra 1787, lånt ut til henne av ''The Little Butterfly Foundation''.

På oppfordring fra keiser Joseph II skrev Mozart Bortførelsen fra Seraillet, et tysk syngespill med tyrkisk koloritt. Keiseren ønsket en lett tyskspråklig opera i en tid da italienske operaer dominerte, og resultatet ble en strålende symbiose av tysk og italiensk sangstil. Handlingen er lagt til Tyrkia, der den unge spanske adelsmannen Belmonte skal befri sin forlovede, Constance, som har blitt bortført av pirater og solgt til pasja Selim.

Musikken i Ouverturen gjør bruk av cymbaler, triangel, trommer og pikkolofløyte for å skape en «tyrkisk» stemning. Etter den friske åpningen følger et vakkert parti som er hentet fra Belmontes første arie, før vi vender tilbake til åpningstemaet. Operaen hadde premiere på Burgtheater i Wien, 16. juli 1782, og var Mozarts første operasuksess i Wien.

Det eksotiske, tyrkiske var siste mote i Wien og Europa på denne tiden, og fiolinkonsert nr. 5 (1775) innleder «verkrekken» av Mozarts «tyrkisk-inspirerte» musikk. De øvrige var Pianosonate nr. 11 med siste sats Rondo Alla turca skrevet ca 1780, og Bortførelsen fra Seraillet.

I løpet av ni måneder i 1775 hadde Mozart skrevet sine fem fiolinkonserter. I de to første dominerer trekk fra barokken og rokokko, men i de neste bryter han med de to foregående periodene. Dette er særlig fremtredende i den siste, fiolinkonsert nr. 5, der han eksperimenterer med skiftende tempi og taktarter i løpet av den enkelte sats.

I første sats åpner orkesteret i Allegro, mens solisten kommer inn i Adagio, et uventet, men vakkert grep, før solist og orkester vender tilbake til Allegro. Andre sats er i det lyriske og kontemplative hjørnet, der akkompagnementet av brutte akkorder understøtter de vakre melodilinjene.

Menuett er vanlig som tredje sats i en klassisk symfoni, men uvanlig som finalesats i en konsert. Her er den i rondoform, der det lengste mellompartiet introduseres i en stil som minner om en ungarsk sigøynerimprovisasjon før den går over i en perkussiv marsj. I fravær av perkusjonsinstrument spiller celli og kontrabass con legno (med treet – «slår rytmen» mot strengene med buen og buetreet).

I surrealismen sto collage og gruppearbeid sentralt, og én av teknikkene de utviklet var «Exquisite Corpse», der deltakerne skriver ned en setning eller noen ord på et ark, bretter det så nestemann ikke ser hva som er skrevet, og sender det videre. Til slutt har man et verk eller arbeid bestående av usammenhengende ord og setninger som de håpet skulle avsløre en dypere psykologisk sannhet. Et av de tidligste eksemplene resulterte i setningen "The exquisite corpse will drink the young wine" (Le cadavre exquis boira le vin nouveau) som ga teknikken sitt navn.

Hillborg har tatt utgangspunkt i denne teknikken, men selv om Exquisite Corpse er resultatet av én manns bevisste sammensetting av musikalske fragmenter, framstår verket likevel som en iørefallende versjon av surrealistenes teknikk.

«Jeg har forsøkt å sette sammen forskjellig materiale fra egne og andres verk. For eksempel finner vi en akkord fra Stravinskijs Petrusjka, et stilsitat fra Ligeti; «jeg skulle selvsagt ha latt de stå for seg selv, uten passasjer mellom dem, men kunne ikke motstå fristelsen». Resultatet er at selve konseptet på mange måter falt i fisk, men ideen er bevart og det er klare spor av teknikken i verket. Exquisite Corpse ble bestilt til Kungliga Filharmonikernas 75-årsjubileum. Sibelius’ syvende symfoni var også et bestillingsverk til samme orkester til et tidligere jubileum, og Hillborg har inkludert et sitat fra denne symfonien. Samme kveld som Exquisite Corpse ble urframført sto nemlig også Sibelius’ symfoni nr. 7 på programmet, og Hillborg har sagt at dette sitatet er en hilsen til Sibelius og en måte å knytte fortid og nåtid sammen.

Mellomkrigstiden, spesielt 1920-årene, var en eksperimentell periode, og der Schönberg forsøker å oppløse tonaliteten, var Hindemith opptatt av å utvide den. Han foretrakk bruk av bitonalitet (å bruke to tonearter eller for eksempel dur og moll samtidig) og polytonalitet (flere tonearter samtidig) framfor atonalitet (ingen toneartsfølelse). Han var en av de viktigste og mest innflytelsesrike komponistene på denne tiden og en ledende musikkteoretiker, i tillegg til å være lærer i komposisjon ved Berliner Hochschule für Musik.

Operaen Mathis der Maler er løselig basert på den tyske maleren Mathis Grünewalds liv (ca. 1470-ca 1528) og inspirert av Isenheim-altertavlen fra ca 1515, malt til et kloster i Alsace. Altertavlen befinner seg nå på Musée d’Unterlinden i Colmar i Frankrike. Historiske Grünewald var hoffmaler og levde under den store tyske bondeoppstanden i 1524-25. Hindemiths Grünewald sympatiserer med bøndene, sier opp jobben som hoffmaler og slutter seg til opprøret. Men volden han opplever blir for voldsom og i en drøm, der han drømmer at han er St. Antonius, møter han eremitten St. Paul som refser ham for å vende ryggen til sitt gudegitte talent (som kunstmaler). Hovedbudskapet i operaen er at en kunstners fremste forpliktelse i samfunnet er dennes kunstverk. Og kunstens kraft er å gi håp i kampen mot det onde.

Operaen ble påbegynt i 1932 og Hindemith skrev også librettoen selv. Det er umulig å ikke se parallellene mellom bondeopprøret og nazistenes frammarsj. Hindemith tok ikke nazistene alvorlig først, og selv om de tok makten i 1933 fortsatte han sin kritikk av dem og latterliggjøring av deres ideer (hans kone var av jødisk avstamming). I 1933 kontaktet dirigenten Wilhelm Fürtwangler Hindemith og ba ham skrive et verk til Berlinerfilharmonien. Resultatet var en tresatsig symfoni, Mathis der Maler, basert på temaer og ideer fra operamaterialet. De tre satsene har navn fra scener på Isenheim-altertavlen; Engelkonzert, Grablegung og Versuchung des heiligen Antonius.

Symfonien ble urframført i mars 1934 med stor suksess, men ble tatt av plakaten allerede måneden etter. Hindemiths åpne kritikk hadde ikke gått upåaktet hen og han ble fordømt av nazistpartiet som en «kulturell bolsjevist» og «åndelig ikke-arier». I en tale i desember samme år sa Goebbels at Hindemiths komposisjoner var et bevis for hvor dypt inn i den tyske bevisstheten den jødiske intellektuelle infeksjonen hadde satt seg». Hindemith forlot Tyskland etter å ha mistet jobben som komposisjonslærer i 1935, først til Tyrkia, så Sveits og til slutt USA. Han vendte tilbake til Europa og Sveits først i 1952.

Det er på mange måter ironisk at symfonien Mathis der Maler ble ansett som anti-tysk av nazistene. Den tar utgangspunkt i den tyske tonale symfonitradisjonen og bruken av tyske folketoner burde gi den status som et foregangsverk, men samtidens klanglige fargepalett ble for utfordrende for styresmaktene.

Første sats, Engelkonzert (Englekonsert), er inspirert av en scene i altertavlen som viser engler som spiller og synger for jomfru Maria og Jesusbarnet. Åpningen gjør bruk av den tyske folkemelodien Es sungen drei Engel ein süssen Gesang (for øvrig også brukt av Mahler i femte sats i hans symfoni nr. 3). Temaet høres først i tromboner, så i dyp treblås og messing og til slutt i lys treblås og trompet. Det spilles over et teppe av strykere, og her kommer Hindemiths eminente bruk av kontrapunkt (flere selvstendige stemmer samtidig) til sin fulle rett.

Andre sats, Grablegung (Gravleggelse), baseres på den korsfestede Jesus som legges i graven og er fra siste scene i operaen. Musikken bygger seg opp fra et varsomt tema i fløyte til et stort klimaks, før den ender i stille ettertanke.

Tredje sats, Versuchung des heiligen Antonius (Den hellige Antonius’ fristelse), bruker musikk fra høydepunktet i operaen og samsvarer med to scener fra altertavla; først der St. Antonius angripes av demoner (der han i operaen konfronteres med valget han har tatt om å legge ned penselen til fordel for sverdet) og møtet med eremitten. I sistesats’ finale introduseres 1200-tallshymnen Lauda Sion Salvatorem i treblås som får svar av rytmiske majestetiske halleluja’er fra messing som siste ord.

Operaen Mathis der Maler fikk sin urframføring først i 1948, i Zürich Stadttheater.

Camilla Rusten