Mendelssohns dobbeltkonsert for fiolin, klaver og strykere er et av hans mest briljante "ungdoms"-verk. Her møtes to soloinstrument på likefot der de samtaler med hverandre, etteraper hverandre, akkompagnerer hverandre og gis rom for egne solopartier. Vi får nydelige lyriske tema, en uimotståelig sjarme, voldsomt energiske passasjer, nærmest halsbrekkende virtuositet, og det hele ender i en finale som nesten tar pusten fra oss. I solistrollene har vi fått med oss det norskamerikanske søskenparet Coucheron.

Suite fra Den mirakuløse mandarin, derimot, er brutal, heftig, og Bartók på sitt mest ekspressive. Dette er musikk skrevet til en pantomimeballett som gjorde skandale med sin moralsk tvilsomme handling, og som ble forbudt etter urframføringen i Köln i 1926. Men suiten er ofte spilt på konsertscenene i dag, og når vi hører Bartóks fantastiske beskrivelse av storbyens larm og hvordan han portretterer de mørkere og tvilsomme sidene av dette urbane landskapet, forstår vi hvorfor.

James Gaffigan er TSOs 1. gjestedirigent. Med sin naturlige letthet og musikalitet regnes Gaffigan som en av de mest fremragende amerikanske dirigenter av i dag. Han har vakt internasjonal oppmerksomhet for sin dyktighet både som dirigent for symfoniorkestre og opera. Gaffigan er en etterspurt dirigent, og jobber med ledende orkestre og operaselskaper over hele Nord-Amerika og Europa.

James Gaffigan ble nylig utnevnt som musikalsk leder for Komische Oper Berlin. Han er inne i sin andre sesong som musikalsk leder for Palau de les Arts Reina Sofía i Valencia, han er 1.gjestedirigent for Radio Filharmonisch Orkest i Nederland, og musikalsk leder for Verbier Festival Junior Orchestra. I juni 2021 avsluttet han sin funksjonstid som sjefdirigent for Luzerner Sinfonieorchester, en stilling som han hadde i ti år, og hvor han høynet orkesterets internasjonale profil med suksessfulle innspillinger og utenlandsturneer.

James Gaffigan - lidenskapelig opptatt av musikkundervisning og et produkt av New York Citys offentlige skolesystem - vokste opp i Staten Island og studerte ved LaGuardia High School of Music and Art før han fortsatte sine dirigentstudier.

Julie Coucheron er født i Oslo og begynte å spille piano da hun var fire år gammel. Hun tok sin bachelor- og mastergrad med æresbevisning fra Royal Academy of Music i London. Hun er en ettertraktet solist med en internasjonal karriere, og har vunnet priser og utmerkelser både i Italia, Tyskland, Storbritannia og i USA. Coucheron mestrer alt fra klassisk repertoar til den mer moderne og populære musikken.

Coucheron har et nært samarbeid med sin bror, David Coucheron, og sammen har de gitt ut to innspillinger, Debut og David and Julie.

I tillegg til sin travle konsertplan, er Coucheron lærer og pedagog. I august 2014 ble hun utnevnt til assisterende professor ved Kennesaw State University i Atlanta, Georgia. Hun har gitt mesterklasser og undervist på skoler som New England Conservatory, Emory University og Mercer University.

David Coucheron ble ansatt som konsertmester hos Atlanta Symphony Orchestra i september 2010. Han har hatt solistopptredener i Carnegie Hall, Wigmore Hall, Kennedy Center og de olympiske vinterlekene (Salt Lake City, Utah), samt i Beograd, Chile, Kina, Hong Kong, Japan, Serbia, Singapore og Shanghai.

Coucheron er en aktiv plateartist og er solist på Atlanta Symphony Orchestras innspilling av Vaughan Williams' The Lark Ascending, som ble utgitt på ASO Media høsten 2014.

Coucheron begynte å spille fiolin da han var tre år. Han har en bachelor fra The Curtis Institute of Music, sin master i musikk fra The Juilliard School og sin Master of Musical Performance fra Guildhall School of Music and Drama. Coucheron spiller på en Stradivarius fra 1725, som han låner fra Anders Sveaas Charitable Trust.

På midten av 1800-tallet var ulike europeiske minoritetskulturer og deres folkemusikk uhyre populære, og da særlig den ungarske folkemusikk (heri også Roma-musikken som mange assosierte med Ungarn). Som mange andre komponister lot Brahms seg inspirere og skrev til sammen 21 ungarske danser, Ungarische Tänze, opprinnelig for firhendig klaver (som for øvrig også var uhyre populært i samtiden). De ble utgitt i 1869 og i 1880, og senere arrangert for orkester, både av Brahms selv og av andre, som for eksempel Dvorák.

I 1850 var 17-årige Brahms på en konsert med den populære ungarske fiolinisten Edouard (Ede) Reményi. De to ble kjent og begynte å spille sammen, og tre år senere akkompagnerte Brahms ham på en lengre turné, blant annet til Italia, der også ungarske lied sto på programmet.

I sine ungarske danser fanger Brahms den livlige og jublende energien i csárdás og verbunkos, tradisjonelle ungarske folkedanser som kjennetegnes av dramatisk varierende tempo, livlige rytmer og virvlende virtuose passasjer. Men Brahms’ ungarske danser er ikke autentisk folkemusikk, snarere folkelig kunstmusikk. Han beholder den eksotiske uttrykksfullheten og den distinkte folkemusikkstilen, men tilpasser den til de formelle strukturene i kunstmusikken. Kun nr. 11, 14 og 16 skal være originale Brahms-komposisjoner.

Mendelssohn vokste opp i et privilegert hjem som fungerte som samlingspunkt for Berlins ledende politiske, kulturelle og intellektuelle elite. Moren deres holdt musikalske salonger hver søndag, og leide gjerne inn et orkester for å framføre sin sønns komposisjoner. Felix og hans søster, Fanny, var begge meget musikalsk begavede. Goethe skal ha hørt både Felix og et annet vidunderbarn, Mozart, som små, og skal ha sagt at av disse to holdt han Felix som den mest imponerende!

14-årige Mendelssohn skrev opprinnelig denne dobbeltkonserten for seg og sin fiolinlærer, Eduard Rietz. Den hadde sin urframføring på en av morens private salonger, 25. mai 1823, mens den offentlige premieren fant sted på Berlins Schauspielhaus 3. juni. Mendelssohn hadde fullført komposisjonen for fiolin, klaver og orkester allerede 6. mai og umiddelbart skrevet en ny versjon der han inkluderte 12 blåsere, både tre- og messingblåsere, og pauker. Etter disse to framførelsene forsvant begge partiturene. Partituret med strykeorkester dukket opp i Berlins statsbibliotek etter den andre verdenskrig (dette statsbiblioteket huser Mendelssohn-arkivet), mens et manuskript med treblåsstemmene ble funnet og katalogisert på Bodleian Library i Oxford i 1983. I 1999 presenterte den tyske musikologen Christoph Hellmund en rekonstruert versjon med fullt orkester basert på det gjenoppdagede partituret og manuskriptet.

Første sats er en av de lengste satsene Mendelssohn har skrevet og her kontrasterer han et hastig staccato molltema mot et langsommere lyrisk dur-motiv. Denne motsatsen utgjør fundamentet i satsen, og begge solistene presenterer temaene. Et uttrykksfullt resitativ for fiolinsolisten understreker instrumentets sanglige kvaliteter og utgjør satsens midtdel. Satsen er preget av en ungdommelig vill virtuositet og kulminerer i en massiv ferdig utskrevet duo-kadens for begge solister.

Den langsomme og elegante andresatsen er stykkets strålende midtpunkt. Her finner vi en stemning som minner om hans senere stykke Sanger uten ord. Klaveret åpner satsen alene og senere veksler det mellom ledende og akkompagnerende roller med fiolinsolisten.

Tredje sats demonstrerer både den unge komponistens instrumentale ferdigheter og hans komposisjonelle entusiasme; også her står kontrasterende materiale og virtuositet i høysetet.

Den mirakuløse mandarin er basert på en ekspresjonistisk enakter av den ungarske dramatikeren Menyhért Lengyel, først publisert i januar 1917. Tre pengeløse bøller har truet en ung kvinne til å stå i et vindu og lokke til seg intetanende menn. Planen er at bøllene så skal rane dem, men det første offeret er en sjuskete eldre mann og det andre en sjenert ungdom, og begge blir kastet på dør. Den tredje, derimot, er en velstående kinesisk embetsmann. Kvinnen lar seg overtale til å danse for ham, men han skremmer henne med sitt tøylesløse begjær. Bøllene lykkes i å rane ham, men den desperate mandarinen jager kvinnen rundt i rommet og kaster seg over henne. Bøllene forsøker å drepe ham tre ganger, først ved å kvele ham, så ved å stikke sverdet i ham og til slutt ved å henge ham. Men mandarinen overlever alle. Først da kvinnen lar ham omfavne seg, ebber livet hans ut.

Selv om Bartók skrev størsteparten av musikken i 1919, ferdigstilte han den ikke før i 1925, og i 1926 fikk den premiere i Köln. Både Lengyel og Bartók var tilstede, og selv om det var stor oppstandelse ved teppefall, var Bartók mest opptatt av en liten endring han ville gjøre i klarinettstemmen. Dagen etter var anmeldelsene harde, spesielt i den kristenkonservative avisa Volkszeitung, og ordfører Konrad Adenauer tok den av plakaten «av moralske grunner». Bartók fikk aldri oppleve den ungarske premieren; den ungarske balletten ville sette den opp i anledning 50-årsdagen hans i 1931, men det var stor kunstnerisk uenighet med opphavsmennene og produksjonen ble avlyst. Den ungarske premieren fant sted først ett år etter Bartóks død.

Lengyel beskrev skuespillet sitt som en grotesk pantomime og lot sine endimensjonalt karikerte figurer symbolisere viktige sosiale problemer, som fattigdom, fremmedfrykt og kvinners ufrihet. Bartók følger opp i et ekspressivt musikalsk språk og skrev da også i et brev til sin kone i 1918 at «hvis jeg lykkes vil dette bli skrekkelig djevelsk musikk». Suiten består av brorparten av ballettmusikken, mens finalen (som inneholder et ordløst kor) er utelatt, noe som betyr at suiten avsluttes med at mandarinen jager kvinnen.

Suiten åpner med en beskrivelse av storbyens kakafoni før komponisten leder oss til en av bakgatene. Her antar musikken en annen drakt; ondsinnet, kvelende, ment å trenge overveldende ned i sjelens dyp. Åpningsmusikken flettes inn utover i stykket som et bilde på bøllene og deres voldsbruk. Kvinnens tre lokkende forsøk beskrives av energiske figurer i klarinett. Hennes første beiler, den ustøe, sjuskete eldre mannen portretteres på komisk manér av glissandi i trombone, mens den sjenerte unggutten får følge av obo. Tredje gang kvinnen returnerer til vinduet får den stadig mer agiterte klarinetten snart følge av tremolo i strykerne, glissandi i harpe og piano og heseblesende figurer i treblås som øker spenningen. Den eksotiske mandarinen presenteres i et majestetisk kvasiorientalsk tema i trombone forsterket av cymbaler og basstromme. Bartók bruker mandarinens tema som grunnlag i kvinnens forførende vals, og jakten som følger forsterkes av en insisterende ostinat-figur i lavt leie med pulserende paukeslag.

Glissando: Glidende overgang mellom toner
Kadens: Et solistisk avsnitt av virtuos karakter mot slutten av en sats i konserter
Ostinat: et motiv eller en karakteristisk melodi som gjentas kontinuerlig i samme stemme og tonehøyde
Tremolo: hurtig gjentakelse av samme tone eller av de samme akkordtonene

Kilde: Store norske leksikon